Stikkordarkiv: korseminar

Det er ikke lov å være kjedelig!

Oppsummering av seminarhelgen i Operaen basert på sannhet, løgn, dårlig hukommelse og direkte avskrift

Når man avslutter et kor-høstsemester for året, så får man en ekstra dag i uken. Torsdagen.

Den bruker man til å gå på konsert for eksempel. For det er nemlig sånn at alt som skjer av den slags kulturutskeielser i Norge, skjer på torsdager. Og torsdager, da er det korøvelse.

Så vi korister gjør oss ferdig med den slags ila juleferien, og er tilbake til full uke igjen tidlig i januar.

Noe av det aller beste med å være med i et kor er selvfølgelig å synge. Sammen.

Og ennå bedre enn det igjen, er de seminarhelgene vi lager oss i løpet av semesteret.

Noen ganger reiser vi langt, f.eks. til Moss, men nå for tiden prøver vi å være i takt med trenden i samtiden. Så vi er kor-treiste J, og samles i Oslo et sted.

Denne første samlingen i januar møttes vi alle sammen i Operaen i Oslo.

Vi har tidligere fått låne kor-rommet der. Det rommet der operakoret har sine øvinger.

Det er klart det var stor stas for oss glade amatører. Alle fikk hvert sitt notestativ og hver sin tilpassede HÅG-stol, så det var ingenting å si på komforten denne helgen.

Disse helgene gjør det mulig for oss å dyppe dypt ned i nye og gamle noter.

Vi fin-leser, terper, analyserer og øver. Igjen og igjen. På den samme satsen eller de samme 2 taktene jeg, for mitt vedkommende, for lengst trodde jeg hadde internalisert.

Men nei.

De samme taktene må tenkes, føles og uttrykkes helt på nytt nå. Fordi verden har forandret seg siden sist. Fordi at akkurat nå i dette nye, skrekkelige, politiske året 2024, må alt tolkes på nytt. Føles på nytt og uttrykkes på nytt.

For alt er forandret nå.

Gammel musikk for en ny tid. Da trenger man en helg. Eller to.

Og det er akkurat dette som er så tilfredsstillende med å synge i kor, – å vende tilbake etter juleferien til en hverdag med det konstante nærværet av musikken igjen. Musikken i rommet, i hodet, i brystet og i magen.

Og alle andre steder der søt musikk trives.

På søndagen kom helgens innleide overraskelse. For det er alltid en liten godbit som venter på dag 2. Disse er selvfølgelig ofte av det sangtekniske slaget. Så definitivt også denne gang.

Njål Sparbo er sanger, sangpedagog og forsker. Av og til hender det at han underviser i «psykofysisk tilstedeværelse».

Det ble en spennende søndag i Operaen.

Det skulle etterhvert vise seg at det ikke bare er magen vi synger med, eller brystet vi puster med.


«Bruk hoftene aktivt og beveg deg når du synger»! Det er ikke lov å være kjedelig – profesjonelle sangere tillater aldri at det blir kjedelig! Heller ikke på øvelser».

Et par helt utmerkede eksempler på aktiv hoftebruk satt fokuset hos damene, og dag 2 av seminaret var definitivt i gang.

«Bruk mellomgulvet og bekkenbunnen, og kjenn på spennet i den skrå sidemuskelen».

Damene er begeistret og nikker smilende. Alle kan kjenne det. Hvem hadde trodd det lå en muskel der…

For det er sangmusklene vi skal trene opp, blir det forklart. Ikke stemmen. Når sangmusklene er varme og aktiveres, vil tonen tre fram sterkere og stødigere, og du trenger nesten ikke å åpne munnen før de deiligste toner triller ut og molekyler bytter plass i rommet.

«Sangen stopper når luften er borte» sa Njål. Derfor skal vi spare på luften ved å lukke munnen når vi synger.

«Åpne heller opp i halsen og lag større rom rundt stemmebåndene ved å senke strupehodet» sier han. «Og hvis det er vanskelig så tenk at du brekker deg eller må kaste opp».

Det er samme bevegelse sa Njål.

Men det er ingen av damene som må kaste opp. Snarere tvert imot.

Moralen i historien denne søndagen er at man trenger ikke full åpning for å få til en «Aaaaahhh…» Gå heller for en deilig halvt lukket trutmunn, og få bedre resultat.

Det øves på trutmunn i alle ODK hjem etter dette. Sammen med skyve-øvelser for å hente fram de skrå magemusklene. Hver dag. Njål lovet raske resultater. Og, resultatet er også allerede bekreftet.

Sitat ivrig seminardeltaker:

«Jeg tok meg fri i dag og har øvd på liten munnåpning og tungen mot jekslene – tok meg selv opp når jeg sang på “gammel” måte og på “ny” måte. Jeg kan høre at lyden er “tettere” og kraftigere – men det er slitsomt – så nå har jeg krampe i kjeven og er sliten i tungen»

Man må lide for kunsten.

«En god sang børster støvet av hjertet» sies det litt filosofisk. Men så skal det altså vise seg at den faktisk g j ø r det! 

«Fordi lungene masserer hjertet når vi synger» sa Njål.

Tenk så mye helse det ligger i hver torsdag. Og alle andre dager og søndager man kan komme sammen og lage lyd.

Burde vært på blå resept.

Takk for et flott seminar.

Linda


Seminar i Bygdøy kirke 7.-8.mars.

Vi rakk akkurat å ha seminar før hverdagen ble annerledes og ordet corona fikk ny mening.

Det er alltid med en viss grue-glede følelse at vi ser frem til korseminar. På den gode siden: Det er spennende og lærerikt, og repertoaret får et drabelig løft. På den andre siden: Det er skikkelig slitsomt.

Første seminardag, lørdag 10-16. Seks timer med korsang – pytt sann, det går greit. Vi stiller godt forberedt med mat og drikke, vannflasker, halspastiller, skjerf og genser og gode sko og noter og blyanter til anmerkninger i notene. Mange bruker dessuten et fonasjonsrør, en snodig innretning med plastslange puttet ned i en flaske med lunka vann. Blås gjennom røret og ned i vannet, så frisker du opp stemmen. Ser passe underlig ut når damene går rundt og bobler i vei nedi rørene sine, men tilhengerne påstår at det gir super effekt. Dirigenten lover oss gode pauser, og stemningen stiger mange hakk når vi får høre at mannen til Kjersti har tatt på seg spanderbuksene og gitt ODK en fantastisk gave: To timer med lydtekniker som skal ta opptak av våre beste prestasjoner!

Lydteknikeren ankommer kl. 14. Fokus frem til da blir dermed det som skal taes opp, særlig Til deg du hei og bleike myr med tekst av Garborg, musikk av Ketil Bjørnstad og nydelig arrangert av Ingunn Solem. Utenat, takk! Stø puls, pass konsonantene, pass vokalene – ikke eh, men mere ø, men ikke så mye ø, og alle må ha samme ø (som altså egentlig er en e). Hvor er melodien, kvinten, høydepunkt og oktavsprang? Skravling og latter hører med når Damene samles, men fremfor alt: Fokus! Vi fyller tross alt 150 år i år!!
Hver strofe og hver tone endevendes, og når lydtekniker ankommer er det samme leksa om igjen. Så bra det blir – og så slitne vi blir. Midt under opptak blir det dessuten heftig drama da en mobil slår inn i opptakene. Av med alle mobiler, vekk med alle mobiler og alle smarte dingser og av med kirkens lydanlegg. Mysteriet ble faktisk aldri oppklart, men det ble visst nok flotte opptak tross alt.

Andre seminardag, 8. mars, 10 – 18. Lang dag! Fra 11.00 er vi forsangere under gudstjenesten og kl. 13.00 ankommer dagens trekkplaster: Stemmepedagog Eva Landro.

En perfekt seminardag! Regn, vind, tåke og 3 grader. At på til er det Kvinnedagen – toppers for et damekor – og Gro Anita har gebursdag! Vi synger selvfølgelig bursdagssangen. Så puster vi dypt, varmer opp og går i gang med stemmepedagogen kl 13.00.

Vi er hellig overbevist om at ingenting er så vanskelig å sette ord på som sangteknikk. Vi skal «åpne ansiktet» og «frigjøre ryggen». Vi skal sukke og smile og løfte ganen og selvfølgelig alltid være jordet, ha god støtte, sette innsatsen på luftstrømmen, være inderlig frie og ikke under noen omstendigheter kollapse! For å hjelpe oss med alt dette, gjør vi øvelser mens vi synger: Særlig «pil og bue» og heftig «crawl» (som i svømming) gjorde susen. Pause med latter og prat og så på´n igjen.
Klokka drar seg mot 16.00, og mange føler at de ikke har mer å gi. Men dirigenten har fått blod på tann! Her er det mer å lære, flere nyttige tips og innspill å ta til seg. Stå på! Så drar vi frem Prøysens Vise for gærne jinter som mange av oss har sunget uendelig mange ganger. Eva tar oss gjennom stykket bit for bit, og nesten som ved et trylleslag får hele sangen ny form og ny mening. Det er rent utrolig hvor mange måter det går an å synge jordbær på.

Kl. 18.02 er det slutt. Vi rydder kirken og sier takk for denne gang. Og i morgen er det mandag.

Skrevet av Elisabeth Nielsen.