Kategoriarkiv: 150 års jubileum

Endelig jubileumskonsert!

Kort oppsummering av en stor begivenhet og noen ord om da tiden sto stille.

De fleste i verden har fått med seg at Oslo Damekor har fylt 150 år. De aller fleste har også fått med seg at jubileumskonserten ble utsatt i ett og et halvt år på grunn av pandemi. Men så skjedde det endelig: 3. juni 2022 holdt Oslo Damekor sin jubileumskonsert i Oslo Rådhus – nøyaktig ett og et halvt år etter 150-årsdagen.

575 gratisbilletter var hentet ut før konserten, og vi var ganske så spente på hvordan dette skulle gå. Heldigvis hadde vi hatt god tid til å øve! Og da mener jeg ikke bare halvannet år som nevnt ovenfor. Marianne dirigent maste og gnålte nemlig så lenge på Oslo Rådhus at vi fikk tildelt to ganger fire timer øvetid i Rådhushallen. Det var nok lurt, for da vi kom inn i hallen for første gang, ble vi ganske satt ut de fleste av oss. Hallen er diger. Hele det store koret vårt var liksom bare en bitteliten klynge bortved veggen. Stemmene våre var bittesmå og forsvant oppover mot taket høyt, høyt over oss.

Oppvarming under en tidligere øvelse i Rådhuset. Foto: Matilde Solsvik.
Småprat i pausen. Foto: Matilde Solsvik.

Men dirigenten visste råd. Hun lokket og skjøv oss ut i det: «Ikke vær redde, kast dere ut i det; det dere gir, gir rommet tilbake». Som vanlig smittet Mariannes begeistring, energi og overbevisning. Vi stilte opp og sang, og sang igjen, og stilte opp igjen. På et tidspunkt ble vi sendt til andre siden av den svære hallen, tre av gangen, for å observere koret. «Hva ser dere»? Ulla sa: «Jeg ble stolt. Vi er en helhet – ikke enkeltkorister. Vi er et instrument som dirigenten kan spille på». De siste ukene før konserten jobbet vi mye med helhet og formidling, det kunne vi se og høre nå.

3. juni klokken 13.00 stilte vi i Rådhuset for aller siste runde med forberedelser (og eneste øvelse med mikrofoner), og nå følte vi oss faktisk ganske som hjemme i det svære rommet!

«Spar på kreftene», sa dirigenten. «Nå handler det om lydprøver og Åse Kleveland». «Kan jeg få mer lys på manuset? Er dette virkelig 22 punkt?» sa Åse. «Ja, går det ikke, så får jeg bruke brillene». Kor og strykere og flygel, solist og lydteknikker – det klinger utrolig i det store rommet. Klokken 16 er prøvetiden over og vi går opp i skifterommet vårt. Jeg tror vi gleder oss alle sammen.

I formannskapssalen, klar for
å skifte til bunad. Foto: Ingunn Gjørva.
Publikum begynner å komme!
Foto: Ingunn Gjørva.
Den siste finpussen. Foto: Ingunn Gjørva.

Halvnakne damer i formannskapssalen. En matbit, kanskje? Vi kaver oss inn i bunadene. Søljer, strømper, kornål, sko. Drikke litt vann. Varme opp stemmen. Dirigenten har lovet en pep-talk klokken 16.50, men hun uteblir! Hva skjer? Vi må jo stille opp i riktig rekkefølge, men hvor og hvordan? Jeg kjenner et øyeblikks panikk og lukker øynene. Når jeg åpner dem et sekund senere, står alle, meg selv inkludert, på en sirlig rekke fra utgangsdøren og innover. Marianne dirigent ankommer kl. 17.01, og vi skrider frem på galleriet; rolig, verdig, skulle trodd vi aldri hadde gjort annet…

Konserten er i gang! Vi fordeler oss rundt galleriet, Marianne på trappeavsatsen under oss løfter armene, og vi synger Bruremarsj av Joachim Knoph. Her gjelder det å stirre på dirigenten. Klangene jager rundt i det store rommet, og alt blir forskjøvet. Dirigentens taktslag er eneste faste holdepunkt i verden. Så er stykket slutt, klangene legger seg og applausen stiger opp til oss. Greide vi det? Vi går smilende tilbake og ned den lange trappen, stadig like rolig og pent og smilende. Ja, det er sant! Det er bare å se på filmsnuttene fra anledningen om du tviler. Strykerne spiller Brudemarsj fra Sønderho, musikken egger og driver – perfekt for vår nedstigning. Ingen skal kjede seg mens vi går ned trappen!

Bruremarsj fra galleriet. Foto: Matilde Solsvik.
Damekorets marsj 1.
Foto: Matilde Solsvik.
Damekorets marsj 2.
Foto: Matilde Solsvik.

Så står vi på podiet. Varaordføreren taler, Åse Kleveland taler, men det er musikken alt dreier seg om. Klangene stiger som en søyle rundt meg og fyller hele det store rommet. Og det er nå tiden stopper opp og står stille for meg. Hvor lenge varte konserten? De sa én time – jeg aner ikke. Den hadde ikke en utstrekning i tid, den var bare nå. Vi sang. Venners Vise, Cradle Hymn, Til deg, du hei og bleike myr med bukkeblad.… Sangene kom av seg selv (ja, vi hadde jo øvd mye). Innimellom sang jeg feil, og visst hørte jeg en s på feil sted en gang, og det peip borti andresopranen der de skulle vært heelt stille i takt 40 i Ord over grind, men det var ikke viktig, for klangen løftet og fylte rommet og tiden sto stille mens vi sang. På Hovedøen, Stille, Month after Month.…

Varaordfører Abdullah Alsabeehg ønsket velkommen. Foto: Matilde Solsvik.
Vi hadde med oss fantastiske musikere. Foto: Matilde Solsvik.
Høytidsstemte korister. Foto: Matilde Solsvik.
Åse Kleveland presenterte engasjert sangene og korets historie, og bandt det hele sammen. Foto: Matilde Solsvik.

Og så var det over. Applaus, utmarsj, fotografering og endelig tid til venner og familie i salen.

Man kan ikke anmelde sin egen konsert, aller minst når man har stått midt i et kor. Men jeg vil trekke frem to stykker som var særlig viktige for koret: Først, urfremføring (endelig!) av Ola Gjeilos Month after Month (til tekst av Emily Bronte) et bestillingsverk til Oslo Damekor. Og så: Til Kvinden med Ibsens tekst. Her fikk vi være med å applaudere vår egen komponist, Anne Aukrust, vår egen solist (samt styreleder før, under og etter pandemien), Anna Buverud. Og dessuten Marianne med ektemann som sto for arrangementet. Hat-trick, rett og slett: Tre mål i løpet av én sang! Og så kan vi med hånden på hjerte si at responsen etter konserten har vært overveldende positiv fra absolutt alle hold!! Jeg synes at denne kommentaren fra en venninne oppsummerer fint: «Ja, hele koret sto og skinte på langande lei!».

Anna Buverud synger solo under Til Kvinden. Foto: Matilde Solsvik.

Etter konserten var det mottagelse. Styreleder holdt tale og takket oss alle sammen og især dirigenten – «korets hjerte». For sånn er det: Midt i den store klangen som skapes av strykere og klaver og Oslo Damekor og lydtekniker og litt Åse Kleveland, midt i den store klangen som kanskje får tiden til å stå stille en liten stund, står dirigenten og holder orden på det hele.

Takk til alle som var publikum. Takk til alle som bidro. Og en særlig takk til dirigenten som dro oss med hele veien til denne konserten.

Dirigent Marianne Husby Berg. Foto: Matilde Solsvik.

Tekst: Elizabeth Nielsen

Priset være Kvinden!

Priset være Kvinden! (og jubileer som lar vente på seg, måned etter måned, år etter år).

Oslo Damekor er etter hvert blitt en gammel dame. Det er kanskje ikke lenger mulig å skjule.

Faktisk så liker vi å smykke oss med at vi er Nordens eldste forening av syngende kvinder. «Christiania Arbeidersamfunds Kvinnesangforening«, som vi het den gangen i den spede oppstart 3. desember 1870.

Så gikk det slik til at vi etter første verdenskrig mistet støtten fra Arbeidersamfundet. Damene så sitt snitt til å fiffe oppover og gikk for det noe mer tidsriktige navnet «Christiania Damekor».

I de hektiske mellomkrigsårene kom endringene raskt og fra 1925 het ikke byen Christiania lenger, men Oslo. Damene fulgte opp med «Oslo Damekor». Det navnet har vi beholdt siden, og ifølge krøniken har det ikke vært diskutert noen navneendring etter det.

Et kor med lange og gode tradisjoner, og masse gode minner.

Mange av disse minnene er godt bevarte hemmeligheter, gjemt i noteskapet vårt i Arbindsgate 1.

Notedugnad
Notetskapet i Arbinsgate

Det må være en drøm for enhver historiker eller riksantikvar å få lov å slå seg løs i det skapet. Der ligger det ikke bare årevis, men altså «hundreårsvis» med pugging og innøving. Uleselige noter på silkepapir, håndskrevne kråketegn og utslitte ulovlige kopier av kopier av originaler.Disse damene har sunget alt. Det forteller det gamle skapet med både bløte og lange konsonanter. Danske og norske, sidemål og Håvamål.

Med tid og stunder tenker jeg riksantikvaren får ta en titt. De skal vel dit til slutt alle sammen – notene.

Noen av sangene tas det spesielt godt vare på. De hentes fram igjen, og igjen. De skal ligge i ryggmargen, i korets kulturelle skolesekk.

Da koret hadde en notedugnad for noen år tilbake fant vi et «sangermotto» skrevet til Oslo damekor av daværende dirigent M. Opaker, i frigjøringsåret 1945.

Originalnoten til Sangermotto fra 1945
M. Opaker, korets dirigent fra 1918-1948

Sangermottoet foreller hvordan en sang nettopp smyger seg inn i hjertet, børster bort støvet og «gjør oss fri og glad i sinn». Og det er sant som det er sunget; I de to lange korona-årene hvor vi ikke har kunnet samles inne, har vi hatt dette med oss på små «pop-up» konserter utendørs rundt omkring i Oslo. Sunget av full hals – firstemt.

Sangermottoet tar vi med oss inn i jubileumsrepertoaret vårt.   

En rekke verk er tilegnet koret i årenes løp, deriblant vakre Stille av Johan Kvandal med tekst av Einar Skjæraasen. Den ble tilegnet og framført av koret i forbindelse med vårt 90-årsjubileum i 1960. Vi har den også med til vårt 150 årsjubileum, for vi blir aldri ferdige med å tolke hverken teksten eller tonesettingen. Og hver gang den tas opp av sekken og innøves på nytt,  får den ny drakt og ny identitet.  Litt vanskelig er den, men aldri kjedelig. Alltid vakker.

Engang før sommeren i 2019,  i en virkelighet før Covid «da alt var så behagelig og verden var diskret» tok vår styreleder på seg høye heler og en alt annet enn diskret leppestift, og reiste til New York. Planen var like enkel som den var (u)sikker. Hun skulle overtale selveste Ola Gjeilo til å skape noe helt nytt og eget for oss. Noe vi kunne ha med inn i vår neste epoke frem mot 200 år, men som først og fremst skulle urfremføres i Oslo Rådhus 3. desember 2020.

Lett som en plett for vår dame.

Anna in The Big Apple

Og med seg med seg hjem i kofferten hadde Anna «Month after Month»

På noten står det «Composed for the 150th Anniversary of Olso Damekor, December 3rd, 2020”. Og helt til høyre på noten, over der det står «Music: Ola Gjeilo», står det «Lyrics: Emily Brontë».

Jeg sier ikke mer. Annet enn at Ola Gjeilo holdt det han lovet.

Dessverre ble vi introdusert for et virus som ville noe ganske annet, men den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves.

Som sagt, mer kan jeg ikke si. Du får høre selv.  Oslo Rådhus 3. juni 2022. 

Som nevnt i innledningen, Oslo Damekor er etter hvert blitt en gammel dame. Det er ikke lenger mulig å skjule når vi nå skal feire våre 150 år.

Til å være i sitt 150`ende og `no år er hun nettopp nå på sitt mest vitale.

For denne gamle damen rommer snart 50 flotte og flinke unge damer med talenter langt på utsiden av bare en vakker stemme og et vakkert utseende 😊. Noen kan også komponere!

I vårt repertoar av sanger har vi én vi er spesielt stolt av. Den er komponert av en av damene i koret vårt, og vil med stolthet bli fremført på jubileumskonserten.

Anne Aukrust satt i 2020 melodi til en vakker tekst skrevet av selveste riks-dikteren selv, Henrik Ibsen. Han holdt for øvrig til  i etasjen under oss, i Arbinsgate 1. Det som nå er blitt Ibsenmuseet.  

Komponist og korist Anne Aukrust

Diktet ”til Kvinden” skrev Henrik Ibsen i 1859. I den tiden var slike lovord om kvinnen en heller sjelden kost. Men ikke i dag! Og ikke når vi skal feire jubileum.

“Gjærende saft gjennem aarene gaar. Der modnes den til sist, som løvkrans over kvist – Priset være kvinden hvor sangbølgen går!”

Velkommen til Jubileumskonsert i Oslo Rådhus 3. juni!

Skrevet av Linda Bredal

Foto: Ingunn Gjørva/Anna Buverud

En 150-åring det er verdt å vente på

Hvor lenge kan man egentlig vente med å feire et jubileum? Når alderen er høy og pandemien spenner bein på jubilanten, bør halvannet års utsettelse være godt innenfor det akseptable.

2020 skulle være det store jubileumsåret for Oslo Damekor – da fylte Nordens eldste damekor hele 150 år. Den opprinnelige planen var å markere 150-årsjubileet med en storslått konsert i Oslo rådhus 3. desember 2020 – på dagen 150 år etter at koret ble stiftet i 1870. Det satte imidlertid korona-pandemien en stopper for. Jubileumsdagen ble i stedet markert med stemningsfull sykehjemssang i tråd med korets opprinnelige formål.

Sykehjemssang er en lang tradisjon for koret.

Utover våren 2021 steg håpet i takt med varmegradene og nedgangen i smittetall, og vi begynte å planlegge en forsinket jubileumskonsert i juni 2021. Heller ikke det viste seg å være mulig på grunn av antallsbegrensninger og andre pandemitiltak. Men vi fikk gjennomført både korseminar på Hvaler før sommerferien og julekonsert i Bygdøy kirke i desember. Så alt i alt kom vi ikke så verst ut av pandemiåret 2021.

I Oslo Damekor har vi planlagt og forberedt oss, måttet endre planene og startet planleggingen på ny. Vi har sett årstidene komme og gå – ikke bare én men flere ganger. Noen av kormedlemmene har sluttet, og mange nye har kommet til. Vi har slitt oss gjennom digitale øvelser, øvelser med 2-meters avstand, øvelser med bare deler av koret tilstede og utendørsøvelser i kuldegrader og bålrøyk. Vi har pugget tekst, hørt på lyttefiler og blitt inspirert av ulike Spotify-innspillinger av sangene vi skal framføre.

Corona-øvelse rundt bålpannen.

Nå står vi foran en ny vår, vaksinedekningen er høy og vi satser på at koronaviruset tar seg en lang sommerferie. For nå skal det skje – vi skal endelig gjennomføre den store jubileumskonserten vår, i Oslo rådhus slik vi opprinnelig hadde planlagt, med full sal, flotte musikanter og spennende gjester både på scenen og i salen. Vi ønsker gamle og nye venner av koret velkommen og oppfordrer alle til å holde av fredag ettermiddag 3. juni og feire forsinket 150-årsjubileum sammen med oss.   

Feir med oss i Oslo Rådhus
3. juni 2022 kl. 17!

Tekst skrevet av Gunhild Wøien. Foto: Ingunn Gjørva. Historisk bilde: fotograf ukjent.

Sanghøsten er i full gang

Etter å ha vært på vandring mellom ulike øvingslokaler siden tidlig på året i 2019, er Oslo Damekor nå tilbake i øvingslokalene i Arbinsgate 1. Selv for de av oss med kort fartstid i koret , er det med en viss andektighet vi har tatt i bruk igjen de historiske lokalene. Tradisjonen og historien er til å ta og føle på, slik Elizabeth har beskrevet her på ODK-siden.

Etter nøkkeloverrekkelse til Arbinsgate 1. Foto: Ingunn Gjørva

Oslo Damekor har vært gjennom en lang periode med sang på Zoom, så det å starte med fysiske korøvelser igjen var det mange som gledet seg til. Oppstarten av høstsemesteret var preget av fortsatte koronarestrikasjoner. Spesielt bød avstandskravet på noen utfordringer i et ikke alt for stort lokale og med mange nye medlemmer. Men drevne som vi nå har blitt til å holde avstand, vaske hender og hoste i albuekroken, fikk vi det til. Og da avstandskravet ble avviklet 25. september, ble alt så mye bedre.

Og jammen er det på tide å få fart på koraktivitetene igjen! Med den utsatte 150-årsjubileumskonserten i juni 2022 som det store målet, har vi en innholdsrik høst foran oss, I tillegg til de ukentlige øvelsene , er det mange aktiviteter på programmet: Søndag 7. november deltar Oslo Damekor i allehelgensgudstjenesten i Bygdøy kirke. Lørdag 11. desember er det tid for korets tradisjonelle julekonsert, også det i Bygdøy kirke. Og innimellom der skal vi klemme inn en årsfest, et seminar og en ny runde med sykehjemssang.

Så følg med på nettsiden vår og på Facebook, og kom gjerne og hør på oss i løpet av høsten!

Tekst skrevet av Gunhild Wøien

Oppvarming i solnedgang før minikonsert på Vinderenhjemmet 14.10.21. Foto: Ingunn Gjørva

Arbinsgate 1, fjerde etasje.

Min venninne synger i kor.
– Har de plass til meg i det koret tro?
– Ja, du må prøvesynge altså.
– Det går greit.
– Vi kan jo møtes utenfor, det er Arbins gate 1, rundt hjørnet fra Ibsenmuseet. Torsdag  klokken halv syv.

Det var mitt første møte med Arbins gate 1. En ærverdig bygård fra 1895, med stukkatur og smijern. Det står «selskapslokaler» på ringeklokken, og det er schwung over gelenderet som følger oss opp fire bratte etasjer. Vel oppe skyver venninnen opp en tung fyllingsdør. Vi er fremme i Oslo Damekors Rike.

-Vi leier av Maskinistforeningen, det er de som eier gården.

Og på veggen henger maskinistene: Alvorlige menn med dress og bart og gullramme stirrer ned på oss når vi synger.

Akustikken er kanskje ikke så mye å skryte av, men romslig er det: Gang, kjøkken (med fullt servise), balkong og to stuer (etter hvert måtte riktignok vi gi fra oss den ene). I gangen er et høyskap stappfullt av noter og Oslo damekors historiske papirer, i overskapene på kjøkkenet er det mere ODK-historie: Referater, bilder, diplomer, avisutklipp. Minner om forgangne tiders store og små koropplevelser.

Og hvorfor ligger Oslo Damekors historie her? Jo, fordi Oslo Damekor har øvd i Arbins gate 1, fjerde etasje, siden 1936. Det eneste avbrekket var våren 1945. Den 31. desember 1944 forsøkte nemlig allierte fly å bombe vår nesten-nabo Viktoria terrasse. Viktoria Terrasse kom nærmest uskadd fra angrepet, men 23 bygninger i nabolaget ble truffet. Arbins gate 1 ble ikke truffet, men bygningen fikk kanskje mindre skader? Eller det føltes rett og slett for utrygt å fortsette å øve der umiddelbart etter bomberegnet? Uansett: Krigstrette Damekor-damer måtte vinteren 1945 finne midlertidige øvingslokaler. Men de kom snart tilbake – de sang på Slottsplassen 13. juni 1945 – og har øvet i Arbins gate 1 siden.

Kort sagt: Oslo damekor hører hjemme i Arbins gate. Det er godt å høre hjemme et sted. Det er godt med ritualer og rutiner og faste holdepunkter i tilværelsen. Og det er veldig enkelt og greit.

Det var derfor med en viss uro at vi i 2012 hørte at maskinistene skulle selge gården. Salget ble omtalt i media, Ibsen hadde jo bodd her i gården de siste 11 årene av sitt liv. At Oslo Damekor hadde øvd her i 76 år stod det ingenting om, og da Christian Ringnes i desember 2012 kjøpte Arbins gate 1, visste han neppe at han fikk Nordens eldste damekor med på kjøpet.

Årene gikk, vi øvde hver torsdag, vi slo oss til ro med at den nye gårdeieren ikke utgjorde noen nevneverdig trussel mot våre vaner, tradisjoner og trygghet. Men så, i februar 2019, falt bomben – ikke akkurat som i desember 1944, men med det, for Oslo Damekor, samme resultatet: Arbinsgate 1 skal pusses opp fra innerst til ytterst, og Oslo Damekor må ut! Før neste torsdag! Faktisk i løpet av førstkommende helg!

Det ble selvfølgelig et voldsomt styr. Noter og papirer, pappkrus, og termokanner, den fine gongen som brukes ved hver generalforsamling, en gjenglemt champagneflaske og alt annet som damekorets damer gjennom 83 år hadde klart å stappe inn i tilgjengelige skap – og ikke tatt ut igjen – ble fraktet ned og ut på gaten. Der ble det stuet inn i en tilgjengelig bil for å kjøres til midlertidig lagring et sted.

Og der stod vi på gaten i vintermørket utenfor Arbins gate 1 og så på hverandre. Langsomt tok vi det inn over oss: Vi var fordrevet, utestengt, uønsket – på ubestemt tid. Hva nå? Hvordan skal vi greie oss uten øvingslokaler? Og enda verre: Vi skal jo feire 150-års jubileum om drøyt halvannet år. Hvordan skal vi klare det?

Denne teksten handler om Arbins gate 1, men for å virkelig forstå og kjenne et sted, må man også kjenne stedets motstykke, dets motsetning. Motstykket til Arbins gate 1 er for oss «Hjemløshet». I februar 2019 ble vi hjemløse og vi har vært det siden. Å være hjemløs betyr å ikke vite hvor vi hører til, å ikke vite hvor vi skal møtes. Å være hjemløs betyr å alltid være på flyttefot.

Styret kastet seg rundt, det ble forhandlet med maskinistene. Meldinger og eposter svirret frem og tilbake. Vi fikk tilbud om loftslokaler i Bygdø allé. Ok – du må ha kode for å komme inn, det er lavt under taket, og hele rommet må ommøbleres før og etter øvelser, men la gå – vi har et sted å øve. Siden flyttet vi til Marienlyst skole, der øvde vi i et lite musikkrom. Nestleder oppbevarte kaffetrakter med tilbehør under arbeidspulten sin, og kaffekos ble servert i et kott. Etter hvert fant vi veien til Hartvig Nissen skoles personalrom. Her var det bedre plass, riktig så koselig og bare halve rommet måtte ommøbleres. Det var her vi holdt til i mars 2020 da hele Norge stengte ned.

Nå var vi dobbelt hjemløse: Ikke hadde vi noe fast sted å synge sammen, og dessuten var jo korsang blitt ulovlig! Det vil si: Det var jo lov å synge på Zoom – alene sammen, den ultimate hjemløshet for kor. Tiden ruslet og gikk som vi vet. Etter hvert øvde vi mye ute i parker og hager og borettslag. Over halve byen, fra Bygdøynes til Vålerenga kirke har vi øvd og sunget så godt vi kunne, med to meters avstand, ulltrøye, lue og munnbind i veska. Vi kom tilbake til Nissens personalrom etter hvert, men dette lokalet er buet, og med to meters avstand viste det seg at korister på ytterfløyene ikke kunne se hverandre. Ikke ideelt.
I august 2020 øvde vi en periode på «Perlen», en fordums bar – angivelig av det slibrige slaget – med inngang fra Ring 1 ved hovedbrannstasjonen.

Å være hjemløs betyr å være på flyttefot. Onsdag igjen, hvor skal vi øve? Sjekke epost, sjekke facebook, sms «Jeg kommer, trodde vi skulle være et annet sted», sms «Jeg finner dere ikke, jeg drar hjem igjen». Rotløse, vandrende, men vi glemmer ikke hvor vi kommer fra! I begynnelsen spurte vi rett som det var ansvarlig styremedlem: «Er det noe nytt om Arbins gate?» Etter hvert ble det lenger mellom hver gang vi spurte, helt forsiktig: «Kan det hende at det er noe nytt om Arbins gate…?»

Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. I to år og tre måneder det samme svaret: Ikke noe nytt om Arbins gate.

Men så, kjære damer, SÅ! Etter mer enn to år med ørkenvandring, mer enn to år med hvileløse korøvelser i øst og vest, med Zoom og to meters forsvarlige avstander, med hit og dit og opp og ned, SÅ kom beskjeden: I august kan dere komme tilbake til Arbins gate!

Gratulerer alle sammen – og velkommen hjem!

Skrevet av Elizabeth Nielsen.