Arbinsgate 1, fjerde etasje.

Min venninne synger i kor.
– Har de plass til meg i det koret tro?
– Ja, du må prøvesynge altså.
– Det går greit.
– Vi kan jo møtes utenfor, det er Arbins gate 1, rundt hjørnet fra Ibsenmuseet. Torsdag  klokken halv syv.

Det var mitt første møte med Arbins gate 1. En ærverdig bygård fra 1895, med stukkatur og smijern. Det står «selskapslokaler» på ringeklokken, og det er schwung over gelenderet som følger oss opp fire bratte etasjer. Vel oppe skyver venninnen opp en tung fyllingsdør. Vi er fremme i Oslo Damekors Rike.

-Vi leier av Maskinistforeningen, det er de som eier gården.

Og på veggen henger maskinistene: Alvorlige menn med dress og bart og gullramme stirrer ned på oss når vi synger.

Akustikken er kanskje ikke så mye å skryte av, men romslig er det: Gang, kjøkken (med fullt servise), balkong og to stuer (etter hvert måtte riktignok vi gi fra oss den ene). I gangen er et høyskap stappfullt av noter og Oslo damekors historiske papirer, i overskapene på kjøkkenet er det mere ODK-historie: Referater, bilder, diplomer, avisutklipp. Minner om forgangne tiders store og små koropplevelser.

Og hvorfor ligger Oslo Damekors historie her? Jo, fordi Oslo Damekor har øvd i Arbins gate 1, fjerde etasje, siden 1936. Det eneste avbrekket var våren 1945. Den 31. desember 1944 forsøkte nemlig allierte fly å bombe vår nesten-nabo Viktoria terrasse. Viktoria Terrasse kom nærmest uskadd fra angrepet, men 23 bygninger i nabolaget ble truffet. Arbins gate 1 ble ikke truffet, men bygningen fikk kanskje mindre skader? Eller det føltes rett og slett for utrygt å fortsette å øve der umiddelbart etter bomberegnet? Uansett: Krigstrette Damekor-damer måtte vinteren 1945 finne midlertidige øvingslokaler. Men de kom snart tilbake – de sang på Slottsplassen 13. juni 1945 – og har øvet i Arbins gate 1 siden.

Kort sagt: Oslo damekor hører hjemme i Arbins gate. Det er godt å høre hjemme et sted. Det er godt med ritualer og rutiner og faste holdepunkter i tilværelsen. Og det er veldig enkelt og greit.

Det var derfor med en viss uro at vi i 2012 hørte at maskinistene skulle selge gården. Salget ble omtalt i media, Ibsen hadde jo bodd her i gården de siste 11 årene av sitt liv. At Oslo Damekor hadde øvd her i 76 år stod det ingenting om, og da Christian Ringnes i desember 2012 kjøpte Arbins gate 1, visste han neppe at han fikk Nordens eldste damekor med på kjøpet.

Årene gikk, vi øvde hver torsdag, vi slo oss til ro med at den nye gårdeieren ikke utgjorde noen nevneverdig trussel mot våre vaner, tradisjoner og trygghet. Men så, i februar 2019, falt bomben – ikke akkurat som i desember 1944, men med det, for Oslo Damekor, samme resultatet: Arbinsgate 1 skal pusses opp fra innerst til ytterst, og Oslo Damekor må ut! Før neste torsdag! Faktisk i løpet av førstkommende helg!

Det ble selvfølgelig et voldsomt styr. Noter og papirer, pappkrus, og termokanner, den fine gongen som brukes ved hver generalforsamling, en gjenglemt champagneflaske og alt annet som damekorets damer gjennom 83 år hadde klart å stappe inn i tilgjengelige skap – og ikke tatt ut igjen – ble fraktet ned og ut på gaten. Der ble det stuet inn i en tilgjengelig bil for å kjøres til midlertidig lagring et sted.

Og der stod vi på gaten i vintermørket utenfor Arbins gate 1 og så på hverandre. Langsomt tok vi det inn over oss: Vi var fordrevet, utestengt, uønsket – på ubestemt tid. Hva nå? Hvordan skal vi greie oss uten øvingslokaler? Og enda verre: Vi skal jo feire 150-års jubileum om drøyt halvannet år. Hvordan skal vi klare det?

Denne teksten handler om Arbins gate 1, men for å virkelig forstå og kjenne et sted, må man også kjenne stedets motstykke, dets motsetning. Motstykket til Arbins gate 1 er for oss «Hjemløshet». I februar 2019 ble vi hjemløse og vi har vært det siden. Å være hjemløs betyr å ikke vite hvor vi hører til, å ikke vite hvor vi skal møtes. Å være hjemløs betyr å alltid være på flyttefot.

Styret kastet seg rundt, det ble forhandlet med maskinistene. Meldinger og eposter svirret frem og tilbake. Vi fikk tilbud om loftslokaler i Bygdø allé. Ok – du må ha kode for å komme inn, det er lavt under taket, og hele rommet må ommøbleres før og etter øvelser, men la gå – vi har et sted å øve. Siden flyttet vi til Marienlyst skole, der øvde vi i et lite musikkrom. Nestleder oppbevarte kaffetrakter med tilbehør under arbeidspulten sin, og kaffekos ble servert i et kott. Etter hvert fant vi veien til Hartvig Nissen skoles personalrom. Her var det bedre plass, riktig så koselig og bare halve rommet måtte ommøbleres. Det var her vi holdt til i mars 2020 da hele Norge stengte ned.

Nå var vi dobbelt hjemløse: Ikke hadde vi noe fast sted å synge sammen, og dessuten var jo korsang blitt ulovlig! Det vil si: Det var jo lov å synge på Zoom – alene sammen, den ultimate hjemløshet for kor. Tiden ruslet og gikk som vi vet. Etter hvert øvde vi mye ute i parker og hager og borettslag. Over halve byen, fra Bygdøynes til Vålerenga kirke har vi øvd og sunget så godt vi kunne, med to meters avstand, ulltrøye, lue og munnbind i veska. Vi kom tilbake til Nissens personalrom etter hvert, men dette lokalet er buet, og med to meters avstand viste det seg at korister på ytterfløyene ikke kunne se hverandre. Ikke ideelt.
I august 2020 øvde vi en periode på «Perlen», en fordums bar – angivelig av det slibrige slaget – med inngang fra Ring 1 ved hovedbrannstasjonen.

Å være hjemløs betyr å være på flyttefot. Onsdag igjen, hvor skal vi øve? Sjekke epost, sjekke facebook, sms «Jeg kommer, trodde vi skulle være et annet sted», sms «Jeg finner dere ikke, jeg drar hjem igjen». Rotløse, vandrende, men vi glemmer ikke hvor vi kommer fra! I begynnelsen spurte vi rett som det var ansvarlig styremedlem: «Er det noe nytt om Arbins gate?» Etter hvert ble det lenger mellom hver gang vi spurte, helt forsiktig: «Kan det hende at det er noe nytt om Arbins gate…?»

Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. I to år og tre måneder det samme svaret: Ikke noe nytt om Arbins gate.

Men så, kjære damer, SÅ! Etter mer enn to år med ørkenvandring, mer enn to år med hvileløse korøvelser i øst og vest, med Zoom og to meters forsvarlige avstander, med hit og dit og opp og ned, SÅ kom beskjeden: I august kan dere komme tilbake til Arbins gate!

Gratulerer alle sammen – og velkommen hjem!

Skrevet av Elizabeth Nielsen.

2 kommentarer til “Arbinsgate 1, fjerde etasje.”

  1. Veldig interessant historie, om Oslo Damekor, som ikke gir seg, og som til slutt blir belønnet, for sin tålmodige vandring i usikkerhet, fra stadig nye lokaler til endelig å
    komme tilbake til basen i Arbins gt 1 – ikke rart dette koret har fyllt hele 150 år med en slik flott sterk gjeng med korister, lykke til med deres videre kulturarbeid 🙋‍♀️♥️

  2. Kjære Oslo Damekor
    Litt av en «reise» gjennom mange år. Følte med damene etterhvert som flyttehistorien endret seg fra sted til sted. Godt fortalt. Gleder meg enda mer til den stadig utsatte jubileumskonserten.
    Stå på damer!!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.