The sound of Silence – en påskebetraktning.

Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at påsken er over. De velkjente by-lyden er tilbake. Den stille uken er over for denne gang. 

Påsken er min favoritthøytid. Den er sånn passe lenge etter jul, og den har passe mange fridager.  Og så er det så stille i byen.

Katten i Oslo.. Foto: Linda Bredal.

Men påsken byr også på  kontraster og variasjon:  “Det volder litt rabalder”.  Historien om påsken spenner fra død til oppstandelse, fra lidelse til glede. For oss litt mer sekulære – fra vinter til vår, fra hagl til hestehov, gåsunger og nypusset sykkel.

Og folk flest er på hytta.

Selvfølgelig – påsken er sikkert fin på hytta, gule påskeegg i laftet hyttevegg.

Naboene fra Grefsen og Grünerløkka i jevn og synkron dobbeldans oppover Sollifjell. Nøttebrune og med hvite smil.

Men deiligst er det i Oslo.. I Oslo er det stille. Gatene er tørre og naturen er grønn. Både Gjøk og Sisik, Trost og Stær er kommet tilbake.

På Katten er det mørkt om natten, men definitivt mindre enn atten… grader i vannet.   Og befriende fritt for isbadere som jo nesten alle er blitt i løpet av det første kvartalet av år to i koronaens tidsregning.

For det er ikke is på vannet. Det er ikke snø her heller. Ikke så langt øyet kan se.

Og stillheten … Hvis jeg lukker øynene og lytter hører jeg ingenting.   Eller, ingenting er kanskje ikke helt riktig.. Jeg hørte en fisk som vaket. Det sa plask og ga ringer i vannet.  Og jeg kan høre måkene. Men måkene hører vi jo alltid uansett. Både her på Katten og inne i byen. 

 Men det er lissom greit akkurat nå i påsken. For lyden av måker blir til “lyden av stillhet” når den kobles med de svake krusningene av friske bølger som slår inn mot svabergene her nede på Katten.

Det er egentlig bare fraværet av lyden av snekke som avslører at det ikke helt er sommer ennå. Alle snekkene og deres like ligger nå på paradeplass i hagen eller i havna, klare for omfattende våronn og «trutning».  For båtfolket har travle tider i påsken. De har lagt skia på hylla. Etter vinterferien.   Og snart er de på vannet. Snekkene altså. 

Og lyden av vår forvandles til lyden av sommer.

Men enn så lenge er det stille.

Det stilner allerede fredag før palmesøndag. Klokken 16. For hyttefolket skal ikke sørover.  Dermed kan køene langs Mosseveien ta påskeferie klokken 15. Da har de siste påskebilene kommet seg ut av Opera- og Vålerengatunellen og står i stille kø nordover.

Den første lyden av påske er bilene som forlater byen.                                     

De som ikke har kommet seg vekk pr. palmefredag, de skal ingen steder. Og skal de det så er det til fots. I spaserskoene som akkurat er ryddet opp igjen fra boden.                                                                                                          Lyden av småstein, sand og grus som knaser under sålen rekker vi bare så vidt å nyte før feiebilene er i gang over hele byen mandag, tirsdag og onsdag før skjærtorsdag.  Et sikkert vårtegn.  Det er ikke mulig å parkere noe sted i byen disse dagene.  De som skal langt, for eksempel ned til Karl Johan, de har tatt fram sykkelen.

Fremdeles stille nede på Katten. Bortsett fra to høye Tuuuuut – Tuuuut! fra Color Line som har forflyttet seg nesten helt bort til Nesoddtangen for å trimme kjølen litt og for å teste hornet, før den stille sklir tilbake til den faste plassen sin i Frognerkilen. Så ikke helt stille da, men så stille som det kan bli i en storby.

Men for oss som bor her er det akkurat sånn stillheten høres ut.              Som påske.

Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at livet er tilbake til det normale.  Vel, normal?  Likevel den jevne og etter hvert nesten meditative summingen fra Mosseveien er konstant. Og normal. Kanskje er den til og med litt kraftigere nå som matpakka blir kjørt til jobben. Fra her hvor jeg sitter på den harde spisestuestolen (som aldri var tiltenkt rollen som kontorstol) høres det i hvert fall ikke ut som lyden av hjemmekontor der nedenfor. Tett trafikk.  Nå inn til byen.  Men den jevne summingen er en lyd jeg er blitt vant til.  Det er lyden av byen.

Lykken skulle ha det til at akkurat i dag kom regjeringen på banen med  gjenåpningsplanen.   I fire trinn går vi altså mot lysere tider for hjerte og sinn.   La oss håpe på fire kvantesprang!   La det gå fort nå til gjenåpning og felles-sang!  Jeg velger meg april, fordi den evner eier.  Fordi den krefter velter.

I den blir somren til!

Foto: Linda Bredal.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.