Sommeren drar seg mot slutten og høsten kryper innpå. Hverdagen vender tilbake med faste gjøremål og aktiviteter, og brått er det tid for høstens første korøvelse.
Det er veldig mye fint med å synge i kor: Jeg blir kjent med mange hyggelige damer og jeg får synge masse! Jeg lærer mye om musikk, mye om stemmebruk og mye om å synge sammen. Og jeg blir kjent med sanger jeg aldri ville funnet frem til på egenhånd. Etter mer enn 10 år i Oslo damekor kan jeg mange av disse sangene utenat, og jeg vil påstå at jeg nå sitter inne med en sang for nærmest enhver anledning: Jul og 17. mai, bryllup, dåp og begravelser, folk og dyr, fjord og fjell – alltid er det en sang som passer.
Derfor var det ingen overraskelse da jeg forleden, midt i skogen, fikk øye på en liten sti blant gran og blåbærlyng, og straks visste hvilken sangstrofe som hørte til dette øyeblikket:å
Stille mine skoger no, stille alle lier.
Stutt var sommarn, stutte er alle kvitringstier.
Disse linjene kommer fra Einar Skjæraasens dikt «Stille». Diktet ble tonsatt av Johan Kvandal i 1960 og tilegnet Oslo Damekor i anledning korets 90-års jubileum. Stykket ble uroppført i Universitetets aula samme år. Her er diktet i sin helhet:
STILLE
Stille mine skoger no. Stille alle lier.
Stutt var sommarn, stutte er alle kvitringstier.
Stille ved vår juni-elv. Ingen ler ved stranda.
Ingen kaute båter drar kjølfar mellom landa.
Stille hus og stille tun, stille mine enger,
Tirilill er her ikke lenger.
Stille mine skoger no. Stille alle lier.
Stutt var sommarn, stutte er alle kvitringstier
God høst! Og ikke glem å synge!
Tekst og bilde av Elizabeth Nielsen