Kategoriarkiv: Arbinsgate

Arbinsgate, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Hilde Marie Rekstad, Nordens eldste damekor, ODK, Oslo Damekor

Sonja Jean Romsaas Korist i Oslo Damekor fra 1963 til 2013

I samtale med Marianne Husby Berg og Anna Buverud

Tekst og foto:  Hilde Marie Rekstad

Jeg har vært igjennom en tidsreise med koret, sier Sonja. Oslo Damekor har en historie som går tilbake til kong Oscars tid, og den bør tas vare på.

Og nettopp derfor er det med glede og takknemlighet at vi her deler noe av Sonjas lange historie i Oslo Damekor. I denne samtalen forteller Sonja om hennes store hobby og sterke engasjement for Oslo Damekor gjennom 50 år. Sonjas lange historie med koret gir et fantastisk innblikk i korets liv fra innsiden, med linjer helt tilbake til krigens dager. Hennes engasjement for fellesskap og medmenneskelighet, og hvordan deltakelse i koret var en måte å bruke dette engasjementet på, er inspirerende å lære om. Sonjas refleksjoner er viktige, ikke minst nå hvor verden oppleves urolig og utrygg.

Sonja tar imot Anna og Marianne med sprudlende gjensynsglede i sitt hjem i Bærum. Det er ikke så rart at stemningen er god, for her er det år av minner som møtes. Marianne ble dirigent mens Sonja fortsatt var aktiv korist i Oslo Damekor. Og tidligere formann Anna er jo nærmest som familie å regne. Hun er niesen til den dirigenten som ledet koret den gangen Sonja startet opp, Marit Tenfjord. Her er det referanser og kryssende bekjentskaper i alle retninger, så det er ikke noe å si på stemningen under denne samtalen.

Den gangen jeg begynte i koret, så var jeg så ung, sier Sonja. Jeg begynte først i «Oslo Blandakor», men det var ikke så moro der. Jeg og en venninne fant frem til Oslo Damekor, og fikk samtidig med oss enda flere venninner. Koret var stort, og det var flere grupperinger og mange familierelasjoner blant medlemmene. Vi ble en stor gruppe unge som var mye sammen sosialt også. Marit Tenfjord var dirigent, og årene med Marit var en utrolig fin tid. Kanskje minnes jeg disse årene som særlig gode også fordi jeg var så ung. Hun var dirigenten til koret i 36 år. Hun var fantastisk flink og en bauta.

TIDEN MED DIRIGENT MARIT TENFJORD

Da jeg begynte i koret var vi mer enn 80 stykker, som skulle øve i lokalet i Arbins gate. Vi brukte lokalene til øvelse, men vi kunne også låne dem til fester. En fantastisk tid! Og aldersblandingen var fascinerende! Det var kvinner i alle aldre. Mange av de eldre damene var livlige og morsomme å være i kor med. De var et muntrasjonsråd. Det å være i et damekor kan være forferdelig moro! Noe kunne det jo alltids være mellom så mange kvinner, men Marit hadde disiplin. Hun kunne gi et ordentlig skarpt blikk iblant. I tillegg til Marit, så hadde vi også stemmepedagoger innleid. Og Marit hadde et stort nedslagsfelt i korverdenen, så selv om vi ikke hadde mange konserter og slikt som dere har i dag, så gjorde vi flere ting. Vi sang blant annet en del med Håndverkerkoret. Og alle turene! En flott kordame, Marit! Og hun kjente så mange.

Sonja forteller at det største hun har vært med på som korist, var 100-års jubileet med både kong Olav og kronprinsparet Sonja og Harald til stede. Så må jo korets rolle ved åpningen av Oslo Konserthus i 1977 frem, så klart, med egen konsert i store sal. Utallige turer med både buss og fly var høydepunkter med veldig mye moro. Ved deltakelse i Landssangerstevnet i 1975, vant de Damekor-konkurransen, og seieren ble markert med konsert i Nidarosdomen. Men årsfestene for Oslo Damekor er uansett det Sonja gjenforteller med mest latter.

Det har vært så mange fine dager med koret. Det kan ikke beskrives, så mye moro som jeg har hatt i Oslo Damekor. Ja, det var ikke alltid det ble sang på øvelsene engang! Og festene, de var…legendariske! Årsfestene var alltid veldig festlige, og jeg var ikke hjemme før 3 om natten etter noen av dem. Da ble det drosjer fulle av korister, som kjørte kanossagang for å få alle hjem. Årsfestene var på den tiden på torsdager, som øvelsen. Endelig var det noen kloke hoder som flyttet årsfesten til fredag eller lørdag. Årsfesten hadde faste tradisjoner, med tale til dirigenten som ble holdt av formannen. Og så holdt dirigenten tale til koret. Denne var høytidelig og ble holdt tidlig, før det ble for mye alkohol, og Marits tale var alltid morsom, full av skrøner…  Så var det utdeling av nåler som markerer medlemmers jubileer. Alle som fikk nål, fikk også en egen sang som var skrevet for seg. Og selvsagt sang vi. Mye sang! Det var alltid noen som underholdt. Damer kan jo underholde, det vet alle…  Hvert 5. år hadde vi med mennene våre på Årsfesten, og festen ble alltid holdt i Arbins gate. Da hadde vi bar med drinker. Drinker var det i den tiden. Damedrinken sherry var det mye av.

ØVELSER I ARBINS GATE

Øvelser med Marit var terping ned til minste detalj. Grupper møttes på eget initiativ, men ikke stemmevis og organisert. Marit hadde god disiplin, for å si det sånn. På øvelsene satt hun ved pianoet. Hun sang ikke selv, men var nøye på plasseringen av koristene. Stemmene måtte utfylle hverandre. Hun var streng. Og dette var en annen tid. Noen var faktisk litt redd henne. Men fra 18:30 til 20:30 hadde vi mye vi skulle rekke, så da ble disiplinen viktig. Selv om hun var streng, så snakket hun godt med alle og var godt likt. Hun viste alle respekt. Hun hadde en autoritær stil, det kan man nok si. Da ble vi også veldig fokuserte. Dermed fikk vi nok mye gratis. Vi unge prøvde i begynnelsen å snakke litt bakerst. Vi var unge, og opptatt av at vi skulle ut etterpå, men skravlingen måtte vi slutte med.

Torsdager var alltid satt av til koret. Jeg kom ofte med stive skuldre etter slitsomme dager på kontoret, men når jeg gikk derfra, -åh! Under øvelsen forsvant «hele sekken», hver gang. Det var en veldig rar opplevelse. Man kobler helt ut. Korsang har en stor helsegevinst. Det er så lett å tenke at man sløyfer koret når man kjenner seg utslitt. Da gjelder det å komme seg ut døren. Det er mange år siden jeg forsto at sang er en vitamininnsprøytning. Og så er det jo det å få treffe damene, høre siste nytt – i det hele tatt en veldig fin hobby!

Da jeg begynte, var vi over 80 medlemmer. Og mange røkte, inne i lokalene hvor vi skulle synge! Tenk så idiotisk. Det var et tåkehav der inne i salen. Etter øvelsene måtte jeg henge ut alle klærne til lufting. Vi tenkte ikke noe mer over helseskadene ved det, men jeg fikk jo etter hvert påvist astma og allergi. Heldigvis kunne jeg fortsette i koret.

Jeg sang første sopran i 40 år, og jeg elsket det. Så gikk jeg over til andre sopran, og det var ikke lett. All ære til de som synger understemmer, det er ikke enkelt. Og litt prestisje er det jo også, å synge første sopran i Oslo Damekor. De siste årene kom jeg ned i første alt. «Ja, nå må jeg lære noe nytt!» sa jeg til meg selv da. Det var krevende, men en flott stemme å synge. Det krever at en tenker en del. Jeg måtte øve ganske mye, det var hjernetrim. Da hadde jeg god hjelp av pianoet til å øve med. Jeg vokste opp med mye sang og orgel. Sang var viktig i tidligere tider. Dette har blitt mye borte nå, og det er synd.

VARIERENDE MEDLEMSTALL  OG JAKT PÅ DIRIGENTER

På 1990-tallet var vi nede i ni medlemmer. Da var vi på nippet til å gi opp. Den gang var det Heidi Karin Lundelie som dirigerte. I 1991 hadde vi et medlemsmøte. «Hva gjør vi?». Det var krise. Drivkraften var korets historie. Og historien til de av oss som var igjen, som alle hadde vært der i mange år. Nei, vi kunne ikke legge ned koret, men det var like før. Heidi hadde vel egentlig gitt oss litt opp, hun hadde ikke mer tålmodighet med koret. Hun gav seg i 1997, etter korturen som vi hadde til Bergen det året. Da begynte tiden for å bygge koret opp igjen, og for å finne en ny dirigent. Det gjaldt å ivareta og verdsette alle medlemmene for de menneskene de var, og ikke bare fokusere på det musikalske. Skal et kor fungere, så må det sosiale og det menneskelige være til stede. Ragnhild Groven Holmboe Nykmark kom inn som dirigent. Et fyrverkeri av ei dame, men hun ble i bare ett år. Så måtte vi ut å lete igjen. Det var vanskelig å finne en god dirigent, men etter hvert fikk vi Helene Haarr, en nydelig dame. Og så flink! Da skjedde det noe, og koret ble veldig glade i Helene.

Styreformenn kom og gikk. Det var mye rot i koret i disse årene, og mange konflikter. Ulik stil hos de forskjellige dirigentene, og ulike prioriteringer. Det ble utrygt, medlemmer forsvant, og dette kunne ha blitt slutten på Oslo Damekor. Det var tungt i mange år. Ulike formenn forsøkte å rydde opp, men det var styret som tok tak og skapte harmoni. Det tok tid. Og det krevdes mange samtaler før det ordnet seg. Uro og konflikter går i lengden ut over sangen også. Når man er få medlemmer i et kor, så er konflikter mer fremtredende enn i et kor med mange medlemmer. Men uansett er det en indre justis i et kor, og man skal være litt hardhudet for å være i et kor med så mange damer.

MARIANNE HUSBY BERG SOM DIRIGENT

Men så kom du, Marianne. Og sammen med det driftige styret la alt det utrivelige seg til ro. Du, Marianne, likner mye på Marit som dirigent, sier Sonja. Det var det første jeg la merke til. Vi angret aldri på at vi ansatte deg! sier Sonja videre. Valg av dirigent var alltid vanskelig, selv om ikke det var så mange å velge mellom. Da Marianne begynte i koret, pleide hun å ta frem to, tre stykker som skulle synge foran under øvelsen. Det synes Sonja var fantastisk lærerikt.

«Det er jo veldig hyggelig å høre at dere ikke angret! Jeg var en ubarmhjertig dirigent i begynnelsen», sukker Marianne, og sier at slikt har hun sluttet med.  «Huff. Menneskekunnskapen har kommet med alderen. Jeg var veldig ung og gjorde mange feil som ny dirigent. Jeg hadde jo veldig liten forståelse for det sosiale i starten. Det har kommet med alderen».

Du var så levende! Karisma vil jeg kalle det, repliserer Sonja. Vi var jo spente. Vi hadde rotet mye med dirigent-bytter, noe som hadde ført til lengre perioder med handlingslammelser og stort frafall. Ved tidspunktet for Mariannes start, bestod koret av 13-14 stykker. Snart var flere på plass, blant annet en del som hadde tatt permisjon i påvente av bedre tider. Sangen er jo bare en av de tingene som må fungere i et kor. Folk må kjenne at koret vil meg vel.  

Og med Marianne skulle vi synge uten noter, og det var helt nytt. Vi kunne jo det vi skulle synge under Marit også, men vi la aldri fra oss notene. Men vi kunne det jo! Fortsatt dukker plutselig gamle sanger opp i hukommelsen. Sanger og hele vers som jeg fortsatt kan og husker. Det ligger fortsatt i minnet mitt.

UNIFORMER OG ANTREKK

Uniformer har vært en kilde til evige krangler, herre min gud, at det kan være så vanskelig! Det blir et problem når alle skal bestemme. Man bør kanskje tilbake til slik det var før, hvor styret eller en nedsatt gruppe, la frem to eller tre forslag som man kunne stemme over. Da jeg startet i koret hadde vi jo disse kjolene med prinsessesnitt, med en liten jakke og lue til. De var i flyblått, en lys blå farge. Tradisjonen sa at korets farger skulle være i en nyanse av Osloblått. Denne regelen ble senere brutt, og koret tok i bruk marineblått i stede, noe som førte til mye krangel. Ingen av disse draktene er spart dessverre. De marineblå draktene var laget i et stoff som het crimplene. De krøllet aldri, og kunne rulles sammen i kofferten. Disse ble borte på 1980-tallet, og det ble bestemt at alle kunne kle seg som de ville, bare de holdt seg til marineblå. I år 2000 reiste koret til York, og da ble det en ny runde med drakt. Med èn stemme overvekt, ble det besluttet å lage drakter i vikingtradisjon, designet av en av koristene. Disse ble brukt av koret helt til Marianne Husby Berg ble korets dirigent i 2009.

Marianne skyter inn at «Kordrakter med Oslofarger, det må vi tilbake til!». Anna repliserer at «Nei, skal vi virkelig tilbake til den diskusjonen allerede nå? Vi har jo nylig landet forrige runde! Etter mye styr endte vi opp med å tillate bukser på konsert!»

Oj, nei noe sånt har jeg aldri vært med på, svarer Sonja da! Guri meg, nå skal jo alle mene noe. Men man må se stort på ting. Bukser går det også, men bukser som uniform er noe annet. Folk kan velge en del ulikt, etter hva de selv kler, så lenge stoffet sitter pent. Godt stoff er det viktigste! Men å drive med drakter, akkurat det misunner jeg dere ikke.

KORET UNDER ANNEN VERDENSKRIG

Sonjas far var en ung mann som hadde tatt et kort arbeid som sjømann rett før krigen. Da krigen begynte, måtte alle som var på sjøen, bli værende. Transport var livsnødvendig. Krigen førte til at Sonjas far og mor traff hverandre i Skottland i 1941. Sonjas mor er skotte, og de giftet seg raskt fordi faren ville være gift før han dro ut igjen. Sonja ble født i 1944, og familien flyttet fra Glasgow til Oslo i 1946. I 1963 begynte Sonja i Oslo damekor. Mange av de som var korister den gangen, hadde gått i koret under krigen. Slik har korets historie fra krigstiden også blitt en del av Sonjas fortelling.  

Under krigen reiste koristene til øvelser gjennom en by som lå svart, med nedrullede blendingsgardiner foran vinduene. Øvelsene ble holdt, og koret hadde aktiviteter da også. Det var nok en rar tid, men mennesker er elastiske. Og vet vi ikke hva vi skal være redde for, så fortsetter vi med våre gjøremål som før. Det var med livet som innsats å dra på koret den gangen. Det var først i 1944, da Vika ble bombet, at øvelser ble avlyst. Det var en bombe som traff en trikk full av passasjerer rett ved Arbins gate, hvor koret hadde hatt sine øvelser siden 1936. Kanskje var folk tøffere før. Hvorfor var de ikke reddere? Det har jeg tenkt på mange ganger. Folk tenkte nok at «Det skjer ikke». De visste ikke like mye den gangen, og levde sine hverdager.

Vi skal vel kanskje ikke tenke for mye på gamledager, men det er jo arven vår. Vi må ikke ta ting for gitt. Det sies at nordmenn er for naive. Kanskje har vi ikke lært av historien. Man skulle ikke tro at vi skulle oppleve det Europa opplever i dag. Kan dette virkelig skje i vår tid? Vi må vokte oss, i dag også. Alle som skiller seg ut blir angrepet. Vi har levd i sus og dus lenge nå. Vi må være klar over at det kan ta slutt.

I korsammenheng betyr det at alle medlemmer må sees. Reglene må være klare, og innenfor de rammene er vi bare mennesker. Og det er veldig viktig i foreningslivet å forstå betydningen av at man trenger mange ulike talenter og egenskaper. Noen har en flott stemme. Andre har et bedre gehør. Noen er flinke til å samle inn penger. Ingen melder seg inn i et kor, består opptaksprøven, for deretter å ikke duge. Etter opptak i koret, må alle medlemmene ivaretas. Det må legges til rette. Å gå i kor er en skole, hvor koristene trener. Det er det viktig å huske.

I dag er Sonja fortsatt en svært aktiv dame i sitt nærmiljø, både som korist i Rykkinn seniorkor, i pensjonistforeningen, og som bestemor. Hun holder seg aktiv og engasjert, og har fortsatt et brennende engasjement for andre mennesker. Vi takker Sonja for årene i Oslo Damekor, og for at hun har delt sine minner og erfaringer med oss.

Marianne Husby Berg sammen med Sonja Jean Romsaas. Foto ved Anna Buverud

Oslo Damekors navn og opprinnelse Kristiania Arbeidersamfunns Kvindesangforening ble opprettet 3. desember 1870, på initiativ fra fattigforstander Johnson. I 1924 skiftet koret navn til Kristiania Damekor av 1870, etter å ha løsrevet seg fra Kristiania Arbeidersamfunn i 1922. I 1925 endret koret navnet igjen, til dagens Oslo Damekor, stiftet i 1870.   Korets dirigenter: Hoff 1870-1873 Christian Teilman 1873-1875 I.G. Conradi 1875-1893 Jens Berntsen (operasanger) 1893-1899 Alfred Russ, M. Opaker 1919-1949 Wilhelm Schwarzott 1948-1952 Marit Tenfjord, 1952-1988 Heidi Karin Lundelie, 1988-1997 Ragnhild Groven Holmboe Nykmark 1997 Helene Haarr 1998-2009 Marianne Huseby Berg 2009  (nåværende dirigent)     Lokalitet for øvelser Fra opprettelsen øvde koret i Logen en gang per uke, hvor også herrene i Kristiania Arbeidersamfunns sangforening holdt sine øvelser. Etter løsrivelsen i 1922, flyttet koret sine øvelser til Vaterland skole. Fra 1936 har koret hatt sine øvelser i Arbins gate.    

150 års jubileum, Arbinsgate, Damekor, Fellesglede ressurspartner, Forfatter: Gunhild Wøien, korona, Oslo Damekor, Sykehjemsang, Ukategorisert

Sanghøsten er i full gang

Etter å ha vært på vandring mellom ulike øvingslokaler siden tidlig på året i 2019, er Oslo Damekor nå tilbake i øvingslokalene i Arbinsgate 1. Selv for de av oss med kort fartstid i koret , er det med en viss andektighet vi har tatt i bruk igjen de historiske lokalene. Tradisjonen og historien er til å ta og føle på, slik Elizabeth har beskrevet her på ODK-siden.

Etter nøkkeloverrekkelse til Arbinsgate 1. Foto: Ingunn Gjørva

Oslo Damekor har vært gjennom en lang periode med sang på Zoom, så det å starte med fysiske korøvelser igjen var det mange som gledet seg til. Oppstarten av høstsemesteret var preget av fortsatte koronarestrikasjoner. Spesielt bød avstandskravet på noen utfordringer i et ikke alt for stort lokale og med mange nye medlemmer. Men drevne som vi nå har blitt til å holde avstand, vaske hender og hoste i albuekroken, fikk vi det til. Og da avstandskravet ble avviklet 25. september, ble alt så mye bedre.

Og jammen er det på tide å få fart på koraktivitetene igjen! Med den utsatte 150-årsjubileumskonserten i juni 2022 som det store målet, har vi en innholdsrik høst foran oss, I tillegg til de ukentlige øvelsene , er det mange aktiviteter på programmet: Søndag 7. november deltar Oslo Damekor i allehelgensgudstjenesten i Bygdøy kirke. Lørdag 11. desember er det tid for korets tradisjonelle julekonsert, også det i Bygdøy kirke. Og innimellom der skal vi klemme inn en årsfest, et seminar og en ny runde med sykehjemssang.

Så følg med på nettsiden vår og på Facebook, og kom gjerne og hør på oss i løpet av høsten!

Tekst skrevet av Gunhild Wøien

Oppvarming i solnedgang før minikonsert på Vinderenhjemmet 14.10.21. Foto: Ingunn Gjørva
150 års jubileum, Arbinsgate, Damekor, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Elizabeth Nielsen, Foto Ingunn Gjørva, Kor, Nordens eldste damekor, Øvingslokaler

Arbinsgate 1, fjerde etasje.

2 kommentarer

Min venninne synger i kor.
– Har de plass til meg i det koret tro?
– Ja, du må prøvesynge altså.
– Det går greit.
– Vi kan jo møtes utenfor, det er Arbins gate 1, rundt hjørnet fra Ibsenmuseet. Torsdag  klokken halv syv.

Det var mitt første møte med Arbins gate 1. En ærverdig bygård fra 1895, med stukkatur og smijern. Det står «selskapslokaler» på ringeklokken, og det er schwung over gelenderet som følger oss opp fire bratte etasjer. Vel oppe skyver venninnen opp en tung fyllingsdør. Vi er fremme i Oslo Damekors Rike.

-Vi leier av Maskinistforeningen, det er de som eier gården.

Og på veggen henger maskinistene: Alvorlige menn med dress og bart og gullramme stirrer ned på oss når vi synger.

Akustikken er kanskje ikke så mye å skryte av, men romslig er det: Gang, kjøkken (med fullt servise), balkong og to stuer (etter hvert måtte riktignok vi gi fra oss den ene). I gangen er et høyskap stappfullt av noter og Oslo damekors historiske papirer, i overskapene på kjøkkenet er det mere ODK-historie: Referater, bilder, diplomer, avisutklipp. Minner om forgangne tiders store og små koropplevelser.

Og hvorfor ligger Oslo Damekors historie her? Jo, fordi Oslo Damekor har øvd i Arbins gate 1, fjerde etasje, siden 1936. Det eneste avbrekket var våren 1945. Den 31. desember 1944 forsøkte nemlig allierte fly å bombe vår nesten-nabo Viktoria terrasse. Viktoria Terrasse kom nærmest uskadd fra angrepet, men 23 bygninger i nabolaget ble truffet. Arbins gate 1 ble ikke truffet, men bygningen fikk kanskje mindre skader? Eller det føltes rett og slett for utrygt å fortsette å øve der umiddelbart etter bomberegnet? Uansett: Krigstrette Damekor-damer måtte vinteren 1945 finne midlertidige øvingslokaler. Men de kom snart tilbake – de sang på Slottsplassen 13. juni 1945 – og har øvet i Arbins gate 1 siden.

Kort sagt: Oslo damekor hører hjemme i Arbins gate. Det er godt å høre hjemme et sted. Det er godt med ritualer og rutiner og faste holdepunkter i tilværelsen. Og det er veldig enkelt og greit.

Det var derfor med en viss uro at vi i 2012 hørte at maskinistene skulle selge gården. Salget ble omtalt i media, Ibsen hadde jo bodd her i gården de siste 11 årene av sitt liv. At Oslo Damekor hadde øvd her i 76 år stod det ingenting om, og da Christian Ringnes i desember 2012 kjøpte Arbins gate 1, visste han neppe at han fikk Nordens eldste damekor med på kjøpet.

Årene gikk, vi øvde hver torsdag, vi slo oss til ro med at den nye gårdeieren ikke utgjorde noen nevneverdig trussel mot våre vaner, tradisjoner og trygghet. Men så, i februar 2019, falt bomben – ikke akkurat som i desember 1944, men med det, for Oslo Damekor, samme resultatet: Arbinsgate 1 skal pusses opp fra innerst til ytterst, og Oslo Damekor må ut! Før neste torsdag! Faktisk i løpet av førstkommende helg!

Det ble selvfølgelig et voldsomt styr. Noter og papirer, pappkrus, og termokanner, den fine gongen som brukes ved hver generalforsamling, en gjenglemt champagneflaske og alt annet som damekorets damer gjennom 83 år hadde klart å stappe inn i tilgjengelige skap – og ikke tatt ut igjen – ble fraktet ned og ut på gaten. Der ble det stuet inn i en tilgjengelig bil for å kjøres til midlertidig lagring et sted.

Og der stod vi på gaten i vintermørket utenfor Arbins gate 1 og så på hverandre. Langsomt tok vi det inn over oss: Vi var fordrevet, utestengt, uønsket – på ubestemt tid. Hva nå? Hvordan skal vi greie oss uten øvingslokaler? Og enda verre: Vi skal jo feire 150-års jubileum om drøyt halvannet år. Hvordan skal vi klare det?

Denne teksten handler om Arbins gate 1, men for å virkelig forstå og kjenne et sted, må man også kjenne stedets motstykke, dets motsetning. Motstykket til Arbins gate 1 er for oss «Hjemløshet». I februar 2019 ble vi hjemløse og vi har vært det siden. Å være hjemløs betyr å ikke vite hvor vi hører til, å ikke vite hvor vi skal møtes. Å være hjemløs betyr å alltid være på flyttefot.

Styret kastet seg rundt, det ble forhandlet med maskinistene. Meldinger og eposter svirret frem og tilbake. Vi fikk tilbud om loftslokaler i Bygdø allé. Ok – du må ha kode for å komme inn, det er lavt under taket, og hele rommet må ommøbleres før og etter øvelser, men la gå – vi har et sted å øve. Siden flyttet vi til Marienlyst skole, der øvde vi i et lite musikkrom. Nestleder oppbevarte kaffetrakter med tilbehør under arbeidspulten sin, og kaffekos ble servert i et kott. Etter hvert fant vi veien til Hartvig Nissen skoles personalrom. Her var det bedre plass, riktig så koselig og bare halve rommet måtte ommøbleres. Det var her vi holdt til i mars 2020 da hele Norge stengte ned.

Nå var vi dobbelt hjemløse: Ikke hadde vi noe fast sted å synge sammen, og dessuten var jo korsang blitt ulovlig! Det vil si: Det var jo lov å synge på Zoom – alene sammen, den ultimate hjemløshet for kor. Tiden ruslet og gikk som vi vet. Etter hvert øvde vi mye ute i parker og hager og borettslag. Over halve byen, fra Bygdøynes til Vålerenga kirke har vi øvd og sunget så godt vi kunne, med to meters avstand, ulltrøye, lue og munnbind i veska. Vi kom tilbake til Nissens personalrom etter hvert, men dette lokalet er buet, og med to meters avstand viste det seg at korister på ytterfløyene ikke kunne se hverandre. Ikke ideelt.
I august 2020 øvde vi en periode på «Perlen», en fordums bar – angivelig av det slibrige slaget – med inngang fra Ring 1 ved hovedbrannstasjonen.

Å være hjemløs betyr å være på flyttefot. Onsdag igjen, hvor skal vi øve? Sjekke epost, sjekke facebook, sms «Jeg kommer, trodde vi skulle være et annet sted», sms «Jeg finner dere ikke, jeg drar hjem igjen». Rotløse, vandrende, men vi glemmer ikke hvor vi kommer fra! I begynnelsen spurte vi rett som det var ansvarlig styremedlem: «Er det noe nytt om Arbins gate?» Etter hvert ble det lenger mellom hver gang vi spurte, helt forsiktig: «Kan det hende at det er noe nytt om Arbins gate…?»

Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. I to år og tre måneder det samme svaret: Ikke noe nytt om Arbins gate.

Men så, kjære damer, SÅ! Etter mer enn to år med ørkenvandring, mer enn to år med hvileløse korøvelser i øst og vest, med Zoom og to meters forsvarlige avstander, med hit og dit og opp og ned, SÅ kom beskjeden: I august kan dere komme tilbake til Arbins gate!

Gratulerer alle sammen – og velkommen hjem!

Skrevet av Elizabeth Nielsen.

1.mai, 150 års jubileum, Arbinsgate, Damekor, Forfatter: Anne Aukrust, Konsert, Kor, korona, ODK, Oslodamekor

Priset være kvinden

1 kommentar

…heter det så fint i sangen som vi skal synge på jubileumskonserten vår. Når den en gang i postcoronatid lar seg gjennomføre. Det vet vi at den gjør, og det gleder vi oss til!

Diktet ”til Kvinden”, er skrevet av Henrik Ibsen i 1859. I den tiden var slike lovord om kvinnen en heller sjelden kost.  Dette diktet ble til bare 11 år før Oslo damekor, eller Christiania  Arbeidersamfunds Kvinnesangforening som det ble kalt den gangen, ble grunnlagt.

Det skulle gå hele 14 år før kvinner fikk lov til å studere ved universitetene i Norge.

I 1882 het det i en uttalelse fra det medisinske fakultet at kvinner ikke, med visse unntak, egnet seg til å studere medisin. 

”Regelen er vel den, at kvinder, der komme ind paa disse aandslivets felter, der ligesom af naturen ikke ere anviste dem, taber deres kvindelighet, at deres intelligens udvikles paa bekostning af deres gemytsliv, saa at man ofte faar det indtryk, at der ved kvinder af denne art er noget abnormt, der ikke tillader nogen tvivl om, at kvinden her er udenfor sit naturlige felt».

Derimot, hevdet fakultetet, hadde kvinnen de egenskaper «… der gjør henne særlig skikket til den egentlige sygepleie, som er et felt, hvortil hun af naturen ligefrem er henvist”.

Det het også at kvinner verken hadde nervestystem eller helbredelse til omfattende studier og åndsarbeide. Kvinner manglet nemlig ro og likevekt i tankene, og likeså fasthet i karakter og vilje. Så konklusjonen her var at kvinner fra naturen av, ikke var skikket til å være leger.

Det er i grunnen ganske bra å tenke på at det i dag er nærmere 65 prosent av legestudentene i Norge, kvinner. Så da vet vi det! 

Og fra grunnleggelsesåret til Oslo Damekor, skulle det gå nesten femti år før kvinnene i Norge fikk stemmerett.  Det fantes riktignok et unntak. Enker kunne stemme i kommunale valg, i kraft av å være husholdsoverhodet, som det het.

Og i 1894 fikk kvinnene lov til å bli med å stemme over den nye brennevinsloven.

”Naar Drikken faar Indgang i Hjemmene, naar Manden, Faderen, Sønnen, Broderen henfalder til Drik, hvem er det da, det først og verst gaar ud over? Mon ikke netop Hustruen, Moderen, Datteren, Søsteren, med et Ord: Kvinden i Hjemmet”?

Men så var det slutt, helt fram til 1913, eller egentlig til 1919, først da fikk alle kvinner, inkludert de som var på fattigkassa, stemmerett i Norge.

Men hva med 1870, det året da Oslo damekor ble opprettet? Et lite søk på norske Wikipedia, avdekker noe som virker litt snodig.

Av 16 kjente og mindre kjente personer som ble født dette året, er det kun en kvinne som er nevnt. Og blant kongelige fødsler som Christian den tiende av Danmark/Norge, polarforskeren Nicolai Hansen, komponisten Franz Lehar og selveste Lenin, ble det også født ei dame som het Agnes Ozman. Hva hun var kjent som; jo hun var den første i verden til å tale i tunger.

Hva som ikke er nevnt, er at samme år ble Elise Sem født. Hun skulle bli landets første kvinnelige advokat, og Europas første kvinnelige høyesterettsadvokat.  

Nå skal det sies at Wikipedia kanskje ikke er det mest etterrettelige organ som finnes, men likevel, kanskje tidene ikke har forandret seg så mye som vi liker å tro?

Men tilbake til 1870 og damekoret vårt.  Det hadde ikke alltid vært selvsagt at kvinnene skulle få synge. Tidligere hadde vi kastratsangere. Det var den tidens lyse stemmer, i mangel av at kvinner fikk innta denne arenaen.

Da ble løsningen å kastrere unge gutter før de kom i stemmeskiftet.  Denne brutale tradisjonen holdt seg fra 1500 da det ble forbudt for kvinner å tale og ynge i romersk-katolske kirker. Kastratsangerne beholdt sine lyse stemmer, og fikk en rar, metallisk lyd, det var omtrent som å høre Pavarotti på helium.

Det var mange om ofret både genitalier og familieliv på kunstens alter.  For de som ble berømte, var det kanskje av og til verdt forsakelsen.  De fikk nemlig stjernestatus, og ble gjenstand for en nærmest hysterisk offentlig beundring. Og kanskje nettopp fordi stemmen var menneskeskapt, og ikke gitt av Gud. For slik var tidene da.

Det var 16- og 1700-tallet som var kastratsangernes glanstid. Utover 1800-tallet døde tradisjonen langsomt ut. Den siste rollen for en mannlig sopran, ble skrevet i 1824.

Men noen ble tilbake. Alessandro Moreschi var verdens siste kastratsanger. Han levde helt fram til 1922, og da han trakk sitt siste sukk i april i 1922, markerte det slutten på en musikalsk æra som aldri kom tilbake. Og godt var det. 

Og slik hørtes han ut, Alessandro Moreschi: https://www.youtube.com/watch?v=KLjvfqnD0ws

Så tilbake til Damekoret og stiftelsesåret 1870.  Det var det året som kastrering av unge gutter ble forbudt. Det var nok ingen sammenheng her, men på et vis er ringen litt sluttet. Og så må vi bøye oss i støvet og takke våre formødre som gikk foran og var pionerer i si tid, enten det gjaldt sang, stemmerett eller utdanning, og alt det andre! Og de ryddet veien for de neste generasjoner.

De som har spilt i korps kjenner nok til en marsj som heter ”Guttene kommer”. Den blir regnet som verdens eldste marsj skrevet for korps, men den kom først i 1901, altså over 30 år etter at Norges første damekor ble stiftet! Så kanskje skulle det ha vært en sang som heter jentene kommer også?

For nå er vi her, uansett, og vi har vært her i over 150 år, og her vil vi fortsatt bli! Hurra for oss!

Skrevet av Anne Aukrust

Arbinsgate, Damekor, Forfatter: Elizabeth Nielsen, I Gjørva, Kor, Nordens eldste damekor, ODK, Oslo damokor, Oslodamekor

God nytt år 2019 med oslo damekor!

Nytt år, nye muligheter. Oslo Damekor er i gang igjen med nytt repertoar og noen nye medlemmer, samme dirigent og samme gode stemning.

Vi startet friskt med opprydding i notearkivet. En hel torsdagsøvelse ble faktisk droppet til fordel for denne aktiviteten. Det var vel noen tiår siden siste generalopprydding, og med snart 150 års historie er det klart at notesamlingen lett blir uoversiktlig, særlig når alt skal få plass i ett høyskap. Vi tømte skapet.

Det var noter overalt, på alle ledige bord, på stoler og benker og selvsagt utover gulvet. Små grupper med damer tok ansvar for hver sin del av alfabetet og alle titler ble nitid innført i Oslo Damekors nye, digitale notearkiv. Mengder av kopier ble kastet, originalnoter hilst med begeistring. Og dirigenten jublet da vi avdekket en sjelden skatt: «Sangermotto» ved M. Opaker, tilegnet Oslo Damekor den 15/11 1945! Den gang var Opaker forøvrig dirigent for ODK.

Om vi ble ferdige med oppryddingen? Nei, dessverre. Og det hjalp jo heller ikke at et halvt glass rødvin fant veien ned i en pc uten back-up…

Men vi er i gang! En annen gang kan vi fortsette. Og i mellomtiden øver vi til konsert som skjer allerede 10. mars i Bygdøy kirke – hold av datoen! Tema for konserten er «kveldsmusikk», og det blir mye vemodig vakkert. Og mens vi øver tenker vi litt på gulnede originalnoter og datamaskiner med rødvin – uten back-up.