Kategoriarkiv: Konsert

Priset være kvinden

heter det så fint i sangen som vi skal synge på jubileumskonserten vår. Når den en gang i postcoronatid lar seg gjennomføre. Det vet vi at den gjør, og det gleder vi oss til!

Diktet ”til Kvinden”, er skrevet av Henrik Ibsen i 1859. I den tiden var slike lovord om kvinnen en heller sjelden kost.  Dette diktet ble til bare 11 år før Oslo damekor, eller Christiania  Arbeidersamfunds Kvinnesangforening som det ble kalt den gangen, ble grunnlagt.

Det skulle gå hele 14 år før kvinner fikk lov til å studere ved universitetene i Norge.

I 1882 het det i en uttalelse fra det medisinske fakultet at kvinner ikke, med visse unntak, egnet seg til å studere medisin. 

”Regelen er vel den, at kvinder, der komme ind paa disse aandslivets felter, der ligesom af naturen ikke ere anviste dem, taber deres kvindelighet, at deres intelligens udvikles paa bekostning af deres gemytsliv, saa at man ofte faar det indtryk, at der ved kvinder af denne art er noget abnormt, der ikke tillader nogen tvivl om, at kvinden her er udenfor sit naturlige felt».

Derimot, hevdet fakultetet, hadde kvinnen de egenskaper «… der gjør henne særlig skikket til den egentlige sygepleie, som er et felt, hvortil hun af naturen ligefrem er henvist”.

Det het også at kvinner verken hadde nervestystem eller helbredelse til omfattende studier og åndsarbeide. Kvinner manglet nemlig ro og likevekt i tankene, og likeså fasthet i karakter og vilje. Så konklusjonen her var at kvinner fra naturen av, ikke var skikket til å være leger.

Det er i grunnen ganske bra å tenke på at det i dag er nærmere 65 prosent av legestudentene i Norge, kvinner. Så da vet vi det! 

Og fra grunnleggelsesåret til Oslo Damekor, skulle det gå nesten femti år før kvinnene i Norge fikk stemmerett.  Det fantes riktignok et unntak. Enker kunne stemme i kommunale valg, i kraft av å være husholdsoverhodet, som det het.

Og i 1894 fikk kvinnene lov til å bli med å stemme over den nye brennevinsloven.

”Naar Drikken faar Indgang i Hjemmene, naar Manden, Faderen, Sønnen, Broderen henfalder til Drik, hvem er det da, det først og verst gaar ud over? Mon ikke netop Hustruen, Moderen, Datteren, Søsteren, med et Ord: Kvinden i Hjemmet”?

Men så var det slutt, helt fram til 1913, eller egentlig til 1919, først da fikk alle kvinner, inkludert de som var på fattigkassa, stemmerett i Norge.

Men hva med 1870, det året da Oslo damekor ble opprettet? Et lite søk på norske Wikipedia, avdekker noe som virker litt snodig.

Av 16 kjente og mindre kjente personer som ble født dette året, er det kun en kvinne som er nevnt. Og blant kongelige fødsler som Christian den tiende av Danmark/Norge, polarforskeren Nicolai Hansen, komponisten Franz Lehar og selveste Lenin, ble det også født ei dame som het Agnes Ozman. Hva hun var kjent som; jo hun var den første i verden til å tale i tunger.

Hva som ikke er nevnt, er at samme år ble Elise Sem født. Hun skulle bli landets første kvinnelige advokat, og Europas første kvinnelige høyesterettsadvokat.  

Nå skal det sies at Wikipedia kanskje ikke er det mest etterrettelige organ som finnes, men likevel, kanskje tidene ikke har forandret seg så mye som vi liker å tro?

Men tilbake til 1870 og damekoret vårt.  Det hadde ikke alltid vært selvsagt at kvinnene skulle få synge. Tidligere hadde vi kastratsangere. Det var den tidens lyse stemmer, i mangel av at kvinner fikk innta denne arenaen.

Da ble løsningen å kastrere unge gutter før de kom i stemmeskiftet.  Denne brutale tradisjonen holdt seg fra 1500 da det ble forbudt for kvinner å tale og ynge i romersk-katolske kirker. Kastratsangerne beholdt sine lyse stemmer, og fikk en rar, metallisk lyd, det var omtrent som å høre Pavarotti på helium.

Det var mange om ofret både genitalier og familieliv på kunstens alter.  For de som ble berømte, var det kanskje av og til verdt forsakelsen.  De fikk nemlig stjernestatus, og ble gjenstand for en nærmest hysterisk offentlig beundring. Og kanskje nettopp fordi stemmen var menneskeskapt, og ikke gitt av Gud. For slik var tidene da.

Det var 16- og 1700-tallet som var kastratsangernes glanstid. Utover 1800-tallet døde tradisjonen langsomt ut. Den siste rollen for en mannlig sopran, ble skrevet i 1824.

Men noen ble tilbake. Alessandro Moreschi var verdens siste kastratsanger. Han levde helt fram til 1922, og da han trakk sitt siste sukk i april i 1922, markerte det slutten på en musikalsk æra som aldri kom tilbake. Og godt var det. 

Og slik hørtes han ut, Alessandro Moreschi: https://www.youtube.com/watch?v=KLjvfqnD0ws

Så tilbake til Damekoret og stiftelsesåret 1870.  Det var det året som kastrering av unge gutter ble forbudt. Det var nok ingen sammenheng her, men på et vis er ringen litt sluttet. Og så må vi bøye oss i støvet og takke våre formødre som gikk foran og var pionerer i si tid, enten det gjaldt sang, stemmerett eller utdanning, og alt det andre! Og de ryddet veien for de neste generasjoner.

De som har spilt i korps kjenner nok til en marsj som heter ”Guttene kommer”. Den blir regnet som verdens eldste marsj skrevet for korps, men den kom først i 1901, altså over 30 år etter at Norges første damekor ble stiftet! Så kanskje skulle det ha vært en sang som heter jentene kommer også?

For nå er vi her, uansett, og vi har vært her i over 150 år, og her vil vi fortsatt bli! Hurra for oss!

Skrevet av Anne Aukrust

NOK

Det er nok nå. Det er virkelig mer enn nok. Det er så veldig nok at jeg ikke kan få sagt det en gang.
Vi vil ikke være et Zoom-kor. Vi vil ikke sees i små firkanter; noen med kaffekoppen, noen har tatt seg en snartur til Antarktis, noen er bare svarte firkanter med «Gros iphone» i små, hvite bokstaver nederst. Er det noen måte å treffes på liksom?
Vi vil høre hverandre. Ikke høflig, en og en, opp med hånden, blink-blink, oj nå er det visst min tur. Vi vil skravle i munnen på hverandre. Vi vil ha kaffepause og snakke om ikke noe spesielt, mens vi spiser hjemmebakt kake som noen kanskje har tatt med på øvelse. Og så, når pausen er over, vil vi høre dirigenten si strengt: «Hva er det som har skjedd? Nå må dere lytte til hverandre.» Vi vil synge sammen. Og så, kanskje en klem før vi drar hver til vårt. Ikke fordi det har pleid å være så mye klemming på øvelsene, men vi går jo med underskudd.

Ja, det er virkelig mer enn nok nå. Men, selvfølgelig: Vi er voksne, fornuftige damer. Vi tar ansvar og vi gjør det beste ut av situasjonen. Dirigenten er kreativ og energisk. Styret jobber i høygir og krisemodus med kort- og langsiktig planlegging. Og vi andre, vi stiller opp. Selvfølgelig gjør vi det. Vi er utholdende damer. Vi gir oss ikke bare på grunn av et år med pandemi. Vi tar med kaffekoppen, og kanskje reiser vi til Bahamas denne gangen til en forandring, og vi sier «hei» og vinker og smiler. Og når øvelsen begynner, skrur vi av lyden og synger for oss selv, mens vi prøver å høre hva dirigenten hamrer fram på keyboard og lydfiler.

Vi gjør det beste ut av det, for eksempel med ting som egner seg å gjøre alene hjemme: Vi har hatt to øvelser om stemme- og pusteteknikk med «Stemmespesialisten». Vi har lange oppvarminger av både kropp og stemme. Vi har hatt lytteøvelse, korøl, medlemsundersøkelse og medlemsmøte. Vi planlegger jubileumskonsert – igjen, flyttet fra 3. desember til 4. juni.

Så, om du lurer på hvordan det går med Oslo Damekor, så vil vi si: Det går bra. Vi skal ha jubileumskonsert 4. juni. Vi holder ut og finner løsninger og synger så godt vi kan.

Men vi er lei av pandemi og Zoom-kor. Virkelig lei.

Oslo Damekor er 150 år

Det er vanskelig å forestille seg hvor revolusjonerende det må ha vært, da man 3. desember 1870 opprettet Norges første kor for kvinner. Visst kunne kvinner synge – men det burde i anstendighetens navn skje i hjemmet eller i lukkede selskap. De som sto på scenen, havnet raskt i samme kategori som skuespillerinner og kvinnelige kafégjester. I 1870 hadde kvinner hadde hverken adgang til utdannelse eller fritt yrkesvalg, og giftet de seg, ble de umyndiggjort. Det fantes ikke ennå ikke politiske partier i Norge, men stadig flere og sterkere stemmer tok til orde for at kvinner skulle høres og få plass. Likevel, dette første damekoret var ikke bare for kvinner, men for arbeiderkvinner: Syersker, tilskjærersker, gullpolerersker og eskearbeidersker fikk et organisert tilbud om å forlate mann og barn en kveld i uken for å pleie en hobby!

Ikke en mine avslører at disse kvinnene bedriver en fritidssyssel som skaper trang til underholdning. (Foto: Løkke, tidlig 1900-tall)

Det var neppe tilfeldig at dette første damekoret – opprinnelig kalt Christiania Arbeidersamfunds Kvindesangforening – ble opprettet av nettopp Christiania Arbeidersamfund. Samfundet var både radikalt og på søken etter harmoni mellom klassene, i troen på at dannelse og folkeopplysning var oppskriften på et godt samfunn. Korets ambisjoner var fra begynnelsen av både politiske og kulturelle – det finnes rapporter om konserter der damene stilte i folkedrakter så tidlig som 1889. For sikkerhets skyld formulerte man imidlertid en formålsparagraf som understreket at dette var en høyst respektabel affære. Koret skulle «samle damer med interesse for sang, for saa at vække trang til god underholdning, bistaa ved fester for syke og gamle saalangt foreningen formaar, samt gjensidig forstaaelse og hygge blant damerne.»

Korøvelse og jubileum i koronaåret 2020, bidrar til gjensidig forståelse og hygge. (Foto: Dagny Albrigtsen)

I dag, på selveste 150-årsdagen, ser vi både fremover og tilbake. Historien om hvordan Christiania Arbeidersamfunds Kvindesangforening ble til dagens Oslo Damekor sparer vi til en anledning nærmere jubileumkonserten. Den skulle vi egentlig arrangert i Rådhushallen i dag, der veggene passende nok er dekorert med den samme fortellingen. Vi gleder oss veldig til å feire sammen med alle dere – og dessuten ordføreren, Åse Kleveland, Joachim Knoph, Emilie Heldal Lidsheim og de andre dyktige musikerne vi har med oss fredag 4. juni 2021. Men akkurat nå gleder vi oss aller mest til å trekke på oss folkedraktene våre og synge for gamle og syke, slik vi har gjort i halvannet århundre. I dag synger vi julen inn utenfor noen av Oslos sykehjem, sammen med vår sangersøster Åse Kleveland og med uvurderlig bistand fra Fellesglede ressurspartner. Mer meningsfylt kan ikke vårt jubileum bli, når det måtte komme i et år fylt av avstand og ensomhet. Som det ble skrevet til 75-årsjubileet fredshøsten 1945: Sangen gir oss mot og styrke!

En nybegynners oppsummering

Oslo damekor, Nordens eldste, med lange og solide tradisjoner; selvsagt var ikke dette noe for meg. Det var en sovende drøm gjennom hele livet å ha en plass i et kor, men var det mulig å finne et kor hvor lista lå lavt nok? Selvsagt ikke ærverdige Oslo damekor, hvor man til og med må prøvesynge. Repertoaret er ganske imponerende, og til og med «Bæ bæ lille lam» synges på en så kunstferdig måte at denne lista var himmelhøy. Notekunnskapen fra tiden i Lørenskog skolekorps for juniorer kunne neppe holde til å følge disse damene. Disse damene representerte sikkert en standard av kvalitet og kunnskap hvor min utrente lille stemme i beste fall kunne skjules godt.

Heldigvis var mitt sosiale behov som nyinnflyttet til Oslo tilstrekkelig stort til at min venninne fikk overbevist meg om at dette måtte forsøkes. Hun gikk der allerede. I seg selv var ikke det en trøst med tanke på det faglige nivået. Min venninne har lang fartstid som korist og har en nydelig stemme. Som sagt, sosiale behov kan gi mot. Men var det over evne?

Prøvesangen for dirigent Marianne var skjør og ruskete. Det handler om å kunne lytte, justere seg inn, og øve. Velkommen til koret! Første øvelse var et møte med smil, interesse og varme. Gjensynsgleden blant damene var påtagelig, selv om det bare var en uke siden sist. Eller mindre. På slaget 18:45 skar Mariannes stemme skarpt igjennom, og disiplinen var imponerende. Så skulle det vanskelige begynne, men sammen med disse damene har alt vært lett. Det er lett å spørre, og svarene tilpasses nivået (=lavt). Ikke minst støtten fra sidemannen som peker og forklarer, og det heldigvis fraværende dultet når jeg synger feil, får meg trygt igjennom samtlige øvelser. Og synge feil gjør jeg jo stadig. Annas og Mariannes lyttefiler på nett er en uunnværlig støtte.

Julekonserten i Bygdøy kirke 30. november i år var en stor opplevelse for meg. Det var min første opptreden, og jeg hadde mest lyst til å klamre meg fast til en av de andre sopranene. Marianne tok sjansen på å la meg stå først og ytterst. Skrekken tok meg nesten, men så var det det motet igjen. Jeg sto først og ytterst. Idèt klokkene slo og Marianne gjorde oss klare til første note, så forvandlet Marianne seg til et noteark for meg. Ved å se på henne; mimikken, kroppsspråket, og den lysende trua hun utstrålte, så kunne jeg alt jeg trengte å kunne. «Og er du usikker så bare mim! Vis at du koser deg, for det handler om formidling!». Jeg følte meg så trygg! Og til sammen var vi verdt billettprisen. Vi klarte formidlingen av julehøytid og fellesskap. Det siste behøver vi ikke engang å mime.

Opptreden i Gamle logen i årets førjulstid ble enda morsommere. Her var vi leid inn av et eventbyrå til et julebord med 250 deltagere. Vi bidro med stemningsfulle sanger, koring og samkjørt wowìng til firmaets leders tale. Til og med «Herrenes tale» ble levert av en av oss. Det viser seg at vi har utrolige ressurser blant korets medlemmer, og til sammen kan vi både synge, improvisere og underholde intellektuelt.

Oslo Damekor er ærverdig og seriøst, og like fullt morsomt og moderne. Lista ligger både høyt og lavt på en gang. Det handler om å lytte, være en del av, og å stille opp. Ved årets slutt og som ny i koret oppsummerer jeg det som en stor personlig opplevelse å få være en del av dette. Til og med min skjøre stemme har begynt å blomstre. I 2020 feirer Oslo Damekor 150 år. Mange begivenheter venter, og sammen med disse damene vet jeg at jeg får et godt nytt år!

Bli med oss inn i jubileumsåret!

Vi starter 2020 med venner, vin og sang i Fredriksborg selskapslokale på Bygdøy (30-bussen stanser rett utenfor), torsdag 9. januar kl. 19. Meld deg på her! eller HER!

 

 

I september

«Äpplen mognar, det är höst. Äpplen börjar trilla», heter det i Laci Boldemanns nydelige sang I september. Her i øvingslokalene, derimot, råder det en helt annen stemning: Som alle korsangere vet, begynner juleforberedelsene så fort sommerferien er over!

Årets julekonsert vil trille gjennom kjente og kjære julesanger i gamle og nye arrangementer, noen sanger som hører vinteren til, og noen overraskelser (men vi kan røpe at de som er glad i filmen Frost får en egen slags juleglede i konsertgave). Hold av 1. desember – billetter kan bestilles snart!

I forrige semester mistet vi (forhåpentligvis bare midlertidig) flere verdsatte sangere til ellers velkomne graviditeter og andre omstendigheter utenfor vår kontroll. På den annen side: Så langt i høst har vi hele syv nye og dyktige sangere inne på prøve! Noen plasser er likevel ennå ledige, særlig for 1. sopraner.

«Det är sött, och det blir ditt i den rätta stunden,» heter det i Boldemanns sang. Kanskje det er rette stunden til å prøve å få en plass i landets første damekor? I så fall, send en mail til post@oslodamekor.no

Oslo damekor synger I september under 145 års jubileet i 2015

Verdi: Messa da Requiem

Mange måneders hard øving og konsentrert lytting var i helgen ved veis ende: Oslo Oriatoriekor, Sølvguttene, Oslo Symfoniorkester og damene var endelig klare til å fremføre Verdis fantastiske Requiem i Trefoldighetskirken.

Vi har blitt hjulpet frem av de aller beste: Fredrik Otterstad, Sølvguttenes dirigent, har gitt oss hurtigkurs i teknikker, satslære og musikkhistorie. Marianne Husby Berg, Oslo Damekors egen dirigent, har vært stemmepedagog på seminarer og gitt innsikt i muligheter såvel som begrensninger i egne stemmebånd. Marcus Berg, domkantor og vår egen favorittreservedirigent, har stilt opp som repetitør gjennom hele innøvningsperioden og mer eller mindre diskret hjulpet oss med å holde tonen gjennom det hele. Erik Aldner, Oriatoriekorets dirigent og sjefen for det hele, hadde allerede fått mange av oss til å gråte av begeistring og innlevelse ved å la oss synge førstesatsen med lukkede øyne på seminar, gitt oss kontakt med kjernemuskelaturen ved å la oss hinke enbent rundt under øvelse og i det store og hele vært mer tålmodig og kreativ enn noen av oss hadde fortjent.

Men ville vi noensinne klare å komme å mål med 8-stemte Sanctus? Er det mulig for 200 sangere å synge Agnus Dei i piano-pianissimo? Ville det overhodet være mulig å bla i notene under oppsetningen? Og: Hvor forvirrende ville det bli idet vi fikk solister med på laget? (Fasit: Ja. Tilsynelatende ikke. Nei. Ganske forvirrende.)

De fire solistene var av et kaliber man bare kan drømme om: Eli Kristin Hanssveen, Amelie Aldner, Kjetil Støa og Yngve Søberg. Begge konsertene var utsolgt en uke i forveien, og den åpne generalprøven var praktisk talt fullbooket. Aftenposten listet konserten på toppen av “Ting å gjøre i helgen i Oslo”-spalten. Presset økte. Nå var det bare å levere!

Verdis Requiem har blitt kalt “en opera i kirkelige klær”, og vi sangere måtte bare hente ut vår indre Brynhilde. Generalprøven var så intens at det ikke var mulig å stanse underveis. Første konsert var tilnærmet perfekt. Siste konsert hadde alt! Sopranenes “Tuba” overdøvet trompetene, altenes “Libera me” sprengte såvel graver som mørke tanker, og avslutningen fikk publikum til å sitte som spikret fast i de harde trebenkene. “Jeg skulle ønske konserten aldri tok slutt!” sa publikum etterpå. Oslo Damekor er enig!

Men nå er dette over, og nye eventyr venter. Vi er veldig stolte over å være fast kor på 17. mai-markeringen på Krigsseilermonumentet på Bygdøy, og oppfordrer alle som kan til å komme seg dit!

Skrevet av Anna Buverud                                                                                            Foto: I Gjørva, L Bredal, W Hoel, @oslodamekor, Oslo oratoriekor, @mezzoandmaestro, M E Hartting

Julekonsert i Sofienberg kirke 02.desember 2017.

 I vakre omgivelser i Sofienbergparken ligger Sofienberg kirke. I kirken fra 1877, sang Oslo damekor årets julekonsert sammen med Karl Johan koret.  De to tradisjonsrike korene på henholdsvis 147 og 170 år har sunget sammen ved flere anledninger opp gjennom historien. På julekonserten sang mannskoret og damekoret noen sanger hver og så ble korenes innslag rammet inn med fem fellessanger, av vårt, for anledningen, blandede kor. Karl Johan korets dirigent Victoria Jakhelln og Oslo damekors dirigent Marianne Husby Berg ledet det melodiske, så tonene danset rundt i rommet og fant det vakre tretaket i kirken. Natasja Rybak spilte klaver og Marcus André Berg orgel.  Sang og lyden av tangentinstrumentene blandet seg til vakker musikk.

Etter konserten feiret vi Oslo damekors 147. år med en hyggelig årsfest på Bygdøy. Vi videreførte korets tradisjoner med å feire årets jubilanter, synge og spise deilig mat, ja rett og slett ta vare på samholdet i koret vårt.

Nå tar vi en velfortjent juleferie etter en travel høst med flere konserter og NM-deltakelse. Vi starter opp igjen 4.januar og gleder oss da veldig til å del i et nytt storkorprosjekt, Verdi´s Requiem.

Skrevet av Jorunn Karlsen

 

Aktiviteter høsten 2017

Da er høstsemesteret 2017 i gang! Vi jobber nå for å forberede oss til å delta på NM i kor i Trondheim den 13.-14. oktober.  Noe slikt har vi ikke gjort før, så det blir både spennende og utfordrende. Se program for NM her.

Vi skal også delta på en felleskonsert i Oslo i regi av Norges Korforbund med fokus på norske komponister. Det skjer i Vålerenga kirke den 29. oktober.