Kategoriarkiv: Forfatter: Linda Bredal

No rest for the wicked

«No rest for the wicked»
… men så ble det jul i år igjen, likevel … 

Dette har vært et særdeles langt år. Faktisk lengere enn de fleste. Men det er nok fordi vi startet dette året allerede i 2019. Da ble det annonsert at Oslo Rådhus ville være vertskap for Oslo Damekors 150-års jubileumskonsert 3. juni 2022. Et potent og spennende repertoar ble bestemt, og vi satt i gang med å øve. Vi øvde og vi øvde – slik forløp hele 2019, 2020, 2021 og halve 2022.

For derimellom kom korona.

Det ble en fantastisk etterlengtet og vellykket konsert som gikk av stabelen 3.juni 2022. Vi kunne notene utenat. Vi kunne alle sangene og kjente alle utfordringene. Baklengs også vi, hvis det blir krevet. Det gikk så bra – ja, over all forventning. Men det har vi skrevet masse om på denne siden tidligere dette året.

Med 150 årsjubileet bak oss, som et godt minne, var det tid for å skrive nye historier. Vårt kor kunne endelig se fram mot nye toner og nye takter. Og nye takter ble det så definitivt.

Etter 150-års konserten reiste koret rett på ferie – til Hellas. På Tinos var vi nesten helt alene, og fikk tid til å velte oss i egen fortreffelighet. Skåle og gratulere hverandre med hvor heldige vi er som synger i akkurat dette koret, og som har fått være sammen gjennom det siste årets musikalske opptur.

Men vi dro ikke hit bare for å hvile i våre, for anledningen, flagrende hvite gresk gudinne-inspirerte korkjoler. Nei. Her skulle synges så klart! Vi holder oss med et lite vennskapskor på Tinos og de hadde invitert til greske toner over to lokale konserter. De greske tonene var så visst ikke helt gresk for oss skulle det vise seg, selv om noen av de lokale suggererende middelhavske skalaene ikke satt like naturlig for oss, som de mer gammalnorske «krullane», som det visstnok heter på nordmørsk.

Klar for båten over til den greske øya Tinos
Lunsj i fisklandsby
Fantastisk middag på Tinos
Vårt greske vennekor
Lokalkjente korister fra Oslo Damekor, som la alt til rette for oss
Hellas, altså…

Etter Hellas hadde alle en kjapp halvtimes sommerferie med stemmebåndene i stabilt sideleie, før de og vi var i gang igjen i august. Og da, skulle det raskt vise seg, var det om å gjøre å ha brukt den halvtimen godt. For nå bar det rett tilbake til virkeligheten.  Kun raske tre måneder igjen til den tradisjonelle julekonserten i Bygdøy kirke, og med kliss nytt repertoar. Det ble en noe brutal overgang for damene, som jo de tre siste årene hadde kost seg med finpussing og refleksjoner over det samme temaet. Men det var selvfølgelig mest gøy. Nye noter, nye toner – så definitivt nye takter. Igjen. Denne gangen representert ved vår norske komponist Joachim Knoph og hans nyskrevne «HOPE».

Koret starter rett på med lærerike seminardager 10. og 11. september på Litteraturhuset i Oslo. Med dirigent og gjestedirigent som tar oss gjennom «A New Ceremony of Carols”, med tydelige konnotasjoner til velkjente Benjamin Britten og hans fantastiske «A Ceremony of Carrols». Et verk vårt kor er godt kjent med fra tidligere tider, og mer enn en gang.

Slike seminarhelger er en eksklusiv ekstrabonus heldige korsangere blir påspandert i en ellers litt kjedelig høstuke. Her får vi anledning til å møtes ekstra og gjøre et dypdykk rett inn i alt det nye, slik at det setter seg litt i porene. Med en gang. Vi får øve på å fokusere, på å lytte, og på å lære, uten andre forstyrrelser i det sangtette rommet. Telefonen er av. «Så deilig analogt», som en av koristene sa det. Og det gir resultater. Innøvelse gjør mester. Og det er bra, for vi har masse på agendaen før julen skal ringes inn.

Julekonsert i Bygdøy kirke

29. september var vi invitert til sangoppdrag sammen med Karl Johans-koret i anledning deres 175-års jubileum i Gamle Logen. Det ble en minneverdig fest for de gamle damene (og de gamle herrene).
1. oktober: Vi kaster oss rundt og stiller på trendy sangoppdrag i anledning 10 årsjubileum for Kaffegrossisten. Her er vi en del av hipster-festen. Mingler, og ingen av gjestene vet at vi hvert øyeblikk skal bryte ut i samiske suggererende rytmer fra hver vår plass i lokalet. Trangt. Kjempegøy!
2. oktober: Vi toner det hele bittelitt ned fra dagen før, og er med på å hedre den avtroppende sognepresten i Bygdøy menighet ved hennes avskjedsgudstjeneste.
6. november: Vi er som vanlig med under allehelgensgudstjenesten i Bygdøy Kirke.
26. november: Vi avholder vår årlige julekonsert. I år som så mange år før, i Bygdøy kirke. Vi har med oss harpist og solist og framfører Joachim Knophs «HOPE – A New Ceremony of Carols».
1. desember: Vanlig korøvelse med fokus på en litt uvanlig mengde med oppdrag etter at vi egentlig har avsluttet sesongen.
2. desember: Oppdrag julebord på Roklubben på Bygdøy med innøving av ny sang i forkant.
3. desember: Årsfest. Vi feirer vår stiftelsesdag, som i år falt nettopp på den faktiske stiftelsesdagen, 3. desember. Siste deltaker var hjemme kl. 10 dagen derpå. Det er godt gjort av en 152 år gammel dame på høye heler.
8. desember: Juleturne; Hovseterhjemmet og Fagerborghjemmet. «Vi synger ryggsekk-repertoar» og sprer glede» står det i oppdragsbeskrivelsen. Det passer bra, for det er akkurat det det står i statuttene, paragraf 1:”.. at samle damer med interesse for sang, for saa at vække trang til god underholdning, bistaa ved fester for syke og gamle saalangt foreningen formaar, samt gjensidig forstaaelse og hygge blant damerne»

Årsfest med tema «Crazy Christmas»

Og det var akkurat det det ble. «Hygge blant damene». I hvert fall etter hvert som hele koret kom på plass, i løpet av konserten. Det første snøfallet kom samtidig med oppstart på Hovseterhjemmet. Vi var 10 damer når vi startet på Hovseter, og 35 når vi var ferdige etter konserten nummer to, på Fagerborghjemmet. «Vi synger utendørs hvis været tillater det» stod det i oppdragsbeskrivelsen. Været tillot ikke det.

Vårt fine og gamle kor. Den eldste damen av dem alle. Vi finner alltid en løsning. Vi får det alltid til. Vi har hundrevis av år med erfaring.

Det er så masse som er så fint med å synge i kor. Det er et privilegium å få lov til å stå sammen med jenter som man har sunget med gjennom hele dette året og kanskje det forrige. Noen av oss har sunget sammen i over 20 år.

Tenk å få lov til å presentere, i et kirkerom eller i en rådhussal, det vi har lært og det vi har fått til sammen. På fritiden. Gjennom hele dette året. På tvers av stemmer, toneleier og klang. På tvers av alder, jobb, fritid, og interesser. Unntatt denne ene vi alle har felles – det å få lov til å synge sammen.

Takk for i år damer. Takk for innsatsen, takk for alle timene. Fortsatt god jul og godt nytt år. Jeg gleder meg til å finne ut av hva 2023 har på agendaen for oss.

“At musikk skaper glede er gammelt nytt. Studier viser også at musikk gir bedre livskvalitet. Blant annet ved å synge høyt for deg selv i dusjen, i bilen, i din egen stue eller hvor det måtte passe, vil du stimulere produksjon av hormoner som gir deg mer lykkefølelse!”

Tekst: Linda Bredal

Priset være Kvinden!

Priset være Kvinden! (og jubileer som lar vente på seg, måned etter måned, år etter år).

Oslo Damekor er etter hvert blitt en gammel dame. Det er kanskje ikke lenger mulig å skjule.

Faktisk så liker vi å smykke oss med at vi er Nordens eldste forening av syngende kvinder. «Christiania Arbeidersamfunds Kvinnesangforening«, som vi het den gangen i den spede oppstart 3. desember 1870.

Så gikk det slik til at vi etter første verdenskrig mistet støtten fra Arbeidersamfundet. Damene så sitt snitt til å fiffe oppover og gikk for det noe mer tidsriktige navnet «Christiania Damekor».

I de hektiske mellomkrigsårene kom endringene raskt og fra 1925 het ikke byen Christiania lenger, men Oslo. Damene fulgte opp med «Oslo Damekor». Det navnet har vi beholdt siden, og ifølge krøniken har det ikke vært diskutert noen navneendring etter det.

Et kor med lange og gode tradisjoner, og masse gode minner.

Mange av disse minnene er godt bevarte hemmeligheter, gjemt i noteskapet vårt i Arbindsgate 1.

Notedugnad
Notetskapet i Arbinsgate

Det må være en drøm for enhver historiker eller riksantikvar å få lov å slå seg løs i det skapet. Der ligger det ikke bare årevis, men altså «hundreårsvis» med pugging og innøving. Uleselige noter på silkepapir, håndskrevne kråketegn og utslitte ulovlige kopier av kopier av originaler.Disse damene har sunget alt. Det forteller det gamle skapet med både bløte og lange konsonanter. Danske og norske, sidemål og Håvamål.

Med tid og stunder tenker jeg riksantikvaren får ta en titt. De skal vel dit til slutt alle sammen – notene.

Noen av sangene tas det spesielt godt vare på. De hentes fram igjen, og igjen. De skal ligge i ryggmargen, i korets kulturelle skolesekk.

Da koret hadde en notedugnad for noen år tilbake fant vi et «sangermotto» skrevet til Oslo damekor av daværende dirigent M. Opaker, i frigjøringsåret 1945.

Originalnoten til Sangermotto fra 1945
M. Opaker, korets dirigent fra 1918-1948

Sangermottoet foreller hvordan en sang nettopp smyger seg inn i hjertet, børster bort støvet og «gjør oss fri og glad i sinn». Og det er sant som det er sunget; I de to lange korona-årene hvor vi ikke har kunnet samles inne, har vi hatt dette med oss på små «pop-up» konserter utendørs rundt omkring i Oslo. Sunget av full hals – firstemt.

Sangermottoet tar vi med oss inn i jubileumsrepertoaret vårt.   

En rekke verk er tilegnet koret i årenes løp, deriblant vakre Stille av Johan Kvandal med tekst av Einar Skjæraasen. Den ble tilegnet og framført av koret i forbindelse med vårt 90-årsjubileum i 1960. Vi har den også med til vårt 150 årsjubileum, for vi blir aldri ferdige med å tolke hverken teksten eller tonesettingen. Og hver gang den tas opp av sekken og innøves på nytt,  får den ny drakt og ny identitet.  Litt vanskelig er den, men aldri kjedelig. Alltid vakker.

Engang før sommeren i 2019,  i en virkelighet før Covid «da alt var så behagelig og verden var diskret» tok vår styreleder på seg høye heler og en alt annet enn diskret leppestift, og reiste til New York. Planen var like enkel som den var (u)sikker. Hun skulle overtale selveste Ola Gjeilo til å skape noe helt nytt og eget for oss. Noe vi kunne ha med inn i vår neste epoke frem mot 200 år, men som først og fremst skulle urfremføres i Oslo Rådhus 3. desember 2020.

Lett som en plett for vår dame.

Anna in The Big Apple

Og med seg med seg hjem i kofferten hadde Anna «Month after Month»

På noten står det «Composed for the 150th Anniversary of Olso Damekor, December 3rd, 2020”. Og helt til høyre på noten, over der det står «Music: Ola Gjeilo», står det «Lyrics: Emily Brontë».

Jeg sier ikke mer. Annet enn at Ola Gjeilo holdt det han lovet.

Dessverre ble vi introdusert for et virus som ville noe ganske annet, men den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves.

Som sagt, mer kan jeg ikke si. Du får høre selv.  Oslo Rådhus 3. juni 2022. 

Som nevnt i innledningen, Oslo Damekor er etter hvert blitt en gammel dame. Det er ikke lenger mulig å skjule når vi nå skal feire våre 150 år.

Til å være i sitt 150`ende og `no år er hun nettopp nå på sitt mest vitale.

For denne gamle damen rommer snart 50 flotte og flinke unge damer med talenter langt på utsiden av bare en vakker stemme og et vakkert utseende 😊. Noen kan også komponere!

I vårt repertoar av sanger har vi én vi er spesielt stolt av. Den er komponert av en av damene i koret vårt, og vil med stolthet bli fremført på jubileumskonserten.

Anne Aukrust satt i 2020 melodi til en vakker tekst skrevet av selveste riks-dikteren selv, Henrik Ibsen. Han holdt for øvrig til  i etasjen under oss, i Arbinsgate 1. Det som nå er blitt Ibsenmuseet.  

Komponist og korist Anne Aukrust

Diktet ”til Kvinden” skrev Henrik Ibsen i 1859. I den tiden var slike lovord om kvinnen en heller sjelden kost. Men ikke i dag! Og ikke når vi skal feire jubileum.

«Gjærende saft gjennem aarene gaar. Der modnes den til sist, som løvkrans over kvist – Priset være kvinden hvor sangbølgen går!»

Velkommen til Jubileumskonsert i Oslo Rådhus 3. juni!

Skrevet av Linda Bredal

Foto: Ingunn Gjørva/Anna Buverud

Å være deilig analog i en digital hverdag

Gruppebilde med nye sangere
Nye sangere i Oslo Damekor i 2021. Foto: Ingunn Gjørva. 

I august kunne vi endelig returnere til Arbinsgate 1. 

 Etter snart 3 år som omstreifende kor var det godt å være hjemme igjen. Våre lokaler har vært renovert. 

Her oppe i 4. etg i maskinistforeningen sine lokaler har Oslo Damekor har hatt base hver torsdag siden 1936.  

Det er masse god historie i gjenklangen fra disse veggene. 

Kvitring og latter fra kjøkkenet etter årevis med kaffetrakting og sladring rundt kaffebordet i pausene.  

Men først og fremst vakker samklang fra øvingsrommet med pianoet i midten. Her har det vært sunget, terpet, prøvet, feilet og bannet, ledd brølt og hvisket i årevis.  

Alt har vi sunget. Vi har noter som er så gamle og gule at de går i oppløsning hvis vi tar i dem. Mange av dem hører nok hjemme hos riksantikvaren.  

Rommet selv er kledd i slitesterk, men muligens noe utrendy, brun panel. Over det hele. Visst er det blitt skrubbet litt, og portrettene av maskinistene har muligens fått ny glød etter at rammene er blitt pusset.  

Men ellers er alt det samme. Heldigvis.  

For det er i veggene historien sitter. Lyden av alle årene som er gått.  

Og selv om rommet vårt ikke nødvendigvis sløser med akustikken «Her får vi ingenting gratis» sier dirigenten vår, så ender vi som regel opp opp i god samklang. Noen hører til og med overstemmer når vi virkelig får det til.  

Og det gjør vi nå om dagen.  

Får det til.  

Kanskje låter det så fint nå fordi vi er blitt flinkere til å øve, pugge, lytte, fin-tune, ta imot instrukser fra dirigenten, notere, repetere. For vi er blitt flinke til det. 

Kanskje er det fordi vi nå endelig kan synge sammen igjen etter tre år på loffen uten fast bopel.  2 av de 3 årene var rene digitale zoom øvinger. 

Eller er det fordi vi plutselig er blitt så mange?  

10 nye lys levende korister var vi blitt når vi alle møttes igjen over sommeren. Vi var rett og slett i ferd med å bli et stort kor.  

Det skulle vise seg at mange av disse nok allerede hadde vært med en stund. Men vi hadde ikke fått møtt hverandre ennå. Vi hadde vært så digitale.  

Felles for alle er at vi vil synge. Og vi vil synge sammen. Vi vil møtes fysisk, i samme rom og få lov til å utvikle sangen og klangen sammen.  

Vi vil ha møteplasser der vi kan komme sammen og utrette noe sammen. Kombinere alle disse lydene, tonene og akkordene slik at det blir noe ærlig og ekte. Det er nok av fiksjon og støy og ellers i dagens samfunn. Slik finner vi samklangen. Sammen med hverandre.  

Et kor skal ikke behøve å møtes digitalt. 

Akkurat her akkurat i disse timene mellom 18:30 og 21:00 på torsdagene  vil vi være «deilig analoge» 

Fra et analogt korseminar i Bygdøy kirke høsten 2021. Foto: Anne Christine Dybwad.

Forfatter: Linda Bredal

Norge i rødt, hvitt og grått…

Eller – Ikke akkurat «tyve grader pluss»

Etter en lang og kjedelig vinter på Zoom skulle vi endelig få synge sammen igjen.

5. mai meldte vårt hardtarbeidende styre, og med dårlig skjult begeistring: «nå kan vi øve sammen igjen»! Utendørs – i grupper av ti og ti – og med godt med avstand. Jippi!

Dermed ble det fysiske øvelser – det ble planlagt og arrangert. Vi fikk dedikerte plasser merket opp med kritt, i riktig avstand for hver sirkel, og med høy grad av intern selvjustis hvis noen skulle komme i skade for å skli ut av tilmålt plass. 

Det var snart 17 mai, og vi var også i år invitert til å synge i forbindelse med den årlige kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet på Bygdøy. Nå skulle vi til og med få anledning til å øve sammen to til tre ganger først. For en luksus! For en nyvunnen frihet.  Det føltes for godt til å være sant. Og det var det på sett og vis også.

Vi møttes i parken ved Vålerenga kirke dagen derpå, torsdag 6 mai, ved studentparlamentet på Blindern lørdag 8. mai i strålende sol. Vi sang to-stemt og flerstemt på våre opptegnede plasser. Vi pugget tekster og analyserte hvilken «herre det var som stille hadde lempet så vi vant vår rett? For var det helt sikkert at det var sjølveste skaperen, eller fantes det andre høye herrer som kunne hatt en finger med i spillet den gangen? Vi sang «JA vi elsker og Norge i rødt, hvitt og blått» – til intet øye var tørt. Solen skinte, studentene klappet. Dirigenten smilte fra øre til øre og sa: «dette blir en fin 17 mai».

Og alt lå jo til rette for det. Hadde det bare ikke vært for at det, atter en gang, kom nye retningslinjer to dager senere.

I tråd med at temperaturen sank i kjent takt med nedtellingen til 17. mai, hadde kulturdepartementet fått kalde føtter, og 11. mai kom beskjeden om at Oslo kommune skulle ha egne retningslinjer direkte fra kulturdepartementet. Vi fikk lov til å stille med maks 7 korister i tillegg til dirigenten. En liten strek i regninga der altså.

Tradisjonelt har Oslo Damekor alltid sunget på 17. mai, ett eller annet sted, og de siste årene med ydmykhet og glede under kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet ved Maritimt Museum på Bygdøy. Det er alltid helt spesielt å starte 17. maidagen med sang og flagg.

Heldigvis hadde vi brukt våre to felles, fysiske sangøvelser godt og dirigenten hadde en godt forberedt gruppe å velge fra. Kun sju korister… Klart vi klarer det!

17. mai 2021 kommer med tidenes dårligste vær. Sju korister, én stand in og én dirigent møtes klokken 09:00, og prøver å synge seg varme – og ikke minst holde seg varme – i de lusne sju gradene morgenen hadde å by på. Takk og lov for bunaden. Duskregnet legger seg som små krystaller pent utenpå kappen og volder ikke egentlig så stor skade. Men klokken er bare 09:00. Vi skal synge klokken 10:00!

Klokken 09:30 – Oppmøte ved monumentet. Ikke store oppmøtet er det vel lov å si, bortsett fra oss sju, pluss stand in’n og dirigenten. Det har jo ikke vært lov å skryte om noe som helst i forkant, og graden av hemmeligholdelse om hva som skjer hvor har vært tatt seriøst.

En lydmann og en kameramann smiler og nikker takk for sist. Det var jo ett år siden.

Så kom to kransenedleggere fra Maritimt museum. Så kom en representant fra 17. mai komiteen og så kom viseadmiral og sjef for forsvarsstaben.

Klokken er blitt 10 og det hele skal starte. Idet representanten fra 17 mai komiteen ønsker velkommen, og introduserer Viseadmiralen, åpner himmelen seg og introduserer høljeregn.

Hun taler ferdig, og hilser monumentet. Vinden øker med regnet. Der vi står er det ikke mulig å høre et ord.  Kranser legges ned. Regnet dundrer mot plastkledde mikrofoner og etterlater seg en interessant tromming. Som spredt regn mot stramt telttak. Litt melankolsk der et lite øyeblikk med raske tilbakeblikk på barndommens campingturer, men det varer ikke lenge. (Heldigvis)

Vi forstår raskt at dette ikke nødvendigvis er et «komp» som kommer til å hjelpe vårt lille kor.

Det lukter en blanding av vått gress og fuktig ull fra ni bunader.

Det er snart vår tur… tror vi . Vi hører jo ingenting, men dirigenten som står inne i en busk på andre siden av monumentet ser ut til å ha løftet armene. Bak oss har Oslo seilerforening kommet godt i gang med sin kortesje fra Frognerkilen og utover i fjorden. Color Magic som har ligget i dokk hele året, og lengre til, vil være med et stykke på veien og tuter høyt av glede tre lange ganger akkurat i det vi får tonen til Brudemarsj fra Valsøyfjord 😊 Og som den dronningen hun er der hun ligger og deiser rolig i bølgene, brettes Freddy Mercury og Queen sin klassiske «It`s a kind og magic» ut i all sin genialitet over alle hennes høyttalere og tåkelurer. Endelig får hun lov til å bruse litt med propellen og være med i en felles hyllest. Det er 17. mai. La alle basuner blåse!

Så vi kjemper om oppmerksomheten gjennom hele Brudemarsjen. Mot selveste Queen og den jevne takten av tunge vanndråper mot plast på mikrofon.

Men rett skal være rett. Når «Norge i rødt, hvitt og blått» kommer er det ingen som tenker på det lenger. Jeg vet ikke om Color Magic fortsatt spiller eller ikke – For vi har pugget teksten, vi kan den utenat! Vi vet at flagget er som et regnbuens tegn UNDER skyen, og at det igjen glitrer OVER byen i det røde og hvite og blå.

Ja vi elsker. Det gjør vi jo, tross alt vær og vind. Vi kjenner jo dette landet, og vi kjenner sangen vår. Den kan vi! Og vi husker å ikke puste eller, jeg tror vi glemmer å puste fordi vi er så drillet på at det er bare lov etter avtale med sidekoristen.. Og, når var det min tur igjen?

Det er vakkert og godt selv om regnet pisker i ansiktet, og fingre og tær er istapper. Sminken renner som våt maling, og håret har ikke lenger krøller.  Heldige er noen få som har hodeplagg til bunaden. Dirigenten dirigerer med store bevegelser under løvtreet sitt. Det skal flyte over alle punktumene.  Hun fjern-dirigerer og har definitivt over tre meters avstand. Det gjør det hele veldig koronavennlig og vi kan være åtte korister i full samklang.

Så var det hele over. Og alt er glemt. Regnet, de følte minusgradene, brølene fra Color Line og plaskene og feedbacken fra våte mikrofoner.

Vi er glade og fornøyde. Kalde, ja. Våte, veldig.  Men ingenting er nytt under skyen.

Du er vårt, du er vårt gamle Norge. Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått. Og litt grått. Det er 17. mai. Det er sånn det skal være 😊.

Skrevet av Linda Bredal. Foto: Linda Bredal.

The sound of Silence – en påskebetraktning.

Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at påsken er over. De velkjente by-lyden er tilbake. Den stille uken er over for denne gang. 

Påsken er min favoritthøytid. Den er sånn passe lenge etter jul, og den har passe mange fridager.  Og så er det så stille i byen.

Katten i Oslo.. Foto: Linda Bredal.

Men påsken byr også på  kontraster og variasjon:  «Det volder litt rabalder».  Historien om påsken spenner fra død til oppstandelse, fra lidelse til glede. For oss litt mer sekulære – fra vinter til vår, fra hagl til hestehov, gåsunger og nypusset sykkel.

Og folk flest er på hytta.

Selvfølgelig – påsken er sikkert fin på hytta, gule påskeegg i laftet hyttevegg.

Naboene fra Grefsen og Grünerløkka i jevn og synkron dobbeldans oppover Sollifjell. Nøttebrune og med hvite smil.

Men deiligst er det i Oslo.. I Oslo er det stille. Gatene er tørre og naturen er grønn. Både Gjøk og Sisik, Trost og Stær er kommet tilbake.

På Katten er det mørkt om natten, men definitivt mindre enn atten… grader i vannet.   Og befriende fritt for isbadere som jo nesten alle er blitt i løpet av det første kvartalet av år to i koronaens tidsregning.

For det er ikke is på vannet. Det er ikke snø her heller. Ikke så langt øyet kan se.

Og stillheten … Hvis jeg lukker øynene og lytter hører jeg ingenting.   Eller, ingenting er kanskje ikke helt riktig.. Jeg hørte en fisk som vaket. Det sa plask og ga ringer i vannet.  Og jeg kan høre måkene. Men måkene hører vi jo alltid uansett. Både her på Katten og inne i byen. 

 Men det er lissom greit akkurat nå i påsken. For lyden av måker blir til «lyden av stillhet» når den kobles med de svake krusningene av friske bølger som slår inn mot svabergene her nede på Katten.

Det er egentlig bare fraværet av lyden av snekke som avslører at det ikke helt er sommer ennå. Alle snekkene og deres like ligger nå på paradeplass i hagen eller i havna, klare for omfattende våronn og «trutning».  For båtfolket har travle tider i påsken. De har lagt skia på hylla. Etter vinterferien.   Og snart er de på vannet. Snekkene altså. 

Og lyden av vår forvandles til lyden av sommer.

Men enn så lenge er det stille.

Det stilner allerede fredag før palmesøndag. Klokken 16. For hyttefolket skal ikke sørover.  Dermed kan køene langs Mosseveien ta påskeferie klokken 15. Da har de siste påskebilene kommet seg ut av Opera- og Vålerengatunellen og står i stille kø nordover.

Den første lyden av påske er bilene som forlater byen.                                     

De som ikke har kommet seg vekk pr. palmefredag, de skal ingen steder. Og skal de det så er det til fots. I spaserskoene som akkurat er ryddet opp igjen fra boden.                                                                                                          Lyden av småstein, sand og grus som knaser under sålen rekker vi bare så vidt å nyte før feiebilene er i gang over hele byen mandag, tirsdag og onsdag før skjærtorsdag.  Et sikkert vårtegn.  Det er ikke mulig å parkere noe sted i byen disse dagene.  De som skal langt, for eksempel ned til Karl Johan, de har tatt fram sykkelen.

Fremdeles stille nede på Katten. Bortsett fra to høye Tuuuuut – Tuuuut! fra Color Line som har forflyttet seg nesten helt bort til Nesoddtangen for å trimme kjølen litt og for å teste hornet, før den stille sklir tilbake til den faste plassen sin i Frognerkilen. Så ikke helt stille da, men så stille som det kan bli i en storby.

Men for oss som bor her er det akkurat sånn stillheten høres ut.              Som påske.

Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at livet er tilbake til det normale.  Vel, normal?  Likevel den jevne og etter hvert nesten meditative summingen fra Mosseveien er konstant. Og normal. Kanskje er den til og med litt kraftigere nå som matpakka blir kjørt til jobben. Fra her hvor jeg sitter på den harde spisestuestolen (som aldri var tiltenkt rollen som kontorstol) høres det i hvert fall ikke ut som lyden av hjemmekontor der nedenfor. Tett trafikk.  Nå inn til byen.  Men den jevne summingen er en lyd jeg er blitt vant til.  Det er lyden av byen.

Lykken skulle ha det til at akkurat i dag kom regjeringen på banen med  gjenåpningsplanen.   I fire trinn går vi altså mot lysere tider for hjerte og sinn.   La oss håpe på fire kvantesprang!   La det gå fort nå til gjenåpning og felles-sang!  Jeg velger meg april, fordi den evner eier.  Fordi den krefter velter.

I den blir somren til!

Foto: Linda Bredal.