Mange måneders hard øving og konsentrert lytting var i helgen ved veis ende: Oslo Oriatoriekor, Sølvguttene, Oslo Symfoniorkester og damene var endelig klare til å fremføre Verdis fantastiske Requiem i Trefoldighetskirken.
Vi har blitt hjulpet frem av de aller beste: Fredrik Otterstad, Sølvguttenes dirigent, har gitt oss hurtigkurs i teknikker, satslære og musikkhistorie. Marianne Husby Berg, Oslo Damekors egen dirigent, har vært stemmepedagog på seminarer og gitt innsikt i muligheter såvel som begrensninger i egne stemmebånd. Marcus Berg, domkantor og vår egen favorittreservedirigent, har stilt opp som repetitør gjennom hele innøvningsperioden og mer eller mindre diskret hjulpet oss med å holde tonen gjennom det hele. Erik Aldner, Oriatoriekorets dirigent og sjefen for det hele, hadde allerede fått mange av oss til å gråte av begeistring og innlevelse ved å la oss synge førstesatsen med lukkede øyne på seminar, gitt oss kontakt med kjernemuskelaturen ved å la oss hinke enbent rundt under øvelse og i det store og hele vært mer tålmodig og kreativ enn noen av oss hadde fortjent.
Men ville vi noensinne klare å komme å mål med 8-stemte Sanctus? Er det mulig for 200 sangere å synge Agnus Dei i piano-pianissimo? Ville det overhodet være mulig å bla i notene under oppsetningen? Og: Hvor forvirrende ville det bli idet vi fikk solister med på laget? (Fasit: Ja. Tilsynelatende ikke. Nei. Ganske forvirrende.)
De fire solistene var av et kaliber man bare kan drømme om: Eli Kristin Hanssveen, Amelie Aldner, Kjetil Støa og Yngve Søberg. Begge konsertene var utsolgt en uke i forveien, og den åpne generalprøven var praktisk talt fullbooket. Aftenposten listet konserten på toppen av «Ting å gjøre i helgen i Oslo»-spalten. Presset økte. Nå var det bare å levere!
Verdis Requiem har blitt kalt «en opera i kirkelige klær», og vi sangere måtte bare hente ut vår indre Brynhilde. Generalprøven var så intens at det ikke var mulig å stanse underveis. Første konsert var tilnærmet perfekt. Siste konsert hadde alt! Sopranenes «Tuba» overdøvet trompetene, altenes «Libera me» sprengte såvel graver som mørke tanker, og avslutningen fikk publikum til å sitte som spikret fast i de harde trebenkene. «Jeg skulle ønske konserten aldri tok slutt!» sa publikum etterpå. Oslo Damekor er enig!
Men nå er dette over, og nye eventyr venter. Vi er veldig stolte over å være fast kor på 17. mai-markeringen på Krigsseilermonumentet på Bygdøy, og oppfordrer alle som kan til å komme seg dit!
Skrevet av Anna Buverud Foto: I Gjørva, L Bredal, W Hoel, @oslodamekor, Oslo oratoriekor, @mezzoandmaestro, M E Hartting