Oppstart 2025

Første øvelse i Oslo Damekor i 2025. Skravla slår mot meg som en vegg i det jeg åpner døren inn til øvingslokalet i fjerde etasje. Vi er blitt et stort kor, pr januar 2025 teller vi 45 medlemmer. Og alle har visst mye på hjertet i dag.

Dirigenten er iført helt grønn kjole. Ikke mulig å overse henne – det er uansett sjelden at det er mulig. «Godt nyttår! Du skal sitte … der». Hver korist får tildelt en plass, en stol hvor hun skal sitte resten av øvelsen, og kanskje flere øvelser fremover. Dette har aldri skjedd før, tvert imot har vi jo pleid å stadig flytte på oss. «Hva er greia?» Jo, alle korister skal sitte i nærheten av medlemmer av samtlige stemmegrupper, helst inkludert en eller to fra egen stemmegruppe. Og hvorfor det? Jo, det er selvsagt for at vi skal bli selvstendige, ta ansvar, ikke lene oss på sidedamen. «Det er ikke vanlig å gjøre dette», kan dirigenten fortelle, «men vi prøver, så ser vi hvordan det går. Vi skal selvsagt evaluere etterpå. Dere trenger å synge dere sammen til det koret vi er nå – ikke det koret vi var før». Javisst. Fleksibilitet er noe vi kan i Oslo Damekor.

Vi begynner innstudering av I haven da Marie Kaltenborn var død, et vemodig, vakkert stykke om å miste en nær venn. Stykket virker komplisert der jeg sitter omgitt av alle satsens stemmer. Stemmene deler seg mer enn vi kanskje er vant til. Det er ikke nok med Sopran og Alt,1 og 2. Nå må vi ha S1a, S1b, S2a, S2b osv. «Nå som vi er et så stort kor, gjør vi musikk som ikke var mulig for oss å gjøre før. Før sang vi tre- og firstemt, nå synger vi kanskje seks- eller åttestemt». Dirigenten virker fornøyd ved tanken. Vi synger og lytter og synger og lytter. Ingen kjenner stykket.  Noen har vel hørt det før, til gjengjeld er vi mange som ikke kan lese noter. Klart vi blir selvstendige – eneste alternativ er å gi opp, og der er vi jo ikke enda. Nokså forvirret blir jeg også.

«Det låter mye bedre enn det pleier å gjøre på denne tiden», erklærer dirigenten. Med «denne tiden» mener hun vel etter ca. 45 minutters øving på en ukjent låt med ca. seks stemmer. «Også er det mye mindre skravling i koret!»

Etter Marie Kaltenborn går vi løs på Wild Nights. Tekst av Emily Dickinson, musikk Eva Holm Foosnæs. Heftig kjærlighet og heftig stabling av akkorder. Musikalsk er utfordringene omtrent som i forrige stykke, vi øver og prøver og strever for å finne sammenheng.

Så, endelig, en pustepause mot slutten av øvelsen. Vi skal synge Ord over grind, Halldis Moren Vesaas´ vakre tekst, tonesatt av Foosnæs. Dette er et stykke som de aller fleste i koret kan godt, mange kan det utenat. Men vi synger bare litt, før dirigenten avbryter.
«Dette stykket», sier hun med ettertrykk, «vil jeg at dere trykker til brystet. Dette skal bli ODKs låt – det trenger dere». Igjen dette med at vi er blitt så mange. Vi må synge som det store koret vi er, ikke som det lille koret vi var. «Det handler om vennskap. Dere må stole på hverandre og gi hverandre rom». Hun tar seg litt frihet i teksttolking for å understreke poenget: «Står du der ikkje ein dag eg kjem», siterer hun og fortsetter, «da er du savnet, naboen trenger deg. Korsang er lagsport, dere må stille opp for hverandre». Halldis Vesaas skrev jo nærmest det motsatte, da: «Står du der ikkje ein dag eg kjem, fell det meg lett å snu … så lenge eg veit du vil koma i blant». Mange vet nok at hun fusker med tolkningen, men vi sier ingen ting, for vi skjønner jo poenget: Det gjelder å stille på øvelse, helst godt forberedt.

Ti minutter igjen. Hos ODK utnyttes alle øvelser til siste sekund. Vi skal synge So ro godt barn, en norsk folketone, «og de som har traumer, kan henvende seg til Ellen i noteutvalget. Hun ville absolutt ha med låta». Traumene stammer fra NM i kor, Trondheim 2017. Den gangen var vi 25 medlemmer og brukte et halvt års tid på å øve inn tre korte stykker. Jeg kan vel være ærlig så mange år etterpå: Det var en gnukking og gnuring og finsliping av detaljer som ikke var til å tro. Selv unngikk jeg traumatisering, men opplevde øvelsene i denne perioden som en slags meditative seanser.

Ett minutt igjen. Vi må synge bursdagssangen for Jorunn!
Og så er det kor-øl, for oss som har tid og krefter, hvor vi prater om det meste fra repertoar til dating-apper.

Godt nyttår Oslo Damekor! Det blir nok futt og fart i år også.

Lisbeth

Det er ikke lov å være kjedelig!

Oppsummering av seminarhelgen i Operaen basert på sannhet, løgn, dårlig hukommelse og direkte avskrift

Når man avslutter et kor-høstsemester for året, så får man en ekstra dag i uken. Torsdagen.

Den bruker man til å gå på konsert for eksempel. For det er nemlig sånn at alt som skjer av den slags kulturutskeielser i Norge, skjer på torsdager. Og torsdager, da er det korøvelse.

Så vi korister gjør oss ferdig med den slags ila juleferien, og er tilbake til full uke igjen tidlig i januar.

Noe av det aller beste med å være med i et kor er selvfølgelig å synge. Sammen.

Og ennå bedre enn det igjen, er de seminarhelgene vi lager oss i løpet av semesteret.

Noen ganger reiser vi langt, f.eks. til Moss, men nå for tiden prøver vi å være i takt med trenden i samtiden. Så vi er kor-treiste J, og samles i Oslo et sted.

Denne første samlingen i januar møttes vi alle sammen i Operaen i Oslo.

Vi har tidligere fått låne kor-rommet der. Det rommet der operakoret har sine øvinger.

Det er klart det var stor stas for oss glade amatører. Alle fikk hvert sitt notestativ og hver sin tilpassede HÅG-stol, så det var ingenting å si på komforten denne helgen.

Disse helgene gjør det mulig for oss å dyppe dypt ned i nye og gamle noter.

Vi fin-leser, terper, analyserer og øver. Igjen og igjen. På den samme satsen eller de samme 2 taktene jeg, for mitt vedkommende, for lengst trodde jeg hadde internalisert.

Men nei.

De samme taktene må tenkes, føles og uttrykkes helt på nytt nå. Fordi verden har forandret seg siden sist. Fordi at akkurat nå i dette nye, skrekkelige, politiske året 2024, må alt tolkes på nytt. Føles på nytt og uttrykkes på nytt.

For alt er forandret nå.

Gammel musikk for en ny tid. Da trenger man en helg. Eller to.

Og det er akkurat dette som er så tilfredsstillende med å synge i kor, – å vende tilbake etter juleferien til en hverdag med det konstante nærværet av musikken igjen. Musikken i rommet, i hodet, i brystet og i magen.

Og alle andre steder der søt musikk trives.

På søndagen kom helgens innleide overraskelse. For det er alltid en liten godbit som venter på dag 2. Disse er selvfølgelig ofte av det sangtekniske slaget. Så definitivt også denne gang.

Njål Sparbo er sanger, sangpedagog og forsker. Av og til hender det at han underviser i «psykofysisk tilstedeværelse».

Det ble en spennende søndag i Operaen.

Det skulle etterhvert vise seg at det ikke bare er magen vi synger med, eller brystet vi puster med.


«Bruk hoftene aktivt og beveg deg når du synger»! Det er ikke lov å være kjedelig – profesjonelle sangere tillater aldri at det blir kjedelig! Heller ikke på øvelser».

Et par helt utmerkede eksempler på aktiv hoftebruk satt fokuset hos damene, og dag 2 av seminaret var definitivt i gang.

«Bruk mellomgulvet og bekkenbunnen, og kjenn på spennet i den skrå sidemuskelen».

Damene er begeistret og nikker smilende. Alle kan kjenne det. Hvem hadde trodd det lå en muskel der…

For det er sangmusklene vi skal trene opp, blir det forklart. Ikke stemmen. Når sangmusklene er varme og aktiveres, vil tonen tre fram sterkere og stødigere, og du trenger nesten ikke å åpne munnen før de deiligste toner triller ut og molekyler bytter plass i rommet.

«Sangen stopper når luften er borte» sa Njål. Derfor skal vi spare på luften ved å lukke munnen når vi synger.

«Åpne heller opp i halsen og lag større rom rundt stemmebåndene ved å senke strupehodet» sier han. «Og hvis det er vanskelig så tenk at du brekker deg eller må kaste opp».

Det er samme bevegelse sa Njål.

Men det er ingen av damene som må kaste opp. Snarere tvert imot.

Moralen i historien denne søndagen er at man trenger ikke full åpning for å få til en «Aaaaahhh…» Gå heller for en deilig halvt lukket trutmunn, og få bedre resultat.

Det øves på trutmunn i alle ODK hjem etter dette. Sammen med skyve-øvelser for å hente fram de skrå magemusklene. Hver dag. Njål lovet raske resultater. Og, resultatet er også allerede bekreftet.

Sitat ivrig seminardeltaker:

«Jeg tok meg fri i dag og har øvd på liten munnåpning og tungen mot jekslene – tok meg selv opp når jeg sang på «gammel» måte og på «ny» måte. Jeg kan høre at lyden er «tettere» og kraftigere – men det er slitsomt – så nå har jeg krampe i kjeven og er sliten i tungen»

Man må lide for kunsten.

«En god sang børster støvet av hjertet» sies det litt filosofisk. Men så skal det altså vise seg at den faktisk g j ø r det! 

«Fordi lungene masserer hjertet når vi synger» sa Njål.

Tenk så mye helse det ligger i hver torsdag. Og alle andre dager og søndager man kan komme sammen og lage lyd.

Burde vært på blå resept.

Takk for et flott seminar.

Linda


En lørdag i mars

Lørdag 19. mars 2022 var det endelig tid for et nytt heldags kor-seminar for Oslo Damekor. Nå er vi i innspurten til jubileumskonserten 3. juni, og da gir et korseminar oss en enestående anledning til å ha sammenhengde tid sammen for virkelig å finpusse repertoaret. Vi fikk være på vakre Fagerborg menighetshus, dirigent Marianne Husby Berg inspirerte som alltid, solen skinte og alle hjerter gledet seg.

I løpet av korseminaret fikk vi også hatt en minikonsert: nemlig et sangoppdrag for Norges Korforbund Oslo-Akershus under deres årsmøte på Litteraturhuset, gjennomført to år forsinket. Vi hadde egentlig fått oppdraget i mars 2020 siden det var jubileumsåret vårt, men korona….

Her er noen glimt fra dagen:

Fagerborg menighetshus. Foto: Annabel Lee
Klare for seminar. Foto: Ingunn Gjørva
Vi venter på å få synge på Litteraturhuset. Foto: Runa Hovland
Dirigent og styreleder i passiar på Litteraturhuset. Foto: Annabel Lee
Pause på Litteraturhuset. Foto: Annabel Lee
Dirigent Marianne ved flygelet. Foto: Ingunn Gjørva
Lunsjpause i solen. Foto: Ingunn Gjørva
Oslo Damekor

Koråret 2022 er i gang

Snømåking
=

oppvarming

Da er årets første øvelse gjennomført. Restriksjoner knyttet til Covid-19 gjorde at koret ble delt i to og øvelsen gjennomført utendørs, i hagen til ett av medlemmene. Vi startet med snømåking, og holdt varmen med bålpanne og varm kakao. For en sporty gjeng! Det ble både hyggelig og stemningsfullt.

Neste uke vil vi også måtte dele koret i to – men da kan vi igjen øve innendørs. Da vil vi for alvor kunne komme i gang med forberedelsene til vårt neste store mål: jubileumskonsert i Oslo Rådhus den 3. desember 2022. Alle gode ting er tre – etter to utsettelser vil 150-åringen i juni ha rukket å bli 151,5 år.

Se flere bilder fra øvelsen nedenfor.

Tekst: Ingunn Gjørva

Julekonsert fra en sykehusseng

Det er onsdag 8. desember, i morgen er Oslo Damekors siste øvelse før årets julekonsert i Bygdøy kirke. Smertene kommer krypende på ettermiddagen og øker på. Jeg tekster dirigenten: «Er ikke helt i form, kommer ikke på øvelse, håper jeg klarer konserten.» Og jeg som hadde øvd så mye.

Natten blir en storm.
«With tears he fights and wins the field,
His naked flesh stands for a shield…..
His martial ensigns cold and need
And feeble flesh his warriors steed”

Her er nok av “feeble flesh». Dette stykket er kamp, har dirigenten forklart; full krig. Jeg havner på sykehus. Folk arbeider rundt meg: Veneflon, koronatest, intravenøst, smertestillende – og så, endelig, seng.

«Heavenly blessings without number,
Gently falling on thy head.”

Ja, virkelig. Alle passer på meg, og jeg synker ned i en døs.
Det blir fredag og det blir lørdag. Dagene går i en mild tåke, der det meste handler om meg. Er det i dag det er konsert? Da er de vel i gang med å øve i Bygdøy kirke. Snart begynner konserten – uten meg denne gangen. Det blir sikkert vakkert, alle gjør sitt aller beste, og dirigenten improviserer og fikser når det trengs.

«Nå vandrer fra hver en verdenskrok..»

Vandringen skjer i sykehuskorridoren med trillestativ påhengt poser til intravenøse saker.

«Og barna går foran, glad i flokk,
så kvinner og menn.
Selv skjelvende gamle tar sin stokk
til krybben hen.»

Jeg har rykket ned et hakk, fra «kvinner og menn» til «skjelvende gamle». Det er skilt på veggen: 25 meter til nærmeste hjørne. 33 meter til starten av løypa. Jeg vandrer.

Engler svirrer rundt sengen min. Jeg forsøker å tenke gjennom julerepertoaret vårt, er det noe om engler som svirrer eller flyr? Nei, de synger – det er det de driver med.

«…men englane song der ute
på Betlehems aude eng,.»

Mine engler synger ikke, men ellers er de som engler flest: Noen er strenge, noen er milde, noen småprater, noen er stille – og alle er hjelpsomme. Stort sett flyr de omkring fra rom til rom, fra seng til seng, men av og til er det en som stopper opp ved sengen min i noen minutter, og det er en stor trøst.

«Englene sang den
først for markens hyrder,
skjønt fra sjel til sjel det lød:
Fred over jorden, menneske fryd deg…».

Enda en sykehusdag er over, det blir kveld og taklysene slukkes. Utenfor blinker et blålys, et helikopter går inn for landing. Jeg faller i urolig søvn.

“Hush, my dear. Hush my dear. Holy angels guard thy bed.”

Godt Nytt År, Oslo Damekor!

Tekstforfatteren under korseminar på Hvaler i 2020.

Sitater fra Oslo Damekors julerepertoar 2021, i rekkefølge:
A ceremony of carols, Benjamin Britten; Cradle hymn, Isaac Watts; Salme 68, Jonas Dal/Alf Dal; Det lyser i stille grender, Jakob Sande; B.S, Ingemann, Deilig er jorden og Cradle hymn igjen.

Tekst: Elizabeth Nielsen. Foto: Ingunn Gjørva