Kategoriarkiv: Forfatter: Linda Bredal

Priset være Kvinden!

Priset være Kvinden! (og jubileer som lar vente på seg, måned etter måned, år etter år).

Oslo Damekor er etter hvert blitt en gammel dame. Det er kanskje ikke lenger mulig å skjule.

Faktisk så liker vi å smykke oss med at vi er Nordens eldste forening av syngende kvinder. «Christiania Arbeidersamfunds Kvinnesangforening«, som vi het den gangen i den spede oppstart 3. desember 1870.

Så gikk det slik til at vi etter første verdenskrig mistet støtten fra Arbeidersamfundet. Damene så sitt snitt til å fiffe oppover og gikk for det noe mer tidsriktige navnet «Christiania Damekor».

I de hektiske mellomkrigsårene kom endringene raskt og fra 1925 het ikke byen Christiania lenger, men Oslo. Damene fulgte opp med «Oslo Damekor». Det navnet har vi beholdt siden, og ifølge krøniken har det ikke vært diskutert noen navneendring etter det.

Et kor med lange og gode tradisjoner, og masse gode minner.

Mange av disse minnene er godt bevarte hemmeligheter, gjemt i noteskapet vårt i Arbindsgate 1.

Notedugnad
Notetskapet i Arbinsgate

Det må være en drøm for enhver historiker eller riksantikvar å få lov å slå seg løs i det skapet. Der ligger det ikke bare årevis, men altså «hundreårsvis» med pugging og innøving. Uleselige noter på silkepapir, håndskrevne kråketegn og utslitte ulovlige kopier av kopier av originaler.Disse damene har sunget alt. Det forteller det gamle skapet med både bløte og lange konsonanter. Danske og norske, sidemål og Håvamål.

Med tid og stunder tenker jeg riksantikvaren får ta en titt. De skal vel dit til slutt alle sammen – notene.

Noen av sangene tas det spesielt godt vare på. De hentes fram igjen, og igjen. De skal ligge i ryggmargen, i korets kulturelle skolesekk.

Da koret hadde en notedugnad for noen år tilbake fant vi et «sangermotto» skrevet til Oslo damekor av daværende dirigent M. Opaker, i frigjøringsåret 1945.

Originalnoten til Sangermotto fra 1945
M. Opaker, korets dirigent fra 1918-1948

Sangermottoet foreller hvordan en sang nettopp smyger seg inn i hjertet, børster bort støvet og «gjør oss fri og glad i sinn». Og det er sant som det er sunget; I de to lange korona-årene hvor vi ikke har kunnet samles inne, har vi hatt dette med oss på små «pop-up» konserter utendørs rundt omkring i Oslo. Sunget av full hals – firstemt.

Sangermottoet tar vi med oss inn i jubileumsrepertoaret vårt.   

En rekke verk er tilegnet koret i årenes løp, deriblant vakre Stille av Johan Kvandal med tekst av Einar Skjæraasen. Den ble tilegnet og framført av koret i forbindelse med vårt 90-årsjubileum i 1960. Vi har den også med til vårt 150 årsjubileum, for vi blir aldri ferdige med å tolke hverken teksten eller tonesettingen. Og hver gang den tas opp av sekken og innøves på nytt,  får den ny drakt og ny identitet.  Litt vanskelig er den, men aldri kjedelig. Alltid vakker.

Engang før sommeren i 2019,  i en virkelighet før Covid «da alt var så behagelig og verden var diskret» tok vår styreleder på seg høye heler og en alt annet enn diskret leppestift, og reiste til New York. Planen var like enkel som den var (u)sikker. Hun skulle overtale selveste Ola Gjeilo til å skape noe helt nytt og eget for oss. Noe vi kunne ha med inn i vår neste epoke frem mot 200 år, men som først og fremst skulle urfremføres i Oslo Rådhus 3. desember 2020.

Lett som en plett for vår dame.

Anna in The Big Apple

Og med seg med seg hjem i kofferten hadde Anna «Month after Month»

På noten står det «Composed for the 150th Anniversary of Olso Damekor, December 3rd, 2020”. Og helt til høyre på noten, over der det står «Music: Ola Gjeilo», står det «Lyrics: Emily Brontë».

Jeg sier ikke mer. Annet enn at Ola Gjeilo holdt det han lovet.

Dessverre ble vi introdusert for et virus som ville noe ganske annet, men den som venter på noe godt venter som kjent ikke forgjeves.

Som sagt, mer kan jeg ikke si. Du får høre selv.  Oslo Rådhus 3. juni 2022. 

Som nevnt i innledningen, Oslo Damekor er etter hvert blitt en gammel dame. Det er ikke lenger mulig å skjule når vi nå skal feire våre 150 år.

Til å være i sitt 150`ende og `no år er hun nettopp nå på sitt mest vitale.

For denne gamle damen rommer snart 50 flotte og flinke unge damer med talenter langt på utsiden av bare en vakker stemme og et vakkert utseende 😊. Noen kan også komponere!

I vårt repertoar av sanger har vi én vi er spesielt stolt av. Den er komponert av en av damene i koret vårt, og vil med stolthet bli fremført på jubileumskonserten.

Anne Aukrust satt i 2020 melodi til en vakker tekst skrevet av selveste riks-dikteren selv, Henrik Ibsen. Han holdt for øvrig til  i etasjen under oss, i Arbinsgate 1. Det som nå er blitt Ibsenmuseet.  

Komponist og korist Anne Aukrust

Diktet ”til Kvinden” skrev Henrik Ibsen i 1859. I den tiden var slike lovord om kvinnen en heller sjelden kost. Men ikke i dag! Og ikke når vi skal feire jubileum.

“Gjærende saft gjennem aarene gaar. Der modnes den til sist, som løvkrans over kvist – Priset være kvinden hvor sangbølgen går!”

Velkommen til Jubileumskonsert i Oslo Rådhus 3. juni!

Skrevet av Linda Bredal

Foto: Ingunn Gjørva/Anna Buverud

Å være deilig analog i en digital hverdag

Gruppebilde med nye sangere
Nye sangere i Oslo Damekor i 2021. Foto: Ingunn Gjørva. 

I august kunne vi endelig returnere til Arbinsgate 1. 

 Etter snart 3 år som omstreifende kor var det godt å være hjemme igjen. Våre lokaler har vært renovert. 

Her oppe i 4. etg i maskinistforeningen sine lokaler har Oslo Damekor har hatt base hver torsdag siden 1936.  

Det er masse god historie i gjenklangen fra disse veggene. 

Kvitring og latter fra kjøkkenet etter årevis med kaffetrakting og sladring rundt kaffebordet i pausene.  

Men først og fremst vakker samklang fra øvingsrommet med pianoet i midten. Her har det vært sunget, terpet, prøvet, feilet og bannet, ledd brølt og hvisket i årevis.  

Alt har vi sunget. Vi har noter som er så gamle og gule at de går i oppløsning hvis vi tar i dem. Mange av dem hører nok hjemme hos riksantikvaren.  

Rommet selv er kledd i slitesterk, men muligens noe utrendy, brun panel. Over det hele. Visst er det blitt skrubbet litt, og portrettene av maskinistene har muligens fått ny glød etter at rammene er blitt pusset.  

Men ellers er alt det samme. Heldigvis.  

For det er i veggene historien sitter. Lyden av alle årene som er gått.  

Og selv om rommet vårt ikke nødvendigvis sløser med akustikken «Her får vi ingenting gratis» sier dirigenten vår, så ender vi som regel opp opp i god samklang. Noen hører til og med overstemmer når vi virkelig får det til.  

Og det gjør vi nå om dagen.  

Får det til.  

Kanskje låter det så fint nå fordi vi er blitt flinkere til å øve, pugge, lytte, fin-tune, ta imot instrukser fra dirigenten, notere, repetere. For vi er blitt flinke til det. 

Kanskje er det fordi vi nå endelig kan synge sammen igjen etter tre år på loffen uten fast bopel.  2 av de 3 årene var rene digitale zoom øvinger. 

Eller er det fordi vi plutselig er blitt så mange?  

10 nye lys levende korister var vi blitt når vi alle møttes igjen over sommeren. Vi var rett og slett i ferd med å bli et stort kor.  

Det skulle vise seg at mange av disse nok allerede hadde vært med en stund. Men vi hadde ikke fått møtt hverandre ennå. Vi hadde vært så digitale.  

Felles for alle er at vi vil synge. Og vi vil synge sammen. Vi vil møtes fysisk, i samme rom og få lov til å utvikle sangen og klangen sammen.  

Vi vil ha møteplasser der vi kan komme sammen og utrette noe sammen. Kombinere alle disse lydene, tonene og akkordene slik at det blir noe ærlig og ekte. Det er nok av fiksjon og støy og ellers i dagens samfunn. Slik finner vi samklangen. Sammen med hverandre.  

Et kor skal ikke behøve å møtes digitalt. 

Akkurat her akkurat i disse timene mellom 18:30 og 21:00 på torsdagene  vil vi være «deilig analoge» 

Fra et analogt korseminar i Bygdøy kirke høsten 2021. Foto: Anne Christine Dybwad.

Forfatter: Linda Bredal

Norge i rødt, hvitt og grått…

Eller – Ikke akkurat «tyve grader pluss»

Etter en lang og kjedelig vinter på Zoom skulle vi endelig få synge sammen igjen.

5. mai meldte vårt hardtarbeidende styre, og med dårlig skjult begeistring: «nå kan vi øve sammen igjen»! Utendørs – i grupper av ti og ti – og med godt med avstand. Jippi!

Dermed ble det fysiske øvelser – det ble planlagt og arrangert. Vi fikk dedikerte plasser merket opp med kritt, i riktig avstand for hver sirkel, og med høy grad av intern selvjustis hvis noen skulle komme i skade for å skli ut av tilmålt plass. 

Det var snart 17 mai, og vi var også i år invitert til å synge i forbindelse med den årlige kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet på Bygdøy. Nå skulle vi til og med få anledning til å øve sammen to til tre ganger først. For en luksus! For en nyvunnen frihet.  Det føltes for godt til å være sant. Og det var det på sett og vis også.

Vi møttes i parken ved Vålerenga kirke dagen derpå, torsdag 6 mai, ved studentparlamentet på Blindern lørdag 8. mai i strålende sol. Vi sang to-stemt og flerstemt på våre opptegnede plasser. Vi pugget tekster og analyserte hvilken «herre det var som stille hadde lempet så vi vant vår rett? For var det helt sikkert at det var sjølveste skaperen, eller fantes det andre høye herrer som kunne hatt en finger med i spillet den gangen? Vi sang «JA vi elsker og Norge i rødt, hvitt og blått» – til intet øye var tørt. Solen skinte, studentene klappet. Dirigenten smilte fra øre til øre og sa: «dette blir en fin 17 mai».

Og alt lå jo til rette for det. Hadde det bare ikke vært for at det, atter en gang, kom nye retningslinjer to dager senere.

I tråd med at temperaturen sank i kjent takt med nedtellingen til 17. mai, hadde kulturdepartementet fått kalde føtter, og 11. mai kom beskjeden om at Oslo kommune skulle ha egne retningslinjer direkte fra kulturdepartementet. Vi fikk lov til å stille med maks 7 korister i tillegg til dirigenten. En liten strek i regninga der altså.

Tradisjonelt har Oslo Damekor alltid sunget på 17. mai, ett eller annet sted, og de siste årene med ydmykhet og glede under kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet ved Maritimt Museum på Bygdøy. Det er alltid helt spesielt å starte 17. maidagen med sang og flagg.

Heldigvis hadde vi brukt våre to felles, fysiske sangøvelser godt og dirigenten hadde en godt forberedt gruppe å velge fra. Kun sju korister… Klart vi klarer det!

17. mai 2021 kommer med tidenes dårligste vær. Sju korister, én stand in og én dirigent møtes klokken 09:00, og prøver å synge seg varme – og ikke minst holde seg varme – i de lusne sju gradene morgenen hadde å by på. Takk og lov for bunaden. Duskregnet legger seg som små krystaller pent utenpå kappen og volder ikke egentlig så stor skade. Men klokken er bare 09:00. Vi skal synge klokken 10:00!

Klokken 09:30 – Oppmøte ved monumentet. Ikke store oppmøtet er det vel lov å si, bortsett fra oss sju, pluss stand in’n og dirigenten. Det har jo ikke vært lov å skryte om noe som helst i forkant, og graden av hemmeligholdelse om hva som skjer hvor har vært tatt seriøst.

En lydmann og en kameramann smiler og nikker takk for sist. Det var jo ett år siden.

Så kom to kransenedleggere fra Maritimt museum. Så kom en representant fra 17. mai komiteen og så kom viseadmiral og sjef for forsvarsstaben.

Klokken er blitt 10 og det hele skal starte. Idet representanten fra 17 mai komiteen ønsker velkommen, og introduserer Viseadmiralen, åpner himmelen seg og introduserer høljeregn.

Hun taler ferdig, og hilser monumentet. Vinden øker med regnet. Der vi står er det ikke mulig å høre et ord.  Kranser legges ned. Regnet dundrer mot plastkledde mikrofoner og etterlater seg en interessant tromming. Som spredt regn mot stramt telttak. Litt melankolsk der et lite øyeblikk med raske tilbakeblikk på barndommens campingturer, men det varer ikke lenge. (Heldigvis)

Vi forstår raskt at dette ikke nødvendigvis er et «komp» som kommer til å hjelpe vårt lille kor.

Det lukter en blanding av vått gress og fuktig ull fra ni bunader.

Det er snart vår tur… tror vi . Vi hører jo ingenting, men dirigenten som står inne i en busk på andre siden av monumentet ser ut til å ha løftet armene. Bak oss har Oslo seilerforening kommet godt i gang med sin kortesje fra Frognerkilen og utover i fjorden. Color Magic som har ligget i dokk hele året, og lengre til, vil være med et stykke på veien og tuter høyt av glede tre lange ganger akkurat i det vi får tonen til Brudemarsj fra Valsøyfjord 😊 Og som den dronningen hun er der hun ligger og deiser rolig i bølgene, brettes Freddy Mercury og Queen sin klassiske «It`s a kind og magic» ut i all sin genialitet over alle hennes høyttalere og tåkelurer. Endelig får hun lov til å bruse litt med propellen og være med i en felles hyllest. Det er 17. mai. La alle basuner blåse!

Så vi kjemper om oppmerksomheten gjennom hele Brudemarsjen. Mot selveste Queen og den jevne takten av tunge vanndråper mot plast på mikrofon.

Men rett skal være rett. Når «Norge i rødt, hvitt og blått» kommer er det ingen som tenker på det lenger. Jeg vet ikke om Color Magic fortsatt spiller eller ikke – For vi har pugget teksten, vi kan den utenat! Vi vet at flagget er som et regnbuens tegn UNDER skyen, og at det igjen glitrer OVER byen i det røde og hvite og blå.

Ja vi elsker. Det gjør vi jo, tross alt vær og vind. Vi kjenner jo dette landet, og vi kjenner sangen vår. Den kan vi! Og vi husker å ikke puste eller, jeg tror vi glemmer å puste fordi vi er så drillet på at det er bare lov etter avtale med sidekoristen.. Og, når var det min tur igjen?

Det er vakkert og godt selv om regnet pisker i ansiktet, og fingre og tær er istapper. Sminken renner som våt maling, og håret har ikke lenger krøller.  Heldige er noen få som har hodeplagg til bunaden. Dirigenten dirigerer med store bevegelser under løvtreet sitt. Det skal flyte over alle punktumene.  Hun fjern-dirigerer og har definitivt over tre meters avstand. Det gjør det hele veldig koronavennlig og vi kan være åtte korister i full samklang.

Så var det hele over. Og alt er glemt. Regnet, de følte minusgradene, brølene fra Color Line og plaskene og feedbacken fra våte mikrofoner.

Vi er glade og fornøyde. Kalde, ja. Våte, veldig.  Men ingenting er nytt under skyen.

Du er vårt, du er vårt gamle Norge. Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått. Og litt grått. Det er 17. mai. Det er sånn det skal være 😊.

Skrevet av Linda Bredal. Foto: Linda Bredal.

The sound of Silence – en påskebetraktning.

Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at påsken er over. De velkjente by-lyden er tilbake. Den stille uken er over for denne gang. 

Påsken er min favoritthøytid. Den er sånn passe lenge etter jul, og den har passe mange fridager.  Og så er det så stille i byen.

Katten i Oslo.. Foto: Linda Bredal.

Men påsken byr også på  kontraster og variasjon:  “Det volder litt rabalder”.  Historien om påsken spenner fra død til oppstandelse, fra lidelse til glede. For oss litt mer sekulære – fra vinter til vår, fra hagl til hestehov, gåsunger og nypusset sykkel.

Og folk flest er på hytta.

Selvfølgelig – påsken er sikkert fin på hytta, gule påskeegg i laftet hyttevegg.

Naboene fra Grefsen og Grünerløkka i jevn og synkron dobbeldans oppover Sollifjell. Nøttebrune og med hvite smil.

Men deiligst er det i Oslo.. I Oslo er det stille. Gatene er tørre og naturen er grønn. Både Gjøk og Sisik, Trost og Stær er kommet tilbake.

På Katten er det mørkt om natten, men definitivt mindre enn atten… grader i vannet.   Og befriende fritt for isbadere som jo nesten alle er blitt i løpet av det første kvartalet av år to i koronaens tidsregning.

For det er ikke is på vannet. Det er ikke snø her heller. Ikke så langt øyet kan se.

Og stillheten … Hvis jeg lukker øynene og lytter hører jeg ingenting.   Eller, ingenting er kanskje ikke helt riktig.. Jeg hørte en fisk som vaket. Det sa plask og ga ringer i vannet.  Og jeg kan høre måkene. Men måkene hører vi jo alltid uansett. Både her på Katten og inne i byen. 

 Men det er lissom greit akkurat nå i påsken. For lyden av måker blir til “lyden av stillhet” når den kobles med de svake krusningene av friske bølger som slår inn mot svabergene her nede på Katten.

Det er egentlig bare fraværet av lyden av snekke som avslører at det ikke helt er sommer ennå. Alle snekkene og deres like ligger nå på paradeplass i hagen eller i havna, klare for omfattende våronn og «trutning».  For båtfolket har travle tider i påsken. De har lagt skia på hylla. Etter vinterferien.   Og snart er de på vannet. Snekkene altså. 

Og lyden av vår forvandles til lyden av sommer.

Men enn så lenge er det stille.

Det stilner allerede fredag før palmesøndag. Klokken 16. For hyttefolket skal ikke sørover.  Dermed kan køene langs Mosseveien ta påskeferie klokken 15. Da har de siste påskebilene kommet seg ut av Opera- og Vålerengatunellen og står i stille kø nordover.

Den første lyden av påske er bilene som forlater byen.                                     

De som ikke har kommet seg vekk pr. palmefredag, de skal ingen steder. Og skal de det så er det til fots. I spaserskoene som akkurat er ryddet opp igjen fra boden.                                                                                                          Lyden av småstein, sand og grus som knaser under sålen rekker vi bare så vidt å nyte før feiebilene er i gang over hele byen mandag, tirsdag og onsdag før skjærtorsdag.  Et sikkert vårtegn.  Det er ikke mulig å parkere noe sted i byen disse dagene.  De som skal langt, for eksempel ned til Karl Johan, de har tatt fram sykkelen.

Fremdeles stille nede på Katten. Bortsett fra to høye Tuuuuut – Tuuuut! fra Color Line som har forflyttet seg nesten helt bort til Nesoddtangen for å trimme kjølen litt og for å teste hornet, før den stille sklir tilbake til den faste plassen sin i Frognerkilen. Så ikke helt stille da, men så stille som det kan bli i en storby.

Men for oss som bor her er det akkurat sånn stillheten høres ut.              Som påske.

Den jevne summingen fra Mosseveien forteller meg at livet er tilbake til det normale.  Vel, normal?  Likevel den jevne og etter hvert nesten meditative summingen fra Mosseveien er konstant. Og normal. Kanskje er den til og med litt kraftigere nå som matpakka blir kjørt til jobben. Fra her hvor jeg sitter på den harde spisestuestolen (som aldri var tiltenkt rollen som kontorstol) høres det i hvert fall ikke ut som lyden av hjemmekontor der nedenfor. Tett trafikk.  Nå inn til byen.  Men den jevne summingen er en lyd jeg er blitt vant til.  Det er lyden av byen.

Lykken skulle ha det til at akkurat i dag kom regjeringen på banen med  gjenåpningsplanen.   I fire trinn går vi altså mot lysere tider for hjerte og sinn.   La oss håpe på fire kvantesprang!   La det gå fort nå til gjenåpning og felles-sang!  Jeg velger meg april, fordi den evner eier.  Fordi den krefter velter.

I den blir somren til!

Foto: Linda Bredal.