Kategoriarkiv: Kor

Samklang og korona- er det mulig?

Å synge sammen i kor handler mye om å lytte. Alle dirigenter terper vel på dette, men vi tør påstå at vår dirigent terper mer på dette enn de fleste. Hun kom til Oslo Damekor som en virvelvind i 2008 og dermed var det slutt på faste plasser og faste grupper og faste stemmer og i det hele tatt slutt på mye som vi var vant til. Til gjengjeld startet en intensiv lyttetrening som vi har holdt på med siden.

Bland dere! sier Marianne dirigent. Vi blander oss lydig og passer på å ikke stå ved siden av noen som synger det samme som oss. Bland dere igjen! Vi lærer fort at når vi står blandet (i stedet for i stemmegrupper) hører vi mer og bedre. Vi hører hvor og hvordan vi passer inn i det store klangbilde, rett og slett. Så enkelt og så vanskelig.

Bland dere lurt! Sier Marianne dirigent. Stå ved siden av en som stemmen din klinger godt sammen med. Nei, dere to må ikke stå ved siden av hverandre (godmodig latter). Og vi oppdager at det faktisk er som hun sier – at stemmen blir bedre når vi står ved siden av «rett person».

Før koronaen. Godt og blandet på Lisa Kristoffersens plass i oktober -19. Foto: Ingunn Gjørva.

Kan dere høre de andre stemmene? Korsang handler ikke om å kjøre på – det handler om……riktig! Det handler om å lytte til hverandre. Vi var godt i gang med lyttingen og samklangen. Vi ble flinkere år for år. Ved oppstart 2020 (Oslo Damekor fyller 150 i år!) var både dirigent og korister ganske så fornøyde.

Men så! Så kom pandemi! Og hva nå? Hvordan lytter vi til hverandre under en pandemi? Først var det Zoom, og da fikk vi oss en god latter. Har du prøvd korsang på Zoom? Urkomisk og helt umulig. Et eller annet digitalt gjør at stemmene ikke kommer ut helt samtidig, men blir litt forskjøvet – ikke så mye, bare noen tiendedels sekunder, men mer skal det jo ikke til. Det reneste korbabbel, rett og slett. Korsang med Zoom betyr å synge alene mens du ser dirigenten på skjerm…… Ikke helt det samme som en korøvelse.

Avstand på øvelse. Foto: Ingunn Gjørva.

Etter hvert ble pandemikrisen litt mindre kritisk, og vi fikk lov til å begynne med øvelser igjen, men OBS! En meter avstand til sidedamen og to meter avstand til damen foran. Og ikke bland dere! For om en av oss er smittet, ja, da gjelder det at hun smitter færrest mulig andre kordamer. Derfor altså: Stå ved siden av de samme damene hver gang og hele øvelsen gjennom. Det er lett å skjønne at i et kor med rundt 30 sangere, så må det bli langt fra den ene ende av koret til den andre. I tillegg øver vi nå i et lokale som er litt buet, hvilket medfører at koristene i den ene enden faktisk ikke kan se koristene i den andre.

Jeg vet, sukket Marianne dirigent for en uke siden, at alt dette ville ordne seg hvis dere bare kunne blande dere….

Så hva gjør vi? Vi lytter enda mer en før. Vi lytter så ørene står på stilk ut i rommet. Vi stirrer på våre medkorister og prøver å lytte med øynene. Vi øver til opptak hvor det er lettere å høre helheten. Og vi tar opptak på øvelsene for å prøve å høre enda mer. Mange av oss er nok blitt mer selvstendige sangere i denne tiden – det er absolutt en bonus. Vi greier oss og holder ut og gjør det beste ut av situasjonen. Men vi gleder oss helt sinnsykt! alle sammen til den dagen vi kan stå sammen, tett og blandet, og virkelig lytte til hverandre.

3.desember 2020 fyller Oslo Damekor 150 år. Vi har planlagt jubileumskonsert kl. 17.00 i Oslo Rådhus denne dagen og håper inderlig at denne planen kan gjennomføres.

 

Oslo Rådhus i tåke. Foto: Ingunn Gjørva.

Forfatter Elizabeth Nielsen

Jubileumstur til Hvaler

La la lala lala la…. Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt. Mmmm mm.. Små fugler sang i busk og kratt, så jeg ble helt betatt! Det hender så.. da da vada da vada da …laa aaa aaa! En midtsommer natt.

Først la meg korrigere. Det hele hendte på Kirkeøy på Hvaler 21.-24. juni 2020. Vi tok inn på Sandbrekke gjestegård, en idyll med koronavennlige muligheter for både korseminar, jubileumsmiddag som holdt ypperste kvalitet laget av personalet, uteplasser under tak langs den vakre gårdsbygningen omkranset av roser og en velpleid have, en sangglad hane, og hester som lyttet oppmerksomt når vi ved noen anledninger valgte å synge ute.

Vi glemte raskt at vi på denne tiden skulle ha vært på den greske øya Tinos hvor grønn sjø og hvite strender, blandet med historiske opplevelser og samklang med et gresk kor, skulle kronet vårt 150-års jubileum dette året. Pandemiens krav om spriting av hender mellom håndtering av noteblader og kaffekopper la ikke en demper for lykken av å være sammen igjen; synge sammen, le sammen og til og med opptre for Hvalerturister og kirkefolk. Nye og gamle kormedlemmer ble enda bedre kjent, og repertoaret ble studert og innstudert til både latter og alvor. Balansen mellom punktlighet og seriøse anstrengelser fra både dirigent og medlemmer, og til tider vill latter og sure toner i de sene timer, er fantastisk i vårt kor. Det slår meg hvordan vårt kor har et øyeblikk for alle, og hvordan alle klarer å samle seg om øyeblikket.

Ja, nå bør det vel nevnes at Kjerringa med staven ikke var høydepunktet ved vår fremførelse på kirkebakken utenfor Hvaler kirke, men hva skal vi egentlig med den kjerringa? Ingen av oss har hverken stav eller meieri. Famlende, og enkelte øyeblikk med uteblivelse av nesten samtlige stemmer gjorde vår dirigent en smule alvorlig, men hun hentet seg fort inn. Vi satset i stedet alt på formidlingsevnen, og folk klappet uansett begeistret. De andre sangene ble vakkert fremført, skal vi tro tilbakemeldingen.

Og Gud vet hvor lenge slik vi satt og så utover sjø`n. Små fugler sang i busk og kratt så jeg ble ganske matt! Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt!

Sankthansaften ble feiret på familiehytta til Anna, bare noen få kilometer fra gjestegården. En sommerdag av de beste med gradestokken opp mot de 30, tilbrakte vi først på stranden. Her var vannet på den langgrunne stranden overraskende varmt og for de badeglade inspirerte dette både til kollbøtter, synkronsvømming og mer ordinære aktiviteter. Hele tiden akkompagnert av latter og sang, men også av de gode mellommenneskelige samtalene. Oslo damekor er en spennende blanding av kvinner med stort aldersspenn, ulik sosial bakgrunn og et vidt spekter av arbeids- og livserfaringer. Kanskje i kontrast til arbeiderkvinnene som en gang var starten for vårt kor. Felles for alle nåværende korister ser ut til å være nysgjerrig livsutfoldelse og interesse for fellesskap. Folk med sammenfallende humor har også vært lett å finne.

Etter en helt fantastiske middag laget av Anne og Kjersti, tok humoren helt overhånd i Annas hage. Gro Anita satte i gang med treklemming for å beklage at hun hadde kommet borti en trestamme med den skarpe plaststolen, da hytteeier Anna kunne informere om at treet heter Bente. De usedvanlige kvinnelige formene på treet Bente var ikke til å unngå å se, og Bente fortjente en ekte korskål (en av de sangene vi kan aller best), og slik fortsatte det. Det ble gjort videopptak av en usedvanlig fremføring av Oppi Lauåsen, men den ble krevd sensurert og ikke delt. Det kan informeres om at hemmelige kopier fortsatt eksisterer.

Derfor ber og råder jeg enhver pike fjern og nær: gå aldri en deilig sommernatt i land på Hovedø`n, sitt aldri forelsket og betatt og se utover sjø`n. Sky alt som heter busk og kratt og husk for alltid at: Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt.

Enda en korreksjon må gjøres. Piker som følges opp av en mann bør være advart, men dette er altså et damekor. Det er ingen fare forbundet med medlemskap i Oslo Damekor. Du kan fritt vandre blant busk og kratt, utfolde dine vokale og sosiale drømmer, og delta i utallige minneverdige opplevelser som korist hos oss. I jubileumsåret tar vi ikke imot nye medlemmer, men fra 2021 ønsker vi deg hjertelig velkommen! I mellomtiden kan du følge oss på facebook, og ikke minst sette av ettermiddagen den 3. desember for vår jubileumskonsert i Oslo rådhus. Der blir det et allsidig repertoar med blant annet et nyskrevet verk til Oslo Damekor av Ola Gjeilo.

Skrevet av Hilde Marie Rekstad.

Foto: Ingunn Gjørva

En nybegynners oppsummering

Oslo damekor, Nordens eldste, med lange og solide tradisjoner; selvsagt var ikke dette noe for meg. Det var en sovende drøm gjennom hele livet å ha en plass i et kor, men var det mulig å finne et kor hvor lista lå lavt nok? Selvsagt ikke ærverdige Oslo damekor, hvor man til og med må prøvesynge. Repertoaret er ganske imponerende, og til og med «Bæ bæ lille lam» synges på en så kunstferdig måte at denne lista var himmelhøy. Notekunnskapen fra tiden i Lørenskog skolekorps for juniorer kunne neppe holde til å følge disse damene. Disse damene representerte sikkert en standard av kvalitet og kunnskap hvor min utrente lille stemme i beste fall kunne skjules godt.

Heldigvis var mitt sosiale behov som nyinnflyttet til Oslo tilstrekkelig stort til at min venninne fikk overbevist meg om at dette måtte forsøkes. Hun gikk der allerede. I seg selv var ikke det en trøst med tanke på det faglige nivået. Min venninne har lang fartstid som korist og har en nydelig stemme. Som sagt, sosiale behov kan gi mot. Men var det over evne?

Prøvesangen for dirigent Marianne var skjør og ruskete. Det handler om å kunne lytte, justere seg inn, og øve. Velkommen til koret! Første øvelse var et møte med smil, interesse og varme. Gjensynsgleden blant damene var påtagelig, selv om det bare var en uke siden sist. Eller mindre. På slaget 18:45 skar Mariannes stemme skarpt igjennom, og disiplinen var imponerende. Så skulle det vanskelige begynne, men sammen med disse damene har alt vært lett. Det er lett å spørre, og svarene tilpasses nivået (=lavt). Ikke minst støtten fra sidemannen som peker og forklarer, og det heldigvis fraværende dultet når jeg synger feil, får meg trygt igjennom samtlige øvelser. Og synge feil gjør jeg jo stadig. Annas og Mariannes lyttefiler på nett er en uunnværlig støtte.

Julekonserten i Bygdøy kirke 30. november i år var en stor opplevelse for meg. Det var min første opptreden, og jeg hadde mest lyst til å klamre meg fast til en av de andre sopranene. Marianne tok sjansen på å la meg stå først og ytterst. Skrekken tok meg nesten, men så var det det motet igjen. Jeg sto først og ytterst. Idèt klokkene slo og Marianne gjorde oss klare til første note, så forvandlet Marianne seg til et noteark for meg. Ved å se på henne; mimikken, kroppsspråket, og den lysende trua hun utstrålte, så kunne jeg alt jeg trengte å kunne. «Og er du usikker så bare mim! Vis at du koser deg, for det handler om formidling!». Jeg følte meg så trygg! Og til sammen var vi verdt billettprisen. Vi klarte formidlingen av julehøytid og fellesskap. Det siste behøver vi ikke engang å mime.

Opptreden i Gamle logen i årets førjulstid ble enda morsommere. Her var vi leid inn av et eventbyrå til et julebord med 250 deltagere. Vi bidro med stemningsfulle sanger, koring og samkjørt wowìng til firmaets leders tale. Til og med «Herrenes tale» ble levert av en av oss. Det viser seg at vi har utrolige ressurser blant korets medlemmer, og til sammen kan vi både synge, improvisere og underholde intellektuelt.

Oslo Damekor er ærverdig og seriøst, og like fullt morsomt og moderne. Lista ligger både høyt og lavt på en gang. Det handler om å lytte, være en del av, og å stille opp. Ved årets slutt og som ny i koret oppsummerer jeg det som en stor personlig opplevelse å få være en del av dette. Til og med min skjøre stemme har begynt å blomstre. I 2020 feirer Oslo Damekor 150 år. Mange begivenheter venter, og sammen med disse damene vet jeg at jeg får et godt nytt år!

Bli med oss inn i jubileumsåret!

Vi starter 2020 med venner, vin og sang i Fredriksborg selskapslokale på Bygdøy (30-bussen stanser rett utenfor), torsdag 9. januar kl. 19. Meld deg på her! eller HER!

 

 

Bryllupsreise til Söta Syster

Mangt har vi levet siden 1870, men da Anna (1. sopran) og Mia (2. sopran) i fjor fortalte oss at de hadde forlovet seg, var duket for en ny milepæl i Oslo Damekors historie: Tiden var endelig kommet for vårt første interne ekteskap!

Sist helg var den store dagen endelig kommet. Vielsen skulle finne sted i Sigtunastiftelsens <https://sigtunastiftelsen.se> vakre rosehage, og koret samlet seg i Sveriges eldste by for å bidra med musikken. Vi flyttet inn i hotellet «32 rom och kök» <https://32rok.se/> helt nede ved bredden av Mälaren, som omfavnet oss alle med nydelig mat og jättetrevlig service. Værmeldingens dystre spådommer ble heldigvis gjort grundig til skamme da lørdagen kom, og sensommersolen førte til ekstra mange blussende kinn i løpet av oppvarmingen!

Brudeparet gikk sammen opp til seremonistedet til tonene av Joachim Knophs «Bruremarsj», og vi fulgte opp med Prøysens «Mitt hjerte er ditt» og «Vise for gærne jinter» (der det andre verset for anledningen var endret til «Oppå Lauvvåsen væks det jinter»). Da seremonien skulle avsluttes med Sommeros «Bruremarsj fra Valsøyfjord» var klumpen i halsen så stor at det tok en halv takt eller to før vi alle var klar for å synge sammen …

Brudeparet har flyttet til Sverige på ubestemt tid, men kommer tilbake til Oslo for å synge med alumnikoret under jubileumskonserten 3. desember neste år. Resten av oss fikk en knallstart på høstsemesteret. Torsdag 22. august starter vi opp igjen, i vårt midlertidige eksil på Marienlyst skole. Har du lyst til å fylle brudeparets plasser? Send en mail til post@oslodamekor.no!