Oslo damekor, Nordens eldste, med lange og solide tradisjoner; selvsagt var ikke dette noe for meg. Det var en sovende drøm gjennom hele livet å ha en plass i et kor, men var det mulig å finne et kor hvor lista lå lavt nok? Selvsagt ikke ærverdige Oslo damekor, hvor man til og med må prøvesynge. Repertoaret er ganske imponerende, og til og med «Bæ bæ lille lam» synges på en så kunstferdig måte at denne lista var himmelhøy. Notekunnskapen fra tiden i Lørenskog skolekorps for juniorer kunne neppe holde til å følge disse damene. Disse damene representerte sikkert en standard av kvalitet og kunnskap hvor min utrente lille stemme i beste fall kunne skjules godt.
Heldigvis var mitt sosiale behov som nyinnflyttet til Oslo tilstrekkelig stort til at min venninne fikk overbevist meg om at dette måtte forsøkes. Hun gikk der allerede. I seg selv var ikke det en trøst med tanke på det faglige nivået. Min venninne har lang fartstid som korist og har en nydelig stemme. Som sagt, sosiale behov kan gi mot. Men var det over evne?
Prøvesangen for dirigent Marianne var skjør og ruskete. Det handler om å kunne lytte, justere seg inn, og øve. Velkommen til koret! Første øvelse var et møte med smil, interesse og varme. Gjensynsgleden blant damene var påtagelig, selv om det bare var en uke siden sist. Eller mindre. På slaget 18:45 skar Mariannes stemme skarpt igjennom, og disiplinen var imponerende. Så skulle det vanskelige begynne, men sammen med disse damene har alt vært lett. Det er lett å spørre, og svarene tilpasses nivået (=lavt). Ikke minst støtten fra sidemannen som peker og forklarer, og det heldigvis fraværende dultet når jeg synger feil, får meg trygt igjennom samtlige øvelser. Og synge feil gjør jeg jo stadig. Annas og Mariannes lyttefiler på nett er en uunnværlig støtte.
Julekonserten i Bygdøy kirke 30. november i år var en stor opplevelse for meg. Det var min første opptreden, og jeg hadde mest lyst til å klamre meg fast til en av de andre sopranene. Marianne tok sjansen på å la meg stå først og ytterst. Skrekken tok meg nesten, men så var det det motet igjen. Jeg sto først og ytterst. Idèt klokkene slo og Marianne gjorde oss klare til første note, så forvandlet Marianne seg til et noteark for meg. Ved å se på henne; mimikken, kroppsspråket, og den lysende trua hun utstrålte, så kunne jeg alt jeg trengte å kunne. «Og er du usikker så bare mim! Vis at du koser deg, for det handler om formidling!». Jeg følte meg så trygg! Og til sammen var vi verdt billettprisen. Vi klarte formidlingen av julehøytid og fellesskap. Det siste behøver vi ikke engang å mime.
Opptreden i Gamle logen i årets førjulstid ble enda morsommere. Her var vi leid inn av et eventbyrå til et julebord med 250 deltagere. Vi bidro med stemningsfulle sanger, koring og samkjørt wowìng til firmaets leders tale. Til og med «Herrenes tale» ble levert av en av oss. Det viser seg at vi har utrolige ressurser blant korets medlemmer, og til sammen kan vi både synge, improvisere og underholde intellektuelt.
Oslo Damekor er ærverdig og seriøst, og like fullt morsomt og moderne. Lista ligger både høyt og lavt på en gang. Det handler om å lytte, være en del av, og å stille opp. Ved årets slutt og som ny i koret oppsummerer jeg det som en stor personlig opplevelse å få være en del av dette. Til og med min skjøre stemme har begynt å blomstre. I 2020 feirer Oslo Damekor 150 år. Mange begivenheter venter, og sammen med disse damene vet jeg at jeg får et godt nytt år!
Bli med oss inn i jubileumsåret!
Vi starter 2020 med venner, vin og sang i Fredriksborg selskapslokale på Bygdøy (30-bussen stanser rett utenfor), torsdag 9. januar kl. 19. Meld deg på her! eller HER!