Kategoriarkiv: 150 års jubileum

Arbinsgate 1, fjerde etasje.

Min venninne synger i kor.
– Har de plass til meg i det koret tro?
– Ja, du må prøvesynge altså.
– Det går greit.
– Vi kan jo møtes utenfor, det er Arbins gate 1, rundt hjørnet fra Ibsenmuseet. Torsdag  klokken halv syv.

Det var mitt første møte med Arbins gate 1. En ærverdig bygård fra 1895, med stukkatur og smijern. Det står «selskapslokaler» på ringeklokken, og det er schwung over gelenderet som følger oss opp fire bratte etasjer. Vel oppe skyver venninnen opp en tung fyllingsdør. Vi er fremme i Oslo Damekors Rike.

-Vi leier av Maskinistforeningen, det er de som eier gården.

Og på veggen henger maskinistene: Alvorlige menn med dress og bart og gullramme stirrer ned på oss når vi synger.

Akustikken er kanskje ikke så mye å skryte av, men romslig er det: Gang, kjøkken (med fullt servise), balkong og to stuer (etter hvert måtte riktignok vi gi fra oss den ene). I gangen er et høyskap stappfullt av noter og Oslo damekors historiske papirer, i overskapene på kjøkkenet er det mere ODK-historie: Referater, bilder, diplomer, avisutklipp. Minner om forgangne tiders store og små koropplevelser.

Og hvorfor ligger Oslo Damekors historie her? Jo, fordi Oslo Damekor har øvd i Arbins gate 1, fjerde etasje, siden 1936. Det eneste avbrekket var våren 1945. Den 31. desember 1944 forsøkte nemlig allierte fly å bombe vår nesten-nabo Viktoria terrasse. Viktoria Terrasse kom nærmest uskadd fra angrepet, men 23 bygninger i nabolaget ble truffet. Arbins gate 1 ble ikke truffet, men bygningen fikk kanskje mindre skader? Eller det føltes rett og slett for utrygt å fortsette å øve der umiddelbart etter bomberegnet? Uansett: Krigstrette Damekor-damer måtte vinteren 1945 finne midlertidige øvingslokaler. Men de kom snart tilbake – de sang på Slottsplassen 13. juni 1945 – og har øvet i Arbins gate 1 siden.

Kort sagt: Oslo damekor hører hjemme i Arbins gate. Det er godt å høre hjemme et sted. Det er godt med ritualer og rutiner og faste holdepunkter i tilværelsen. Og det er veldig enkelt og greit.

Det var derfor med en viss uro at vi i 2012 hørte at maskinistene skulle selge gården. Salget ble omtalt i media, Ibsen hadde jo bodd her i gården de siste 11 årene av sitt liv. At Oslo Damekor hadde øvd her i 76 år stod det ingenting om, og da Christian Ringnes i desember 2012 kjøpte Arbins gate 1, visste han neppe at han fikk Nordens eldste damekor med på kjøpet.

Årene gikk, vi øvde hver torsdag, vi slo oss til ro med at den nye gårdeieren ikke utgjorde noen nevneverdig trussel mot våre vaner, tradisjoner og trygghet. Men så, i februar 2019, falt bomben – ikke akkurat som i desember 1944, men med det, for Oslo Damekor, samme resultatet: Arbinsgate 1 skal pusses opp fra innerst til ytterst, og Oslo Damekor må ut! Før neste torsdag! Faktisk i løpet av førstkommende helg!

Det ble selvfølgelig et voldsomt styr. Noter og papirer, pappkrus, og termokanner, den fine gongen som brukes ved hver generalforsamling, en gjenglemt champagneflaske og alt annet som damekorets damer gjennom 83 år hadde klart å stappe inn i tilgjengelige skap – og ikke tatt ut igjen – ble fraktet ned og ut på gaten. Der ble det stuet inn i en tilgjengelig bil for å kjøres til midlertidig lagring et sted.

Og der stod vi på gaten i vintermørket utenfor Arbins gate 1 og så på hverandre. Langsomt tok vi det inn over oss: Vi var fordrevet, utestengt, uønsket – på ubestemt tid. Hva nå? Hvordan skal vi greie oss uten øvingslokaler? Og enda verre: Vi skal jo feire 150-års jubileum om drøyt halvannet år. Hvordan skal vi klare det?

Denne teksten handler om Arbins gate 1, men for å virkelig forstå og kjenne et sted, må man også kjenne stedets motstykke, dets motsetning. Motstykket til Arbins gate 1 er for oss «Hjemløshet». I februar 2019 ble vi hjemløse og vi har vært det siden. Å være hjemløs betyr å ikke vite hvor vi hører til, å ikke vite hvor vi skal møtes. Å være hjemløs betyr å alltid være på flyttefot.

Styret kastet seg rundt, det ble forhandlet med maskinistene. Meldinger og eposter svirret frem og tilbake. Vi fikk tilbud om loftslokaler i Bygdø allé. Ok – du må ha kode for å komme inn, det er lavt under taket, og hele rommet må ommøbleres før og etter øvelser, men la gå – vi har et sted å øve. Siden flyttet vi til Marienlyst skole, der øvde vi i et lite musikkrom. Nestleder oppbevarte kaffetrakter med tilbehør under arbeidspulten sin, og kaffekos ble servert i et kott. Etter hvert fant vi veien til Hartvig Nissen skoles personalrom. Her var det bedre plass, riktig så koselig og bare halve rommet måtte ommøbleres. Det var her vi holdt til i mars 2020 da hele Norge stengte ned.

Nå var vi dobbelt hjemløse: Ikke hadde vi noe fast sted å synge sammen, og dessuten var jo korsang blitt ulovlig! Det vil si: Det var jo lov å synge på Zoom – alene sammen, den ultimate hjemløshet for kor. Tiden ruslet og gikk som vi vet. Etter hvert øvde vi mye ute i parker og hager og borettslag. Over halve byen, fra Bygdøynes til Vålerenga kirke har vi øvd og sunget så godt vi kunne, med to meters avstand, ulltrøye, lue og munnbind i veska. Vi kom tilbake til Nissens personalrom etter hvert, men dette lokalet er buet, og med to meters avstand viste det seg at korister på ytterfløyene ikke kunne se hverandre. Ikke ideelt.
I august 2020 øvde vi en periode på «Perlen», en fordums bar – angivelig av det slibrige slaget – med inngang fra Ring 1 ved hovedbrannstasjonen.

Å være hjemløs betyr å være på flyttefot. Onsdag igjen, hvor skal vi øve? Sjekke epost, sjekke facebook, sms «Jeg kommer, trodde vi skulle være et annet sted», sms «Jeg finner dere ikke, jeg drar hjem igjen». Rotløse, vandrende, men vi glemmer ikke hvor vi kommer fra! I begynnelsen spurte vi rett som det var ansvarlig styremedlem: «Er det noe nytt om Arbins gate?» Etter hvert ble det lenger mellom hver gang vi spurte, helt forsiktig: «Kan det hende at det er noe nytt om Arbins gate…?»

Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. I to år og tre måneder det samme svaret: Ikke noe nytt om Arbins gate.

Men så, kjære damer, SÅ! Etter mer enn to år med ørkenvandring, mer enn to år med hvileløse korøvelser i øst og vest, med Zoom og to meters forsvarlige avstander, med hit og dit og opp og ned, SÅ kom beskjeden: I august kan dere komme tilbake til Arbins gate!

Gratulerer alle sammen – og velkommen hjem!

Skrevet av Elizabeth Nielsen.

Norge i rødt, hvitt og grått…

Eller – Ikke akkurat «tyve grader pluss»

Etter en lang og kjedelig vinter på Zoom skulle vi endelig få synge sammen igjen.

5. mai meldte vårt hardtarbeidende styre, og med dårlig skjult begeistring: «nå kan vi øve sammen igjen»! Utendørs – i grupper av ti og ti – og med godt med avstand. Jippi!

Dermed ble det fysiske øvelser – det ble planlagt og arrangert. Vi fikk dedikerte plasser merket opp med kritt, i riktig avstand for hver sirkel, og med høy grad av intern selvjustis hvis noen skulle komme i skade for å skli ut av tilmålt plass. 

Det var snart 17 mai, og vi var også i år invitert til å synge i forbindelse med den årlige kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet på Bygdøy. Nå skulle vi til og med få anledning til å øve sammen to til tre ganger først. For en luksus! For en nyvunnen frihet.  Det føltes for godt til å være sant. Og det var det på sett og vis også.

Vi møttes i parken ved Vålerenga kirke dagen derpå, torsdag 6 mai, ved studentparlamentet på Blindern lørdag 8. mai i strålende sol. Vi sang to-stemt og flerstemt på våre opptegnede plasser. Vi pugget tekster og analyserte hvilken «herre det var som stille hadde lempet så vi vant vår rett? For var det helt sikkert at det var sjølveste skaperen, eller fantes det andre høye herrer som kunne hatt en finger med i spillet den gangen? Vi sang «JA vi elsker og Norge i rødt, hvitt og blått» – til intet øye var tørt. Solen skinte, studentene klappet. Dirigenten smilte fra øre til øre og sa: «dette blir en fin 17 mai».

Og alt lå jo til rette for det. Hadde det bare ikke vært for at det, atter en gang, kom nye retningslinjer to dager senere.

I tråd med at temperaturen sank i kjent takt med nedtellingen til 17. mai, hadde kulturdepartementet fått kalde føtter, og 11. mai kom beskjeden om at Oslo kommune skulle ha egne retningslinjer direkte fra kulturdepartementet. Vi fikk lov til å stille med maks 7 korister i tillegg til dirigenten. En liten strek i regninga der altså.

Tradisjonelt har Oslo Damekor alltid sunget på 17. mai, ett eller annet sted, og de siste årene med ydmykhet og glede under kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet ved Maritimt Museum på Bygdøy. Det er alltid helt spesielt å starte 17. maidagen med sang og flagg.

Heldigvis hadde vi brukt våre to felles, fysiske sangøvelser godt og dirigenten hadde en godt forberedt gruppe å velge fra. Kun sju korister… Klart vi klarer det!

17. mai 2021 kommer med tidenes dårligste vær. Sju korister, én stand in og én dirigent møtes klokken 09:00, og prøver å synge seg varme – og ikke minst holde seg varme – i de lusne sju gradene morgenen hadde å by på. Takk og lov for bunaden. Duskregnet legger seg som små krystaller pent utenpå kappen og volder ikke egentlig så stor skade. Men klokken er bare 09:00. Vi skal synge klokken 10:00!

Klokken 09:30 – Oppmøte ved monumentet. Ikke store oppmøtet er det vel lov å si, bortsett fra oss sju, pluss stand in’n og dirigenten. Det har jo ikke vært lov å skryte om noe som helst i forkant, og graden av hemmeligholdelse om hva som skjer hvor har vært tatt seriøst.

En lydmann og en kameramann smiler og nikker takk for sist. Det var jo ett år siden.

Så kom to kransenedleggere fra Maritimt museum. Så kom en representant fra 17. mai komiteen og så kom viseadmiral og sjef for forsvarsstaben.

Klokken er blitt 10 og det hele skal starte. Idet representanten fra 17 mai komiteen ønsker velkommen, og introduserer Viseadmiralen, åpner himmelen seg og introduserer høljeregn.

Hun taler ferdig, og hilser monumentet. Vinden øker med regnet. Der vi står er det ikke mulig å høre et ord.  Kranser legges ned. Regnet dundrer mot plastkledde mikrofoner og etterlater seg en interessant tromming. Som spredt regn mot stramt telttak. Litt melankolsk der et lite øyeblikk med raske tilbakeblikk på barndommens campingturer, men det varer ikke lenge. (Heldigvis)

Vi forstår raskt at dette ikke nødvendigvis er et «komp» som kommer til å hjelpe vårt lille kor.

Det lukter en blanding av vått gress og fuktig ull fra ni bunader.

Det er snart vår tur… tror vi . Vi hører jo ingenting, men dirigenten som står inne i en busk på andre siden av monumentet ser ut til å ha løftet armene. Bak oss har Oslo seilerforening kommet godt i gang med sin kortesje fra Frognerkilen og utover i fjorden. Color Magic som har ligget i dokk hele året, og lengre til, vil være med et stykke på veien og tuter høyt av glede tre lange ganger akkurat i det vi får tonen til Brudemarsj fra Valsøyfjord 😊 Og som den dronningen hun er der hun ligger og deiser rolig i bølgene, brettes Freddy Mercury og Queen sin klassiske «It`s a kind og magic» ut i all sin genialitet over alle hennes høyttalere og tåkelurer. Endelig får hun lov til å bruse litt med propellen og være med i en felles hyllest. Det er 17. mai. La alle basuner blåse!

Så vi kjemper om oppmerksomheten gjennom hele Brudemarsjen. Mot selveste Queen og den jevne takten av tunge vanndråper mot plast på mikrofon.

Men rett skal være rett. Når «Norge i rødt, hvitt og blått» kommer er det ingen som tenker på det lenger. Jeg vet ikke om Color Magic fortsatt spiller eller ikke – For vi har pugget teksten, vi kan den utenat! Vi vet at flagget er som et regnbuens tegn UNDER skyen, og at det igjen glitrer OVER byen i det røde og hvite og blå.

Ja vi elsker. Det gjør vi jo, tross alt vær og vind. Vi kjenner jo dette landet, og vi kjenner sangen vår. Den kan vi! Og vi husker å ikke puste eller, jeg tror vi glemmer å puste fordi vi er så drillet på at det er bare lov etter avtale med sidekoristen.. Og, når var det min tur igjen?

Det er vakkert og godt selv om regnet pisker i ansiktet, og fingre og tær er istapper. Sminken renner som våt maling, og håret har ikke lenger krøller.  Heldige er noen få som har hodeplagg til bunaden. Dirigenten dirigerer med store bevegelser under løvtreet sitt. Det skal flyte over alle punktumene.  Hun fjern-dirigerer og har definitivt over tre meters avstand. Det gjør det hele veldig koronavennlig og vi kan være åtte korister i full samklang.

Så var det hele over. Og alt er glemt. Regnet, de følte minusgradene, brølene fra Color Line og plaskene og feedbacken fra våte mikrofoner.

Vi er glade og fornøyde. Kalde, ja. Våte, veldig.  Men ingenting er nytt under skyen.

Du er vårt, du er vårt gamle Norge. Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått. Og litt grått. Det er 17. mai. Det er sånn det skal være 😊.

Skrevet av Linda Bredal. Foto: Linda Bredal.

Priset være kvinden

heter det så fint i sangen som vi skal synge på jubileumskonserten vår. Når den en gang i postcoronatid lar seg gjennomføre. Det vet vi at den gjør, og det gleder vi oss til!

Diktet ”til Kvinden”, er skrevet av Henrik Ibsen i 1859. I den tiden var slike lovord om kvinnen en heller sjelden kost.  Dette diktet ble til bare 11 år før Oslo damekor, eller Christiania  Arbeidersamfunds Kvinnesangforening som det ble kalt den gangen, ble grunnlagt.

Det skulle gå hele 14 år før kvinner fikk lov til å studere ved universitetene i Norge.

I 1882 het det i en uttalelse fra det medisinske fakultet at kvinner ikke, med visse unntak, egnet seg til å studere medisin. 

”Regelen er vel den, at kvinder, der komme ind paa disse aandslivets felter, der ligesom af naturen ikke ere anviste dem, taber deres kvindelighet, at deres intelligens udvikles paa bekostning af deres gemytsliv, saa at man ofte faar det indtryk, at der ved kvinder af denne art er noget abnormt, der ikke tillader nogen tvivl om, at kvinden her er udenfor sit naturlige felt».

Derimot, hevdet fakultetet, hadde kvinnen de egenskaper «… der gjør henne særlig skikket til den egentlige sygepleie, som er et felt, hvortil hun af naturen ligefrem er henvist”.

Det het også at kvinner verken hadde nervestystem eller helbredelse til omfattende studier og åndsarbeide. Kvinner manglet nemlig ro og likevekt i tankene, og likeså fasthet i karakter og vilje. Så konklusjonen her var at kvinner fra naturen av, ikke var skikket til å være leger.

Det er i grunnen ganske bra å tenke på at det i dag er nærmere 65 prosent av legestudentene i Norge, kvinner. Så da vet vi det! 

Og fra grunnleggelsesåret til Oslo Damekor, skulle det gå nesten femti år før kvinnene i Norge fikk stemmerett.  Det fantes riktignok et unntak. Enker kunne stemme i kommunale valg, i kraft av å være husholdsoverhodet, som det het.

Og i 1894 fikk kvinnene lov til å bli med å stemme over den nye brennevinsloven.

”Naar Drikken faar Indgang i Hjemmene, naar Manden, Faderen, Sønnen, Broderen henfalder til Drik, hvem er det da, det først og verst gaar ud over? Mon ikke netop Hustruen, Moderen, Datteren, Søsteren, med et Ord: Kvinden i Hjemmet”?

Men så var det slutt, helt fram til 1913, eller egentlig til 1919, først da fikk alle kvinner, inkludert de som var på fattigkassa, stemmerett i Norge.

Men hva med 1870, det året da Oslo damekor ble opprettet? Et lite søk på norske Wikipedia, avdekker noe som virker litt snodig.

Av 16 kjente og mindre kjente personer som ble født dette året, er det kun en kvinne som er nevnt. Og blant kongelige fødsler som Christian den tiende av Danmark/Norge, polarforskeren Nicolai Hansen, komponisten Franz Lehar og selveste Lenin, ble det også født ei dame som het Agnes Ozman. Hva hun var kjent som; jo hun var den første i verden til å tale i tunger.

Hva som ikke er nevnt, er at samme år ble Elise Sem født. Hun skulle bli landets første kvinnelige advokat, og Europas første kvinnelige høyesterettsadvokat.  

Nå skal det sies at Wikipedia kanskje ikke er det mest etterrettelige organ som finnes, men likevel, kanskje tidene ikke har forandret seg så mye som vi liker å tro?

Men tilbake til 1870 og damekoret vårt.  Det hadde ikke alltid vært selvsagt at kvinnene skulle få synge. Tidligere hadde vi kastratsangere. Det var den tidens lyse stemmer, i mangel av at kvinner fikk innta denne arenaen.

Da ble løsningen å kastrere unge gutter før de kom i stemmeskiftet.  Denne brutale tradisjonen holdt seg fra 1500 da det ble forbudt for kvinner å tale og ynge i romersk-katolske kirker. Kastratsangerne beholdt sine lyse stemmer, og fikk en rar, metallisk lyd, det var omtrent som å høre Pavarotti på helium.

Det var mange om ofret både genitalier og familieliv på kunstens alter.  For de som ble berømte, var det kanskje av og til verdt forsakelsen.  De fikk nemlig stjernestatus, og ble gjenstand for en nærmest hysterisk offentlig beundring. Og kanskje nettopp fordi stemmen var menneskeskapt, og ikke gitt av Gud. For slik var tidene da.

Det var 16- og 1700-tallet som var kastratsangernes glanstid. Utover 1800-tallet døde tradisjonen langsomt ut. Den siste rollen for en mannlig sopran, ble skrevet i 1824.

Men noen ble tilbake. Alessandro Moreschi var verdens siste kastratsanger. Han levde helt fram til 1922, og da han trakk sitt siste sukk i april i 1922, markerte det slutten på en musikalsk æra som aldri kom tilbake. Og godt var det. 

Og slik hørtes han ut, Alessandro Moreschi: https://www.youtube.com/watch?v=KLjvfqnD0ws

Så tilbake til Damekoret og stiftelsesåret 1870.  Det var det året som kastrering av unge gutter ble forbudt. Det var nok ingen sammenheng her, men på et vis er ringen litt sluttet. Og så må vi bøye oss i støvet og takke våre formødre som gikk foran og var pionerer i si tid, enten det gjaldt sang, stemmerett eller utdanning, og alt det andre! Og de ryddet veien for de neste generasjoner.

De som har spilt i korps kjenner nok til en marsj som heter ”Guttene kommer”. Den blir regnet som verdens eldste marsj skrevet for korps, men den kom først i 1901, altså over 30 år etter at Norges første damekor ble stiftet! Så kanskje skulle det ha vært en sang som heter jentene kommer også?

For nå er vi her, uansett, og vi har vært her i over 150 år, og her vil vi fortsatt bli! Hurra for oss!

Skrevet av Anne Aukrust

NOK

Det er nok nå. Det er virkelig mer enn nok. Det er så veldig nok at jeg ikke kan få sagt det en gang.
Vi vil ikke være et Zoom-kor. Vi vil ikke sees i små firkanter; noen med kaffekoppen, noen har tatt seg en snartur til Antarktis, noen er bare svarte firkanter med «Gros iphone» i små, hvite bokstaver nederst. Er det noen måte å treffes på liksom?
Vi vil høre hverandre. Ikke høflig, en og en, opp med hånden, blink-blink, oj nå er det visst min tur. Vi vil skravle i munnen på hverandre. Vi vil ha kaffepause og snakke om ikke noe spesielt, mens vi spiser hjemmebakt kake som noen kanskje har tatt med på øvelse. Og så, når pausen er over, vil vi høre dirigenten si strengt: «Hva er det som har skjedd? Nå må dere lytte til hverandre.» Vi vil synge sammen. Og så, kanskje en klem før vi drar hver til vårt. Ikke fordi det har pleid å være så mye klemming på øvelsene, men vi går jo med underskudd.

Ja, det er virkelig mer enn nok nå. Men, selvfølgelig: Vi er voksne, fornuftige damer. Vi tar ansvar og vi gjør det beste ut av situasjonen. Dirigenten er kreativ og energisk. Styret jobber i høygir og krisemodus med kort- og langsiktig planlegging. Og vi andre, vi stiller opp. Selvfølgelig gjør vi det. Vi er utholdende damer. Vi gir oss ikke bare på grunn av et år med pandemi. Vi tar med kaffekoppen, og kanskje reiser vi til Bahamas denne gangen til en forandring, og vi sier «hei» og vinker og smiler. Og når øvelsen begynner, skrur vi av lyden og synger for oss selv, mens vi prøver å høre hva dirigenten hamrer fram på keyboard og lydfiler.

Vi gjør det beste ut av det, for eksempel med ting som egner seg å gjøre alene hjemme: Vi har hatt to øvelser om stemme- og pusteteknikk med «Stemmespesialisten». Vi har lange oppvarminger av både kropp og stemme. Vi har hatt lytteøvelse, korøl, medlemsundersøkelse og medlemsmøte. Vi planlegger jubileumskonsert – igjen, flyttet fra 3. desember til 4. juni.

Så, om du lurer på hvordan det går med Oslo Damekor, så vil vi si: Det går bra. Vi skal ha jubileumskonsert 4. juni. Vi holder ut og finner løsninger og synger så godt vi kan.

Men vi er lei av pandemi og Zoom-kor. Virkelig lei.

Oslo Damekor er 150 år

Det er vanskelig å forestille seg hvor revolusjonerende det må ha vært, da man 3. desember 1870 opprettet Norges første kor for kvinner. Visst kunne kvinner synge – men det burde i anstendighetens navn skje i hjemmet eller i lukkede selskap. De som sto på scenen, havnet raskt i samme kategori som skuespillerinner og kvinnelige kafégjester. I 1870 hadde kvinner hadde hverken adgang til utdannelse eller fritt yrkesvalg, og giftet de seg, ble de umyndiggjort. Det fantes ikke ennå ikke politiske partier i Norge, men stadig flere og sterkere stemmer tok til orde for at kvinner skulle høres og få plass. Likevel, dette første damekoret var ikke bare for kvinner, men for arbeiderkvinner: Syersker, tilskjærersker, gullpolerersker og eskearbeidersker fikk et organisert tilbud om å forlate mann og barn en kveld i uken for å pleie en hobby!

Ikke en mine avslører at disse kvinnene bedriver en fritidssyssel som skaper trang til underholdning. (Foto: Løkke, tidlig 1900-tall)

Det var neppe tilfeldig at dette første damekoret – opprinnelig kalt Christiania Arbeidersamfunds Kvindesangforening – ble opprettet av nettopp Christiania Arbeidersamfund. Samfundet var både radikalt og på søken etter harmoni mellom klassene, i troen på at dannelse og folkeopplysning var oppskriften på et godt samfunn. Korets ambisjoner var fra begynnelsen av både politiske og kulturelle – det finnes rapporter om konserter der damene stilte i folkedrakter så tidlig som 1889. For sikkerhets skyld formulerte man imidlertid en formålsparagraf som understreket at dette var en høyst respektabel affære. Koret skulle «samle damer med interesse for sang, for saa at vække trang til god underholdning, bistaa ved fester for syke og gamle saalangt foreningen formaar, samt gjensidig forstaaelse og hygge blant damerne.»

Korøvelse og jubileum i koronaåret 2020, bidrar til gjensidig forståelse og hygge. (Foto: Dagny Albrigtsen)

I dag, på selveste 150-årsdagen, ser vi både fremover og tilbake. Historien om hvordan Christiania Arbeidersamfunds Kvindesangforening ble til dagens Oslo Damekor sparer vi til en anledning nærmere jubileumkonserten. Den skulle vi egentlig arrangert i Rådhushallen i dag, der veggene passende nok er dekorert med den samme fortellingen. Vi gleder oss veldig til å feire sammen med alle dere – og dessuten ordføreren, Åse Kleveland, Joachim Knoph, Emilie Heldal Lidsheim og de andre dyktige musikerne vi har med oss fredag 4. juni 2021. Men akkurat nå gleder vi oss aller mest til å trekke på oss folkedraktene våre og synge for gamle og syke, slik vi har gjort i halvannet århundre. I dag synger vi julen inn utenfor noen av Oslos sykehjem, sammen med vår sangersøster Åse Kleveland og med uvurderlig bistand fra Fellesglede ressurspartner. Mer meningsfylt kan ikke vårt jubileum bli, når det måtte komme i et år fylt av avstand og ensomhet. Som det ble skrevet til 75-årsjubileet fredshøsten 1945: Sangen gir oss mot og styrke!

Portrett av Marianne Husby Berg – dirigent i Norges eldste damekor

Marianne Husby Berg dirigerer Oslo Damekor ved 145 års jubileet.

Hun er en strålende og kunnskapsrik inspirator. En god leder og pedagog. En dame med både glimt i øynene og bein i nesa. Som hører alle nyanser og som ikke gir seg før vi leverer.

Jeg er spent på hvem Marianne er, den unge dirigenten og musikeren som er musikalsk ansvarlig for Oslo damekor. Jeg vet hvem hun er som dirigent. Nå vil jeg vite hvem dirigenten vår er som menneske. Jeg ønsker meg den store historien, om hennes valg og betraktninger som har ført henne hit.

Prøvesang i Vålerenga kirke
Første gang jeg møtte Marianne var jeg helt uten sangerfaring. Jeg møtte for prøvesang i Vålerenga kirke, hjemmet til ett av hennes andre kor. Det var forsommer, året 2019. Den gangen kom hun målrettet og i farta, før hun tok meg med inn i kirkerommet og satte seg ved pianoet. I samme øyeblikk som hun slo de første notene, så hun opp på meg med det største smilet jeg hadde fått på lenge. Det høye tempoet på vei inn i kirken var strøket vekk på et øyeblikk. Hun sang noen toner, smilte på nytt, og ba meg gjenta med henne. Tilstedeværelse og varme blikk som nesten gnistret, blandet med en trillende latter, er fortsatt Marianne. Det var en nesten besynderlig opplevelse, en helt vanlig ettermiddag i en tom kirke. Hennes store stemme fylte kirkerommet da hun sang. For en stemme! Stemmen hennes straff meg langt ut over den musikalske prestasjonen. Allikevel føltes det lett å synge med. Tryggheten i møtet, med den lille og den store stemmen, var det som preget meg mest da jeg gikk.

Nå, 1 ½ år og mange øvelser senere, møtes vi igjen på tomannshånd. Hun kommer gående ut av bussen der vi skal møtes på Vålerenga denne gangen også. Nå med munnbind og et mye lavere tempo. Det er lørdag formiddag. Hun hadde spurt om vi kunne møtes ti eller elleve, jeg spurte om tolv gikk greit? Klokka er tolv presis. Hun bærer på noen poser med gaver, de har hun allerede handlet.

Sang fra arbeidsrommet på Lørenskog
Vi setter oss ved det høye bordet, vendt rett ut mot Strømsveien på Galgen. Som mellom gamle venner løper samtalen uavbrutt av sted fra før vi setter oss. Korona- hva skjer nå! Hva har jeg gjort med livet mitt? Jeg valgte musikken! Blandet med latter forteller Marianne om den kaotiske opplevelsen det var da Norge stengte ned i mars. Om to kunstnerliv som skulle leves på 90 m2 der hjemme på Lørenskog. Hvor to jobber skulle organiseres og utøves, sammen med nye oppgaver som foreldre for de to døtrene på 7 og 4 1/2 år. Hvor usikkerheten slo ned. Det har vært krevende, sier Marianne. Installert på Marcus’ arbeidsrom har hun styrt teknikken, koplet seg på Zoom, og samtidig spilt på det elektriske orgelet. Hun har sunget hele kvelder med, eller rettere sagt, for korene sine. Før korøvelsene på Zoom har hun måttet øve selv også. Det har ikke vært en vanlig arbeidsmengde, forteller Marianne. Ekteskap, små barn og to utøvende musikere er en egen øvelse under epidemien. Marianne fortsetter. Jeg er så utrolig takknemlig for jobbene mine; at jeg har jobb og har hatt det hele tiden. Servitøren kommer til bordet. Han flytter på telefonen som ligger mellom oss for å fjerne menyen. Vi bryter ut i latter, han tok på telefonen! Marianne finner frem antibacen fra veska, jeg henter en serviett. Så vanskelig livet har blitt. Nå tar vi en antibac i stedet for en tyggis, ler Marianne. Jeg har blitt helt avhengig!

Hørelære?
Marcus er kantor i Oslo domkirke og mer til. Marianne er dirigent for tre kor, i tillegg til å lede babysangen i Fjellhamar kirke. Oslo damekor har vært med henne lengst. Hun og Marcus traff hverandre under studietiden ved Norges musikkhøyskole. Begge studerte kirkemusikk, men valgte hver sin retning etter det. Hun valgte dirigering og hørelære. Hørelære, utbryter jeg, som ikke visste at det var et eget emne. Som kormedlem har jeg lagt merke til at hun kjenner stemmene våre enkeltvis, selv om hun nesten utelukkende har hørt oss synge sammen som kor. Hørselen kan trenes, forklarer Marianne. Det er en viktig del av korfaget å kunne høre. På hver øvelse, øver du på å kunne høre. Jeg ber dere lytte.

Jo, jeg kjenner at det skjer noe nesten fysisk, et sted mellom øret og hjernen, når jeg lytter under øvelsen. Stemmen min justerer seg automatisk mot de andre stemmene jeg hører. Ikke det at jeg sang surt før jeg hørte, men justeringen som kommer automatisk ved å lytte, gjør at stemmen glir inn i den store kor-stemmen. Jeg skulle akkurat til å be om en mer dyptgående forklaring, da servitøren kommer tilbake med lunsj og kaffe. Kanskje like greit. Det er Marianne som menneske jeg først og fremst vil bli kjent med nå.

Korsang er å prestere sammen
Marianne har uten tvil vært blant de som har måtte omstille seg mye under koronaepidemien. Det slår meg hvor utrolig støttende og tålmodig hun har vært. Korister har uteblitt fra zoom. Vi har uteblitt fra øvelser når de endelig kom i gang. Fellesskapet i Oslo damekor er en sterk drivkraft bak virksomheten. Zoom, avstand og en og annen karantene gjorde rekkene slanke. En del var redde. Noen følte et stress som satte seg i kroppen og sangen ville ikke ut. Marianne holdt koken. Like entusiastisk. Like støttende. Det virket som hun hadde fått opplæring i dette, hvilket var umulig. Jeg er et følelsesmenneske, sier Marianne. Jeg vet jo hvordan det er, fortsetter hun. Når det setter seg i kroppen. Har du det ikke bra så påvirker det stemmen og sangen. Jeg beundrer de som orket Zoom! De som ikke orket, måtte få lov til å slippe. Det var ikke et musikalsk høydepunkt, helt klart. Men det var godt å møtes. Kroppen er sangerens instrument. Korsang er å prestere sammen. Medlemmene i Oslo damekor er ikke solister, men sammen skaper vi en klang som kan gi stor musikk. Vi løfter oss sammen, sier Marianne med den vante, rause gløden i både blikket og stemmen. Jeg er så glad for å få jobbe med mennesker! Jeg skyter inn spørsmålet om verden går glipp av en stor soliststemme? Marianne ler, synes du? Tusen takk! Hun ler høyt og fritt igjen. Vil du høre hvorfor det ble kor, og ikke en solistkarriere? Hele historien? Veldig gjerne, sier jeg.

En barnefamilie kan ikke ha to organister
Ved Musikkhøyskolen valgte hun bachelor i kirkemusikk. På denne tiden var det dette som gav mest opplæring i korledelse. Menighetsbakgrunnen fra Indremisjonen på Nordmøre gjorde at hun trivdes med kirkemusikken. Hun kunne absolutt ha valgt den retningen også sier hun. Marianne har jobbet med korarbeid i Skårer kirke i Lørenskog. I en periode ledet hun også Gamle Aker kirkekor hvor hennes lærer Olaf Buverud tidligere var kantor. Her var det tunge og solide tradisjoner som var lærerikt å få ta del i, sier Marianne. Men så var det Marcus; Marcus André Berg som hun hadde truffet på Musikkhøyskolen. Allerede før valg av master var tanken på familieplanlegging der, på vei et sted opp mot bevisstheten. En barnefamilie kan ikke ha to organister, forteller hun. Kalenderen vil ikke kunne gå opp hvis begge skal jobbe på samme tider. Nei, det var ikke et offer, så absolutt ikke! Samtalen behøvde de ikke en gang å ta. Det var ikke Mariannes lidenskap å bli organist, men det var det for Marcus. Fortsatt ganske nygift, i midten av 20-årene og gravid med første barn, valgte hun bort arbeid i kirke. Hun satset på korledelse.

Fra en stor søskenflokk
Hvor tradisjonell er du når det kommer til roller og kvinneliv, undrer jeg? Jeg vil gjerne høre mer om bakgrunnen for dette valget. Var kjønnsroller ledende, et sted i den unge Marianne? Et sted i tradisjonene, et sted fra oppveksten? Jeg har ikke tenkt på dette egentlig! Hun ler igjen, ser ut av vinduet og ut på asfalten som vi ser ut på fra caféen som ligger i en halv kjelleretasje. Hun grer håret bakover over hodet med fingrene, tenker noen øyeblikk, før hun forteller at mor var sykepleier. Det var ganske utradisjonelt for en gårdskvinne den gangen. Mariannes foreldre er i 70-årene nå. Selv om moren var utdannet, var hun hjemme med barna og jobbet på gården. Jo, egentlig levde Mariannes foreldre ganske tradisjonelt. Men foreldrene fikk fem barn på seks år. Deretter en pause på fem år, før de to siste jentene ble født. Syv barn i alt, hvor Marianne er nest yngst. Nei, hun er ikke sikker på foreldrenes familieplanlegging, men hun tenker at hun har en mor som fulgte sine interesser.

Inspirasjonen i barndommen
Selv har hun hatt en veldig god barndom som hun føler takknemlighet for. Musikk var viktig i familien. På sengekanten ble det sunget lokker og salmer. Gitaren slang rundt og ble spilt av alle. Trommer og alle slags småinstrumenter hørte med. Familien hadde en platespiller hvor hun hørte på The Golden Gate Quartet. Igjen og igjen, i hele barndommen. Dette var musikk som traff henne veldig. Bedehuset var en del av familiens liv, hvor Mariannes bestemor var hobbymusiker. Salmene derfra ble en del av det musikalske fundamentet i Marianne.

Filmmusikk og torader
Etter hvert som de eldste søsknene måtte flytte for å gå på skole i en alder av 15-16 år, kom de tilbake i helgene med ny og spennende musikk på cd. Marianne ble introdusert for progrock, instrumentell musikk, etnisk musikk og filmmusikk. Hun lyttet, mye. Filmmusikk var spennende og variert. Musikken hørte hun på cd, uten å ha sett filmene. Lillefot og vennene hans, Lion King, Bram Stoker`s Dracula og Terminator 2 hadde filmmusikk som satte spor. Og så var det torader, så klart. Det var ikke alltid like godt å høre på, når sant skal sies! Jeg vet ikke om du skal skrive dette, ler hun igjen. Torader og trekkspill har sterke tradisjoner på Nordmøre og var en naturlig del av musikkbildet i oppveksten. Ikke alt var like bra. Men sånn er det jo med alt, ikke sant? Det er musikalitet som er viktigst. Formidlingsevne. Det er ikke nok at musikken er teknisk bra. Det må være en vilje bak, forteller hun. Det spør Marianne døtrene sin om også, enten den eldste øver på fiolinen eller barna øver på å fremføre Blinke lille Stjernelill. Hva vil du formidle?

Ungdomsidoler
Tilbake til oppveksten. Marianne og en venninne på ungdomskolen laget sanger sammen. Nå var det viktig å likne på andre. Selv om hun likte mye gammel musikk, gjaldt det å høre på det de andre gjorde nå. Spicegirls for eksempel! De sangene kan jeg fortsatt, kanskje vi skal ta en karaokekveld, ler Marianne. Det var store avstander der hun vokste opp. Det ble mye tid hjemme og med familien, men klassevenner var ikke et veldig stort savn på fritiden. Det var søsknene som var hennes største inspirasjon. De var mine idoler, sier hun. De kom hjem med musikk, og de laget konserter for storfamilien og på bedehuset. De var familiens eget band.

Lyttet og øvde på egen hånd
Det tok tid før Marianne kom i gang med pianoundervisning. Det var ingen organist på hjemstedet da hun var stor nok for å starte opplæringen. Først på slutten av barneskolen begynte hun med pianotimer. Grunnlaget var akkurat lagt, da læreren forsvant og Marianne igjen var overlatt til å lytte. Vel, det ble kanskje mer hamring enn lytting i begynnelsen, sier hun. Stakkars de som bodde hjemme da jeg satte i gang med det altfor vanskelige stykket Bryllupsdag på Trollhaugen! Dette skulle jeg lære meg! Jeg elsket de åpne kvintene. Jeg spilte og spilte for meg selv, eller hamret på pianoet, som sagt. Etter hvert ble det mer lytting også. Jeg gav meg ikke, og denne tiden uten lærer gav meg kanskje den største utviklingen.

Fra folkehøgskole til hjelpedirigent
Da det kom til hennes tur å flytte hjemmefra for å gå på skole, ble det først ett år på folkehøgskole. Veien til et liv med musikk har ikke vært krystallklar. På folkehøgskolen valgte hun musikklinjen så klart, men ladet egentlig opp til videregående med toppkarakterer. Det var dyrlege som var barndommens yrkesdrøm, etter å ha vokst opp på gård med melkekyr. På videregående var valg av fordypning enkelt. Hun valgte det samme som søsknene og tok musikklinjen her også. I sin tid hadde faren spurt søsknene om musikk var et godt valg? Da det var Mariannes tur, hadde søsknene allerede gått opp veien. Fordelen med å være av de yngste i en så stor flokk og med foreldre som arbeidet mye, var frihet. Planen for videre studier var klar, men musikken ble for viktig. Hun nølte etter videregående. Dyrlegedrømmen var der fortsatt. Og hva med litteratur, norsk og norrønt? Hun så i flere retninger. Hun trengte mer tid for å velge og tok en årsenhet på Høgskolen i Staffeldtsgate. På studiet her fikk hun læreren Britt Karin Wetteland som avgjorde valget. Marianne fikk praksisplass som hjelpedirigent sammen med denne læreren og ble bergtatt av hennes arbeid med koret. Det er dette med bevegelse, utvikling, pedagogikk. Det er det menneskelige aspektet, forklarer Marianne. Det måtte bli musikk og korledelse.

Spirivippen som kom til intervju

Marianne kom til intervju for dirigentjobben ved Oslo damekor i 2008. Jeg avslører at hun beskrives som en ung, liten spirrevipp, den gang hun kom til intervju. Litt research må jeg innrømme å ha gjort, til dette veldig åpne intervjuet. Latteren tar Marianne. Hun ler like vakkert som hun synger, tenker jeg. Er det sant? Ja, det kan nok stemme! Jeg husker øyeblikket hvor jeg oppdaget hva jeg hadde på meg! Hun ler høyt igjen, og sier at da tenkte jeg at denne jobben får jeg ikke! Der sto jeg, i Henrik Ibsens bakgård så å si, i det ærverdige lokalet som koret alltid har brukt i Arbins gate 1. Damene var veldig pene damer. Du vet, den typen. Men det er jo ikke sånn i det hele tatt, det var bare hele settingen! Da oppdaget jeg at jeg stod midt i dette, i en hettegenser, med et eller annet behagelig nedenfor. Selvsagt passet ingen farger, det har det aldri gjort. Da tenkte jeg at her er det bare å kjøre på. Hun var helt i begynnelsen av 20 årene. Kanskje var det fordi det ikke var noen grunn til å holde tilbake? Jobben fikk hun jo ikke uansett.

Hun lærte korkultur i Damekoret

Hun fikk jobben. Hun startet opp med store ambisjoner og et voldsomt driv. Hun stilte krav. Det må ha vært tøft for koret tenker hun nå. Men de klarte det! Kanskje forsvant noen i dragsuget, jeg vet ikke, og ikke var det mitt fokus heller. Jeg kjørte virkelig på. Det er ikke alt man gjør i et kor. Som da styret og jeg tenkte vi kunne dra inn penger til koret ved å la enkelte ta noen oppdrag på korets vegne. I effektivitetens tegn valgte jeg ut noen som jeg tenkte kunne gjøre dette. Andre kunne like gjerne blitt valgt. Jeg forstod ikke hvilket granatfelt jeg beveget meg i. Huff, dette er kanskje fortsatt vondt. Nå tenker jeg annerledes. Nå kjenner jeg jo alle! De er venner. De største øyeblikkene jeg har hatt med koret, er når vi har sunget i medlemmers bryllup og begravelser. Som den gang vi sang for Erna. Erna sang i koret helt til hun døde. I begravelsen sang vi Stille. Det er en sang vi har slitt mye med rent teknisk. Da vi sang strofen Tirilill er her ikke lenger, så kjente jeg den lange tradisjonen jeg stod i. Jeg kjente at jeg var tatt opp i en familie i Oslo damekor. Historien ligger i arrangementer og i repertoar. De 150 år gamle tradisjonene ligger der fortsatt og gjør koret til det som det er i dag. Koret har en identitet som er verdifull. Jeg har lært selve korkulturen av Oslo damekor, alt rundt det å være i et kor. Kor er jo å gjøre det sammen. Som nyutdannet er det mye du ikke kan. Historien om Ernas begravelse har fylt Mariannes øyne med tårer nå. Hun er til stede med hele seg. Det er akkurat sånn jeg kjenner Marianne.

Ambisjoner og gjensidig fleksibilitet

Hun sitter litt urolig på stolen nå. Ja, hun er et følelsesmenneske. Prosessen hvor iveren etter mer inntekter til koret gjorde at hun plukket ut noen korister fremfor andre, plager henne fortsatt. År med korglede, samhold, reiser og en stor variasjon av drikkeviser har begravet dette for lengst tenker jeg. Marianne beskrives av de som kjenner henne best, som en dirigent som gir uendelig mye av seg selv. Som er tilgjengelig. Som er varm. Som fortsatt stiller krav og har faglige ambisjoner. Hun kom inn i koret med en klar strategi da koret ikke lenger hadde noen tydelig retning. Repertoaret var ikke tilpasset de som sang og passet bare halvparten. Musikk handler som sagt om formidling, gjentar hun. Derfor må repertoaret passe til medlemmene. De må kunne leve seg inn i tekstene. De må ha en personlig driv til å synge nettopp den sangen. Vi kan ikke gape over alt, men det vi gjør skal vi gjøre godt. Marianne hjalp koret til en identitet som passet. Ambisjonene er fortsatt høye, men nå har hun litt bedre tid til å ta oss dit. Nå er jeg jo bare en sliten småbarnsmor ler Marianne. Da lurer jeg på hva hun var før, tenker jeg. Jeg er fascinert av Oslo damekor, legger hun til. At de tålte den unge spirrevippen som jeg var. Da jeg kom inn i koret, brydde jeg meg ikke om motstand. Den fleksibiliteten som koret viste, ligger der enda. Koret imponerer meg.

Musisering og innsikt

Da Marianne tok over koret, var det bare tolv korister tilbake, fra det som før hadde vært et stort kor for arbeiderkvinner i Oslo. Den gang tok hun inn nærmest samtlige som ønsket å bli med. Fortsatt stilles det ikke krav til å være en dreven korist med en veltrent stemme. Det viktigste er å kunne lytte, forklarer Marianne. Musiseringen hos den som synger er det jeg ser etter. Det gjelder å ikke bare dure på. Koristen må ha innsikt i eget bidrag til klang og formidling. De gangene jeg gir avslag, sier jeg alltid at vedkommende må fortsette å synge. Det finnes kor for alt slags bruk og sanggleden er det viktigste. For den ruskete stemmen er det bare å øve. Alderen setter seg på stemmen, spesielt hos kvinner. Stemmen er hele tiden i utvikling og den trenger ikke å forfalle. Syng hver dag, det er som jogging! Hvor god du vil bli, handler om innsats. Husk bare at det ikke handler utelukkende om hvor mye du synger, men at du også er målbevisst i treningen. Du må kople på hodet og trene de ulike komponentene som korsang krever. Pust, ansats, jording; alle disse momentene som vi jobber med på øvelsene. Ellers anbefaler jeg alle noen timer hos sangpedagog siden vi alle er forskjellige. Da får du veiledning på den treningen som akkurat du trenger mest.

«Jeg var naiv. Nå har jeg kjent på andre dybder»

Marianne beskriver seg selv som en sliten småbarnsmor, der hun er i livet nå. Sliten, tenker jeg, hun virker ikke sånn. Kanskje hun bare har blitt voksen? På nytt ser hun ettertenksomt ut av vinduet mot gaten. Småbarnsfasen har ikke vært en rosa sky for meg, sier hun med et annet alvor. Dette livet som jeg tilbyr barna mine, er så veldig annerledes fra det jeg selv fikk. De får aldri den friheten, heller ikke den naturen. Naturen, vinden og utsikten savner jeg. Ja, det er et savn. Men kulturtilbudet på små steder er gjerne fattig. Større steder setter heller ikke folk i bås på samme måte som på bygdene. Det kunne jeg kjenne på i egen oppvekst, selv om jeg hadde en sterk tilhørighet og identitet i. Jeg hadde det utrolig bra.

Har du lest Gunvor Hofmo, spør hun meg, før hun begynner å sitere          “I en mørk natt”.                                                                                                                                 Jeg elsker ingen Stjernetomme natt.  Jeg elsker ingen!   Du stumme mørke, vet hva det vil si .Forlatt av stjerner, forlatt av lyset  over vei og sti……..

Deler av diktet siterte hun utenat, resten fikk jeg som analyse. Kontrasten til den energiske Marianne med glimtet og latteren, er sterk. Jeg var naiv, sier hun. Nå har jeg kjent på andre dybder. Hofmo er fortsatt aktuell, selv om det er tung lesning. Hofmo beskriver hvordan det er å stå utenfor alt. Om angst og depresjon. Som ung mor kom nye tanker til Marianne. Tanker som «Er dette alt?». Jeg kjenner på utilstrekkeligheten nå, sier hun videre. Jeg trekkes mot det mørkere i litteraturen. Ikke det at jeg leser så mye lenger! Hun ler litt og himler med øynene. Det har jeg ikke tid til. Men dikt har jeg alltids noen minutter til. Jeg liker Rolf Jacobsen. Haldis Moren Vesaas. Kanskje enda bedre Tarjei Vesaas egentlig. Å lese er noe av det jeg gleder meg til når barna blir større. Da skal jeg ta frem noen av de gamle klassikerne. Jeg liker særlig godt realismen. Johan Falkberget skal bli et gledelig gjensyn. Enn så lenge blir det dikt. Jeg følger en Instagramdikter, Trygve Skaug. Han skriver om hverdagen. Gjenkjennelige ting. Det liker jeg.

Å holde balansen

Og så gleder jeg meg veldig til å få tid til en hobby, fortsetter Marianne. Kanskje kan jeg lære meg et nytt instrument. Nå er det noen år med arbeid. Bare arbeid faktisk. Jeg dirigerer tre kor, før hadde jeg fire. Å ha ansvar for to små mennesker er mye. Jeg prøver å begrense skjermtiden for jentene, men alt er en balanse. Hver sommer reiser vi på gårdsferie nordpå, hvor broren min driver familiegården. Jeg vil så gjerne gi dem noe av det jeg selv fikk, sier hun. Alvoret preger Marianne nå. Det er tydelig at hun tar morsoppgaven med største alvor. Samtalen bærer preg av tunge verdivalg. Kanskje vet hun ikke helt vet hvilke ben hun skal stå på. Hun formulerer det best selv. Hun holder balansen. Ikke fritid og ingen tid for hobbyer, sånn er livet hennes nå. Hva inspirerer deg Marianne? For inspirert er hun! Jeg får påfyll av å være med venner og med søstrene mine som bor her i området, sier hun med mer energi og entusiasme. Sosiale ting inspirerer meg. En god korøvelse gir meg mye! Naturen også. Men å gå tur for turens skyld, det gidder jeg ikke! Nå ler hun igjen, med den herlige og vakre latteren sin. For en stemme! tenker jeg igjen.

Helst dirigerer hun barbent

Vi har snakket i langt over to timer på en lørdag. Hjemme venter trolig familien. Avslutningsvis sporer jeg over på de mer humoristiske sidene ved dirigentutøvelsen hennes gjennom årene. Hva er det med deg og sko, Marianne? Sko? spør Marianne. Latteren sitter løst enda en gang. Jeg har ingen problemer med sko! Aller helst dirigerer jeg barbent, så her er det kanskje litt avstand i stilen til Oslo damekor. Antrekk har jeg ingen meninger om, men for all del. Jeg er jo enig at det bør se pent ut også, musikalske fremføringer handler også om estetikk. Jeg har bare ikke øyne for sånt. Og antrekk og damekor kan fort lede til intriger, så sånt tar jeg ikke i. Men du tenker på den gangen jeg glemte sko? Marianne flirer spørrende. Ja, det gjør jeg. Det var den gangen på tur til Budapest, hvor koret skulle holde konsert i et fancy lokale. Koret var pent antrukket. Foran stilte Marianne opp, i sokkelesten. Hun har glemt sko andre ganger også. Etter fremføring i Domkirkeruinene på Hamar tok koret grep. Sko ble innkjøpt og disse er Marianne veldig glad for, innrømmer hun. Nå slipper jeg å tenke på hva jeg skal ha på bena. Dirigentskoene er gode og alltid med. Men du vet, forklarer Marianne, jeg er jo bare opptatt av komfort. Det må være behagelig! Jeg har aldri gått i en dongeribukse. Jeg hiver på meg noe deilig. Det viktige er å stå godt. Jording betyr alt. Og forresten, koret fikk veldig mye skryt for den konserten i Budapest!

Hun overrasker

Ute venter høstværet. Bussen hennes kommer snart. Tilbake hos meg selv finner jeg The Golden Gate Quartet på Spotify.  Det svinger av svart, spirituell musikk hjemme i stua nå. Gruppen fra Virginia, USA og det tidlige 30-tallet synger gospel, blues og mye annet. Noen låter bruker flere sjangre på en gang, etter hva jeg kan bedømme. Musikken hun er så glad i har preget henne, tenker jeg. Hun overrasker. Hun hadde en søkende vei inn i yrkeslivet. Dette ser ut til å være et tydelig trekk ved henne, også ellers i livet. Hun har ikke satt grenser for hvor hun kan finne gjenklang langs sjelens krokete veier, det er åpenbart.

Skrevet av Hilde Marie Rekstad

Sykehjemsang i god tradisjon.

2020 er det store jubileumsåret for Oslo Damekor, og 3. desember runder vi hele 150 år! Pandemien har snudd opp ned på planene våre, blant annet måtte vi skrinlegge jubileumsturen som skulle gått til Hellas i juni. Styret og andre har prøvd å komme opp med nye ideer som det var mulig å gjennomføre, og før sommeren resulterte det i tre helt spesielle torsdagsøvelser.

21. mai møtte Oslo Damekor opp utenfor Hovseterhjemmet Landingsveien 12. Været var på vår side, og etter en kort oppvarming gjennomførte vi en utekonsert for beboerne. På repertoaret sto Bæ, bæ lille lam, Bruremarsj fra Valsøyfjord, Vise for gærne jinter, Eatnemen Vuelie, Sangermotto og til slutt Gud signe vårt dyre fedreland til ære for måneden mai. Både beboere og ansatte ga uttrykk for at de satte stor pris på besøket og musikken.

Foto: Fellesglede ressurspartner

Uken etter gikk turen til Sagenehjemmet, og i den frodige hagen deres rett ved Akerselva var det duket for nok en friluftskonsert. Det var en flott opplevelse å synge for et interessert publikum som tydelig satt pris på opplevelsen. Flere av dem stemte også i sammen med koret!

Den siste torsdagskonserten gikk av stabelen 4. juni for beboere og ansatte på Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg. Nok en gang skinte solen og stemningen var god. Vi fikk også anledning til å synge bursdagssangen for en av beboerne denne kvelden. Det satte en ekstra spiss på kvelden både for bursdagsbarnet og koret.

Og hva kunne vel være mer passende for Oslo Damekor enn nettopp en rekke med sykehjemskonserter i jubileumsåret 2020. Da koret ble stiftet i 1870, ble korets formål beskrevet slik i §1: « ..at samle damer med interesse for sang, for saa at vække trang til god underholdning, bistaa ved fester for syke og gamle saalangt foreningen formaar, samt gjensidig forstaaelse og hygge blant damerne.”

Nå er høsten godt i gang og koret har startet langspurten fram mot den store jubileumskonserten i Oslo rådhus torsdag 3. desember. Planen er å gjennomføre noen sykehjemskonserter også i høst, hvis forholdene ligger til rette for det. Og hva er vel en bedre oppladning enn å spre sang og musikkglede til de eldste blant oss.

Foto : Fellesglede ressurspartner

Tekstforfatter: Gunhild Wøien

Samklang og korona- er det mulig?

Å synge sammen i kor handler mye om å lytte. Alle dirigenter terper vel på dette, men vi tør påstå at vår dirigent terper mer på dette enn de fleste. Hun kom til Oslo Damekor som en virvelvind i 2008 og dermed var det slutt på faste plasser og faste grupper og faste stemmer og i det hele tatt slutt på mye som vi var vant til. Til gjengjeld startet en intensiv lyttetrening som vi har holdt på med siden.

Bland dere! sier Marianne dirigent. Vi blander oss lydig og passer på å ikke stå ved siden av noen som synger det samme som oss. Bland dere igjen! Vi lærer fort at når vi står blandet (i stedet for i stemmegrupper) hører vi mer og bedre. Vi hører hvor og hvordan vi passer inn i det store klangbilde, rett og slett. Så enkelt og så vanskelig.

Bland dere lurt! Sier Marianne dirigent. Stå ved siden av en som stemmen din klinger godt sammen med. Nei, dere to må ikke stå ved siden av hverandre (godmodig latter). Og vi oppdager at det faktisk er som hun sier – at stemmen blir bedre når vi står ved siden av «rett person».

Før koronaen. Godt og blandet på Lisa Kristoffersens plass i oktober -19. Foto: Ingunn Gjørva.

Kan dere høre de andre stemmene? Korsang handler ikke om å kjøre på – det handler om……riktig! Det handler om å lytte til hverandre. Vi var godt i gang med lyttingen og samklangen. Vi ble flinkere år for år. Ved oppstart 2020 (Oslo Damekor fyller 150 i år!) var både dirigent og korister ganske så fornøyde.

Men så! Så kom pandemi! Og hva nå? Hvordan lytter vi til hverandre under en pandemi? Først var det Zoom, og da fikk vi oss en god latter. Har du prøvd korsang på Zoom? Urkomisk og helt umulig. Et eller annet digitalt gjør at stemmene ikke kommer ut helt samtidig, men blir litt forskjøvet – ikke så mye, bare noen tiendedels sekunder, men mer skal det jo ikke til. Det reneste korbabbel, rett og slett. Korsang med Zoom betyr å synge alene mens du ser dirigenten på skjerm…… Ikke helt det samme som en korøvelse.

Avstand på øvelse. Foto: Ingunn Gjørva.

Etter hvert ble pandemikrisen litt mindre kritisk, og vi fikk lov til å begynne med øvelser igjen, men OBS! En meter avstand til sidedamen og to meter avstand til damen foran. Og ikke bland dere! For om en av oss er smittet, ja, da gjelder det at hun smitter færrest mulig andre kordamer. Derfor altså: Stå ved siden av de samme damene hver gang og hele øvelsen gjennom. Det er lett å skjønne at i et kor med rundt 30 sangere, så må det bli langt fra den ene ende av koret til den andre. I tillegg øver vi nå i et lokale som er litt buet, hvilket medfører at koristene i den ene enden faktisk ikke kan se koristene i den andre.

Jeg vet, sukket Marianne dirigent for en uke siden, at alt dette ville ordne seg hvis dere bare kunne blande dere….

Så hva gjør vi? Vi lytter enda mer en før. Vi lytter så ørene står på stilk ut i rommet. Vi stirrer på våre medkorister og prøver å lytte med øynene. Vi øver til opptak hvor det er lettere å høre helheten. Og vi tar opptak på øvelsene for å prøve å høre enda mer. Mange av oss er nok blitt mer selvstendige sangere i denne tiden – det er absolutt en bonus. Vi greier oss og holder ut og gjør det beste ut av situasjonen. Men vi gleder oss helt sinnsykt! alle sammen til den dagen vi kan stå sammen, tett og blandet, og virkelig lytte til hverandre.

3.desember 2020 fyller Oslo Damekor 150 år. Vi har planlagt jubileumskonsert kl. 17.00 i Oslo Rådhus denne dagen og håper inderlig at denne planen kan gjennomføres.

 

Oslo Rådhus i tåke. Foto: Ingunn Gjørva.

Forfatter Elizabeth Nielsen

Jubileumstur til Hvaler

La la lala lala la…. Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt. Mmmm mm.. Små fugler sang i busk og kratt, så jeg ble helt betatt! Det hender så.. da da vada da vada da …laa aaa aaa! En midtsommer natt.

Først la meg korrigere. Det hele hendte på Kirkeøy på Hvaler 21.-24. juni 2020. Vi tok inn på Sandbrekke gjestegård, en idyll med koronavennlige muligheter for både korseminar, jubileumsmiddag som holdt ypperste kvalitet laget av personalet, uteplasser under tak langs den vakre gårdsbygningen omkranset av roser og en velpleid have, en sangglad hane, og hester som lyttet oppmerksomt når vi ved noen anledninger valgte å synge ute.

Vi glemte raskt at vi på denne tiden skulle ha vært på den greske øya Tinos hvor grønn sjø og hvite strender, blandet med historiske opplevelser og samklang med et gresk kor, skulle kronet vårt 150-års jubileum dette året. Pandemiens krav om spriting av hender mellom håndtering av noteblader og kaffekopper la ikke en demper for lykken av å være sammen igjen; synge sammen, le sammen og til og med opptre for Hvalerturister og kirkefolk. Nye og gamle kormedlemmer ble enda bedre kjent, og repertoaret ble studert og innstudert til både latter og alvor. Balansen mellom punktlighet og seriøse anstrengelser fra både dirigent og medlemmer, og til tider vill latter og sure toner i de sene timer, er fantastisk i vårt kor. Det slår meg hvordan vårt kor har et øyeblikk for alle, og hvordan alle klarer å samle seg om øyeblikket.

Ja, nå bør det vel nevnes at Kjerringa med staven ikke var høydepunktet ved vår fremførelse på kirkebakken utenfor Hvaler kirke, men hva skal vi egentlig med den kjerringa? Ingen av oss har hverken stav eller meieri. Famlende, og enkelte øyeblikk med uteblivelse av nesten samtlige stemmer gjorde vår dirigent en smule alvorlig, men hun hentet seg fort inn. Vi satset i stedet alt på formidlingsevnen, og folk klappet uansett begeistret. De andre sangene ble vakkert fremført, skal vi tro tilbakemeldingen.

Og Gud vet hvor lenge slik vi satt og så utover sjø`n. Små fugler sang i busk og kratt så jeg ble ganske matt! Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt!

Sankthansaften ble feiret på familiehytta til Anna, bare noen få kilometer fra gjestegården. En sommerdag av de beste med gradestokken opp mot de 30, tilbrakte vi først på stranden. Her var vannet på den langgrunne stranden overraskende varmt og for de badeglade inspirerte dette både til kollbøtter, synkronsvømming og mer ordinære aktiviteter. Hele tiden akkompagnert av latter og sang, men også av de gode mellommenneskelige samtalene. Oslo damekor er en spennende blanding av kvinner med stort aldersspenn, ulik sosial bakgrunn og et vidt spekter av arbeids- og livserfaringer. Kanskje i kontrast til arbeiderkvinnene som en gang var starten for vårt kor. Felles for alle nåværende korister ser ut til å være nysgjerrig livsutfoldelse og interesse for fellesskap. Folk med sammenfallende humor har også vært lett å finne.

Etter en helt fantastiske middag laget av Anne og Kjersti, tok humoren helt overhånd i Annas hage. Gro Anita satte i gang med treklemming for å beklage at hun hadde kommet borti en trestamme med den skarpe plaststolen, da hytteeier Anna kunne informere om at treet heter Bente. De usedvanlige kvinnelige formene på treet Bente var ikke til å unngå å se, og Bente fortjente en ekte korskål (en av de sangene vi kan aller best), og slik fortsatte det. Det ble gjort videopptak av en usedvanlig fremføring av Oppi Lauåsen, men den ble krevd sensurert og ikke delt. Det kan informeres om at hemmelige kopier fortsatt eksisterer.

Derfor ber og råder jeg enhver pike fjern og nær: gå aldri en deilig sommernatt i land på Hovedø`n, sitt aldri forelsket og betatt og se utover sjø`n. Sky alt som heter busk og kratt og husk for alltid at: Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt.

Enda en korreksjon må gjøres. Piker som følges opp av en mann bør være advart, men dette er altså et damekor. Det er ingen fare forbundet med medlemskap i Oslo Damekor. Du kan fritt vandre blant busk og kratt, utfolde dine vokale og sosiale drømmer, og delta i utallige minneverdige opplevelser som korist hos oss. I jubileumsåret tar vi ikke imot nye medlemmer, men fra 2021 ønsker vi deg hjertelig velkommen! I mellomtiden kan du følge oss på facebook, og ikke minst sette av ettermiddagen den 3. desember for vår jubileumskonsert i Oslo rådhus. Der blir det et allsidig repertoar med blant annet et nyskrevet verk til Oslo Damekor av Ola Gjeilo.

Skrevet av Hilde Marie Rekstad.

Foto: Ingunn Gjørva

Vellykket start på jubileumsåret 2020!

Torsdag 9. januar sparket vi i gang det store jubileumsåret for Oslo Damekor. Det ble fullt hus og stor stemning på korets sangkveld
på Bygdøy.

Oslo Damekor fyller 150 år i år, og første post på jubileumsprogrammet var en uhøytidelig sangkveld for tidligere medlemmer og andre venner og kjente av koret. Over 50 personer hadde møtt fram denne januarkvelden for å høre korsang og være med allsang, og alle stuene på Fredriksborg ble etter hvert fylt opp med kaffetørste og sangglade korister og gjester. 
Korets egen Linda Bredal loset oss gjennom kvelden, med historiske glimt fra Oslo Damekors fortid og underholdende historier om selve lokalet vi var i – Fredriksborg Selskapslokaler. Hun kunne blant annet fortelle at huset tidligere hadde vært brukt til helt andre typer forlystelser enn det vi var med på denne kvelden!

Marianne Husby Berg er Oslo Damekors inspirerende dirigent. Hun ledet både koret og allsangen, med Marcus Berg ved pianoet. Koret framførte to sanger – Bæ bæ lille lam og Vise for gærne jinter – godt hjulpet av tidligere kormedlemmer. Allsangen ble en god blanding av tradisjonelle kanon-sanger og mer moderne Abba, som også dirigent Marianne bidro tappert til, til tross for betydelig skepsis i forkant.

For å spe på jubileumsbudsjettet var det salg av kaffe/te og kaker. Selv om vi nylig har lagt bak oss en lang julehøytid var det stor interesse og tidvis kø foran kakebordet.

I tillegg var det loddsalg med fine gevinster. Loddsalget gikk så det suste, og innbrakte i overkant av 6000 kroner!

Takk til alle som møtte opp og gjorde dette til en flott start på jubileumsåret 2020!