Kategoriarkiv: Foto Ingunn Gjørva

Samklang og korona- er det mulig?

Å synge sammen i kor handler mye om å lytte. Alle dirigenter terper vel på dette, men vi tør påstå at vår dirigent terper mer på dette enn de fleste. Hun kom til Oslo Damekor som en virvelvind i 2008 og dermed var det slutt på faste plasser og faste grupper og faste stemmer og i det hele tatt slutt på mye som vi var vant til. Til gjengjeld startet en intensiv lyttetrening som vi har holdt på med siden.

Bland dere! sier Marianne dirigent. Vi blander oss lydig og passer på å ikke stå ved siden av noen som synger det samme som oss. Bland dere igjen! Vi lærer fort at når vi står blandet (i stedet for i stemmegrupper) hører vi mer og bedre. Vi hører hvor og hvordan vi passer inn i det store klangbilde, rett og slett. Så enkelt og så vanskelig.

Bland dere lurt! Sier Marianne dirigent. Stå ved siden av en som stemmen din klinger godt sammen med. Nei, dere to må ikke stå ved siden av hverandre (godmodig latter). Og vi oppdager at det faktisk er som hun sier – at stemmen blir bedre når vi står ved siden av «rett person».

Før koronaen. Godt og blandet på Lisa Kristoffersens plass i oktober -19. Foto: Ingunn Gjørva.

Kan dere høre de andre stemmene? Korsang handler ikke om å kjøre på – det handler om……riktig! Det handler om å lytte til hverandre. Vi var godt i gang med lyttingen og samklangen. Vi ble flinkere år for år. Ved oppstart 2020 (Oslo Damekor fyller 150 i år!) var både dirigent og korister ganske så fornøyde.

Men så! Så kom pandemi! Og hva nå? Hvordan lytter vi til hverandre under en pandemi? Først var det Zoom, og da fikk vi oss en god latter. Har du prøvd korsang på Zoom? Urkomisk og helt umulig. Et eller annet digitalt gjør at stemmene ikke kommer ut helt samtidig, men blir litt forskjøvet – ikke så mye, bare noen tiendedels sekunder, men mer skal det jo ikke til. Det reneste korbabbel, rett og slett. Korsang med Zoom betyr å synge alene mens du ser dirigenten på skjerm…… Ikke helt det samme som en korøvelse.

Avstand på øvelse. Foto: Ingunn Gjørva.

Etter hvert ble pandemikrisen litt mindre kritisk, og vi fikk lov til å begynne med øvelser igjen, men OBS! En meter avstand til sidedamen og to meter avstand til damen foran. Og ikke bland dere! For om en av oss er smittet, ja, da gjelder det at hun smitter færrest mulig andre kordamer. Derfor altså: Stå ved siden av de samme damene hver gang og hele øvelsen gjennom. Det er lett å skjønne at i et kor med rundt 30 sangere, så må det bli langt fra den ene ende av koret til den andre. I tillegg øver vi nå i et lokale som er litt buet, hvilket medfører at koristene i den ene enden faktisk ikke kan se koristene i den andre.

Jeg vet, sukket Marianne dirigent for en uke siden, at alt dette ville ordne seg hvis dere bare kunne blande dere….

Så hva gjør vi? Vi lytter enda mer en før. Vi lytter så ørene står på stilk ut i rommet. Vi stirrer på våre medkorister og prøver å lytte med øynene. Vi øver til opptak hvor det er lettere å høre helheten. Og vi tar opptak på øvelsene for å prøve å høre enda mer. Mange av oss er nok blitt mer selvstendige sangere i denne tiden – det er absolutt en bonus. Vi greier oss og holder ut og gjør det beste ut av situasjonen. Men vi gleder oss helt sinnsykt! alle sammen til den dagen vi kan stå sammen, tett og blandet, og virkelig lytte til hverandre.

3.desember 2020 fyller Oslo Damekor 150 år. Vi har planlagt jubileumskonsert kl. 17.00 i Oslo Rådhus denne dagen og håper inderlig at denne planen kan gjennomføres.

 

Oslo Rådhus i tåke. Foto: Ingunn Gjørva.

Forfatter Elizabeth Nielsen

Jubileumstur til Hvaler

La la lala lala la…. Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt. Mmmm mm.. Små fugler sang i busk og kratt, så jeg ble helt betatt! Det hender så.. da da vada da vada da …laa aaa aaa! En midtsommer natt.

Først la meg korrigere. Det hele hendte på Kirkeøy på Hvaler 21.-24. juni 2020. Vi tok inn på Sandbrekke gjestegård, en idyll med koronavennlige muligheter for både korseminar, jubileumsmiddag som holdt ypperste kvalitet laget av personalet, uteplasser under tak langs den vakre gårdsbygningen omkranset av roser og en velpleid have, en sangglad hane, og hester som lyttet oppmerksomt når vi ved noen anledninger valgte å synge ute.

Vi glemte raskt at vi på denne tiden skulle ha vært på den greske øya Tinos hvor grønn sjø og hvite strender, blandet med historiske opplevelser og samklang med et gresk kor, skulle kronet vårt 150-års jubileum dette året. Pandemiens krav om spriting av hender mellom håndtering av noteblader og kaffekopper la ikke en demper for lykken av å være sammen igjen; synge sammen, le sammen og til og med opptre for Hvalerturister og kirkefolk. Nye og gamle kormedlemmer ble enda bedre kjent, og repertoaret ble studert og innstudert til både latter og alvor. Balansen mellom punktlighet og seriøse anstrengelser fra både dirigent og medlemmer, og til tider vill latter og sure toner i de sene timer, er fantastisk i vårt kor. Det slår meg hvordan vårt kor har et øyeblikk for alle, og hvordan alle klarer å samle seg om øyeblikket.

Ja, nå bør det vel nevnes at Kjerringa med staven ikke var høydepunktet ved vår fremførelse på kirkebakken utenfor Hvaler kirke, men hva skal vi egentlig med den kjerringa? Ingen av oss har hverken stav eller meieri. Famlende, og enkelte øyeblikk med uteblivelse av nesten samtlige stemmer gjorde vår dirigent en smule alvorlig, men hun hentet seg fort inn. Vi satset i stedet alt på formidlingsevnen, og folk klappet uansett begeistret. De andre sangene ble vakkert fremført, skal vi tro tilbakemeldingen.

Og Gud vet hvor lenge slik vi satt og så utover sjø`n. Små fugler sang i busk og kratt så jeg ble ganske matt! Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt!

Sankthansaften ble feiret på familiehytta til Anna, bare noen få kilometer fra gjestegården. En sommerdag av de beste med gradestokken opp mot de 30, tilbrakte vi først på stranden. Her var vannet på den langgrunne stranden overraskende varmt og for de badeglade inspirerte dette både til kollbøtter, synkronsvømming og mer ordinære aktiviteter. Hele tiden akkompagnert av latter og sang, men også av de gode mellommenneskelige samtalene. Oslo damekor er en spennende blanding av kvinner med stort aldersspenn, ulik sosial bakgrunn og et vidt spekter av arbeids- og livserfaringer. Kanskje i kontrast til arbeiderkvinnene som en gang var starten for vårt kor. Felles for alle nåværende korister ser ut til å være nysgjerrig livsutfoldelse og interesse for fellesskap. Folk med sammenfallende humor har også vært lett å finne.

Etter en helt fantastiske middag laget av Anne og Kjersti, tok humoren helt overhånd i Annas hage. Gro Anita satte i gang med treklemming for å beklage at hun hadde kommet borti en trestamme med den skarpe plaststolen, da hytteeier Anna kunne informere om at treet heter Bente. De usedvanlige kvinnelige formene på treet Bente var ikke til å unngå å se, og Bente fortjente en ekte korskål (en av de sangene vi kan aller best), og slik fortsatte det. Det ble gjort videopptak av en usedvanlig fremføring av Oppi Lauåsen, men den ble krevd sensurert og ikke delt. Det kan informeres om at hemmelige kopier fortsatt eksisterer.

Derfor ber og råder jeg enhver pike fjern og nær: gå aldri en deilig sommernatt i land på Hovedø`n, sitt aldri forelsket og betatt og se utover sjø`n. Sky alt som heter busk og kratt og husk for alltid at: Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt.

Enda en korreksjon må gjøres. Piker som følges opp av en mann bør være advart, men dette er altså et damekor. Det er ingen fare forbundet med medlemskap i Oslo Damekor. Du kan fritt vandre blant busk og kratt, utfolde dine vokale og sosiale drømmer, og delta i utallige minneverdige opplevelser som korist hos oss. I jubileumsåret tar vi ikke imot nye medlemmer, men fra 2021 ønsker vi deg hjertelig velkommen! I mellomtiden kan du følge oss på facebook, og ikke minst sette av ettermiddagen den 3. desember for vår jubileumskonsert i Oslo rådhus. Der blir det et allsidig repertoar med blant annet et nyskrevet verk til Oslo Damekor av Ola Gjeilo.

Skrevet av Hilde Marie Rekstad.

Foto: Ingunn Gjørva