De lange strofene: Kvinnes minne i Oslo Damekor

– Dette var jo vår oppvekst, vår familie, sier Frøydis Gustavsen. Vi møtes i Botanisk Hage på Kristi Himmelfartsdag. Hun har tatt kontakt via Facebook, og da vi forsto hvilket skattkammer av korhistorie hun satt inne med, skyndte vi oss å ta kontakt. Det er rart med det: Med felles plattform i Oslo Damekor er det som om vi har kjent hverandre lenge, fra det øyeblikket vi finner hverandre.

Frøydis’ første møte med Oslo Damekor, ca, 1941. Foto: Privat

– Jeg var bare spedbarnet første gang jeg ble introdusert for koret, forteller hun. Damene – morens venninner i koret – var «tanter», både for henne og søsknene. Mange av disse var gift med sangere i «Oslo Sangforening av 1864», Damekorets broderforening.

Christiania Arbeidersamfunds sangforening ble startet kort tid etter at Samfundet var etablert, i håp om å skaffe flere medlemmer til den gode sak. Frimurerne, studentene, håndverkerne og handelsstanden hadde jo allerede kor på plass, og korsang hadde fått en voldsom popularitet over hele Norge. Det var kanskje landets første organiserte fritidstilbud?

I motsetning til de eldre mannskorene, hadde jo Arbeidersamfundet også et kvinnelig rekrutteringspotensiale. Ettersom Samfundet begynte å få kvinnelige medlemmer på slutten av 1860-tallet, vokste ideen frem hos Andreas Johnson – lærer på den nybygde Grønland skole, og senere fattigforstander – og sangforeningens dirigent, Erik Hoff: Hva om også arbeiderkvinner fikk et kor?

Christiania Arbeidersamfunds Kvinnesangforening ble dermed opprettet for «at samle damer med interesse for sang, for saa at vække trang til god underholdning, bistaa ved fester for syke og gamle saalangt foreningen formaar, samt gjensidig forstaaelse og hygge blant damerne.», og det meldte seg raskt 100 sangerinner. Helt smertefritt gikk det ikke – etter få år så man det som nødvendig å sikre at søkere til koret hadde vitner på akseptabel vandel. Kanskje var dette sett på som ekstra nødvendig fordi båndene til den mannlige sangforeningen var så sterke: I minst femti år var de fleste større opptredener i fellesskap mellom de to korene, og de hadde gjerne samme dirigent. I en tid der folkeopplysningsidealene sto sterkt og fritidstilbudet var svart begrenset, ble dette en upolitisk arena der menn og kvinner kunne møtes fritt. Og dermed er vi tilbake til Frøydis og hennes families historie i koret.

Oslo Damekor ved 60-årsjubileet i 1930. Nyvalgt formann Regina Olafsen sitter i midten, flankert av dirigent M. Opaker og visedirigent Wolfgang Olafsen, Regine Olafsens sønn. Foto: Privat

De nære båndene mellom de to korene førte til nye familiebånd over flere generasjoner. Frøydis’ mormor og grandtante, mor og tante, sang alle i damekoret gjennom hele livet. Morfaren og faren sang i mannskoret, og onkelen dirigerte i perioder begge kor. Mormoren, Regina Olafsen, var damekorets ubestridte formann i flere tiår. Frøydis forteller:

– Min mormor var jo liksom «sånn». Hun var en ledertype, og flink! Hun har vært mitt forbilde, på så mange måter.

Lederposisjoner var ikke lett tilgjengelige for kvinner på 1930-tallet, men i koret var det mulig å utfolde seg. Og Regina sørget for at Oslo Damekor hadde en plass i offentligheten, fikk avisoppslag, var med på radiosendinger, og fortsatte med det veldedige oppdraget som lå til grunn for korets opprettelse.

I slutten av oktober 1936 hadde både dame- og mannskoret flyttet inn i Oslo Maskinistforenings lokaler i Arbins gate 1. Mannskoret øvde på onsdager, og damekoret på torsdager. Da 2. verdenskrig begynte, ble koret et viktig samlingssted for medlemmene – og dessuten en sted der man kunne gjøre en innsats: Maskinistforeningen hadde medlemmer på skip over hele verden, og damekoret sang til inntekt for deres familier. Damekoret slapp dessuten inn i fengsler for å synge for fanger – noe formannen nok var særlig opptatt av, siden en av hennes sønner satt på Grini før han ble sendt videre til tyske fangeleirer. (Han kom heldigvis tilbake!)

Da krigen var over, sto damekoret på slottsplassen for å ønske kongefamilien velkommen hjem. Som takk aksepterte kronprinsessen invitasjonen til korets 75-årsjubileum høsten samme år. I siste liten måtte hun melde avbud på grunn av sykdom, og kronprinsen og hennes adjutant stilte i hennes sted.

Regina Olafsen, stående bak Kronprins Olav, holder tale for kronprinsessen i Universitetets Aula på korets 75-årsjubileum. Foto: Privat

Talen til æresgjesten var for lengst innøvd, og gode råd kunne vært dyre, men Regina visste råd: Regina fremførte kronprinsessens tale som planlagt, og ba kronprinsen overbringe den til sin hustru. Så sang koret «Sangermotto», skrevet av dirigenten M. Opaker (man hadde ikke fornavn, på den tiden) til jubileet, som feirer sangens evne til å gi oss styrke i hverdagen så vel som i mer krevende tider.

Else Bryde-Erichsen forsøkte å melde seg inn denne høsten, 1945, men det var simpelthen umulig! Selv mente hun at det nok var ganske kaotiske tilstander og lite orden på sakene denne fredshøsten – at euforien over å kunne feire jubileet i fredstid nok gjorde at koret var seg selv nok disse månedene. For oss som har planlagt jubileumskonsert gjennom pandemi, er det nok vel så sannsynlig at koret rett og slett ikke ønsket seg nye sangere på toppen av alt annet en slik feiring krever… Vi kommer tilbake til Else, men først skal vi avlutte Frøydis’ historie i koret.

For selvfølgelig begynte også Frøydis og hennes søster i Oslo Damekor! De ble ikke like mange år som sine formødre – livet tok andre veier – men da koret feiret 90 år i 1960, var de fortsatt korets unge maskoter.

Fra 90-årsjubileet i Universitetets aula. Frøydis er nr. 6 fra høyre, første rad. Foto: Privat

Frøydis hadde fått sydd seg ny, hvit kjole for anledningen, og de hadde arbeidet hard med å få de lange strofene og intrikate harmoniene i Johan Kvandals «Stille» – jubileets bestillingsverk – til å sitte.

Ser du damen i midten, i den mørke kjolen? Marit Tennfjord ble Oslo Damekors dirigent i 1950, og det var hun i 36 år. Fru Tennfjord var velutdannet, streng og dyktig, og kunne skremme de lyseste tonene ut av deg ved å sende et skarpt blikk. (Det har jeg selv erfart ofte nok, for hun var min grandtante.) Else Bryde-Erichsen, som måtte vente til januar 1946 før hun fikk meldt seg inn i koret, ble etterhvert korets styreleder fra 1974 til 1986. Da stemmen ikke lenger holdt, fortsatte hun som passivt medlem helt til det siste – og da hun døde, i oktober 2016, ringte barna hennes til oss første torsdagen etter. De visste jo at koret ville være samlet da, i Arbins gate, som vi alltid er på torsdager fra 18.30 til 21.00. Selvfølgelig sang vi «Stille» i begravelsen hennes, slik vi gjorde det for Erna, Trines mamma, og for så mange andre tidligere medlemmer siden 1960.

For selv om Frøydis’ historie er unik, har fellesskapet i Oslo Damekor ikke endret seg så mye. Kleskoden på konsert er kanskje sort, heller enn hvit. Vi har feiret vårt første interne ekteskap. Men Sonja, som meldte seg inn høsten 1963, er fortsatt en av oss. Kari og Elisabeth og Tanja og Anne Gro og Linda kan også regne medlemskapet sitt tilbake til et annet årtusen (!). Vi har sunget oss gjennom en pandemi og inn i en ny krig i Europa, og kan feire 150 år halvannet år på etterskudd, med flere medlemmer enn vi har hatt på mange tiår.

Til den feiringen kommer Frøydis, så vel som slektninger av både M. Opaker og Johan Kvandal, som representanter for den historien koret forvalter. Og selvfølgelig skal vi synge både «Stille» og Sangermotto»!

Jubileumskonserten 3. juni kl. 17 i Oslo Rådhus er gratis, men du må hente billett her: https://oslodamekor.ticketco.events/no/en/e/oslo_damekor_150_aar__jubileumskonsert_i_oslo_raadhus

Har du en historie i Oslo Damekor? Ta gjerne kontakt på post@oslodamekor.no

Tekst: Anna Buverud

3 kommentarer til “De lange strofene: Kvinnes minne i Oslo Damekor”

  1. En utrolig og interessant historie. Så flott at Anna fanget opp dette. Veldig bra skrevet.

  2. Det var veldig koselig å lese historien, selv var jeg medlem i koret fra mars i 1975, så var med på 105 års jubileet, var i koret i 34- 35 var også formann i flere år,
    Vennlig hilsen Inger-Lise Eilertsen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.