Kategoriarkiv: Arbinsgate

Sanghøsten er i full gang

Etter å ha vært på vandring mellom ulike øvingslokaler siden tidlig på året i 2019, er Oslo Damekor nå tilbake i øvingslokalene i Arbinsgate 1. Selv for de av oss med kort fartstid i koret , er det med en viss andektighet vi har tatt i bruk igjen de historiske lokalene. Tradisjonen og historien er til å ta og føle på, slik Elizabeth har beskrevet her på ODK-siden.

Etter nøkkeloverrekkelse til Arbinsgate 1. Foto: Ingunn Gjørva

Oslo Damekor har vært gjennom en lang periode med sang på Zoom, så det å starte med fysiske korøvelser igjen var det mange som gledet seg til. Oppstarten av høstsemesteret var preget av fortsatte koronarestrikasjoner. Spesielt bød avstandskravet på noen utfordringer i et ikke alt for stort lokale og med mange nye medlemmer. Men drevne som vi nå har blitt til å holde avstand, vaske hender og hoste i albuekroken, fikk vi det til. Og da avstandskravet ble avviklet 25. september, ble alt så mye bedre.

Og jammen er det på tide å få fart på koraktivitetene igjen! Med den utsatte 150-årsjubileumskonserten i juni 2022 som det store målet, har vi en innholdsrik høst foran oss, I tillegg til de ukentlige øvelsene , er det mange aktiviteter på programmet: Søndag 7. november deltar Oslo Damekor i allehelgensgudstjenesten i Bygdøy kirke. Lørdag 11. desember er det tid for korets tradisjonelle julekonsert, også det i Bygdøy kirke. Og innimellom der skal vi klemme inn en årsfest, et seminar og en ny runde med sykehjemssang.

Så følg med på nettsiden vår og på Facebook, og kom gjerne og hør på oss i løpet av høsten!

Tekst skrevet av Gunhild Wøien

Oppvarming i solnedgang før minikonsert på Vinderenhjemmet 14.10.21. Foto: Ingunn Gjørva

Arbinsgate 1, fjerde etasje.

Min venninne synger i kor.
– Har de plass til meg i det koret tro?
– Ja, du må prøvesynge altså.
– Det går greit.
– Vi kan jo møtes utenfor, det er Arbins gate 1, rundt hjørnet fra Ibsenmuseet. Torsdag  klokken halv syv.

Det var mitt første møte med Arbins gate 1. En ærverdig bygård fra 1895, med stukkatur og smijern. Det står «selskapslokaler» på ringeklokken, og det er schwung over gelenderet som følger oss opp fire bratte etasjer. Vel oppe skyver venninnen opp en tung fyllingsdør. Vi er fremme i Oslo Damekors Rike.

-Vi leier av Maskinistforeningen, det er de som eier gården.

Og på veggen henger maskinistene: Alvorlige menn med dress og bart og gullramme stirrer ned på oss når vi synger.

Akustikken er kanskje ikke så mye å skryte av, men romslig er det: Gang, kjøkken (med fullt servise), balkong og to stuer (etter hvert måtte riktignok vi gi fra oss den ene). I gangen er et høyskap stappfullt av noter og Oslo damekors historiske papirer, i overskapene på kjøkkenet er det mere ODK-historie: Referater, bilder, diplomer, avisutklipp. Minner om forgangne tiders store og små koropplevelser.

Og hvorfor ligger Oslo Damekors historie her? Jo, fordi Oslo Damekor har øvd i Arbins gate 1, fjerde etasje, siden 1936. Det eneste avbrekket var våren 1945. Den 31. desember 1944 forsøkte nemlig allierte fly å bombe vår nesten-nabo Viktoria terrasse. Viktoria Terrasse kom nærmest uskadd fra angrepet, men 23 bygninger i nabolaget ble truffet. Arbins gate 1 ble ikke truffet, men bygningen fikk kanskje mindre skader? Eller det føltes rett og slett for utrygt å fortsette å øve der umiddelbart etter bomberegnet? Uansett: Krigstrette Damekor-damer måtte vinteren 1945 finne midlertidige øvingslokaler. Men de kom snart tilbake – de sang på Slottsplassen 13. juni 1945 – og har øvet i Arbins gate 1 siden.

Kort sagt: Oslo damekor hører hjemme i Arbins gate. Det er godt å høre hjemme et sted. Det er godt med ritualer og rutiner og faste holdepunkter i tilværelsen. Og det er veldig enkelt og greit.

Det var derfor med en viss uro at vi i 2012 hørte at maskinistene skulle selge gården. Salget ble omtalt i media, Ibsen hadde jo bodd her i gården de siste 11 årene av sitt liv. At Oslo Damekor hadde øvd her i 76 år stod det ingenting om, og da Christian Ringnes i desember 2012 kjøpte Arbins gate 1, visste han neppe at han fikk Nordens eldste damekor med på kjøpet.

Årene gikk, vi øvde hver torsdag, vi slo oss til ro med at den nye gårdeieren ikke utgjorde noen nevneverdig trussel mot våre vaner, tradisjoner og trygghet. Men så, i februar 2019, falt bomben – ikke akkurat som i desember 1944, men med det, for Oslo Damekor, samme resultatet: Arbinsgate 1 skal pusses opp fra innerst til ytterst, og Oslo Damekor må ut! Før neste torsdag! Faktisk i løpet av førstkommende helg!

Det ble selvfølgelig et voldsomt styr. Noter og papirer, pappkrus, og termokanner, den fine gongen som brukes ved hver generalforsamling, en gjenglemt champagneflaske og alt annet som damekorets damer gjennom 83 år hadde klart å stappe inn i tilgjengelige skap – og ikke tatt ut igjen – ble fraktet ned og ut på gaten. Der ble det stuet inn i en tilgjengelig bil for å kjøres til midlertidig lagring et sted.

Og der stod vi på gaten i vintermørket utenfor Arbins gate 1 og så på hverandre. Langsomt tok vi det inn over oss: Vi var fordrevet, utestengt, uønsket – på ubestemt tid. Hva nå? Hvordan skal vi greie oss uten øvingslokaler? Og enda verre: Vi skal jo feire 150-års jubileum om drøyt halvannet år. Hvordan skal vi klare det?

Denne teksten handler om Arbins gate 1, men for å virkelig forstå og kjenne et sted, må man også kjenne stedets motstykke, dets motsetning. Motstykket til Arbins gate 1 er for oss «Hjemløshet». I februar 2019 ble vi hjemløse og vi har vært det siden. Å være hjemløs betyr å ikke vite hvor vi hører til, å ikke vite hvor vi skal møtes. Å være hjemløs betyr å alltid være på flyttefot.

Styret kastet seg rundt, det ble forhandlet med maskinistene. Meldinger og eposter svirret frem og tilbake. Vi fikk tilbud om loftslokaler i Bygdø allé. Ok – du må ha kode for å komme inn, det er lavt under taket, og hele rommet må ommøbleres før og etter øvelser, men la gå – vi har et sted å øve. Siden flyttet vi til Marienlyst skole, der øvde vi i et lite musikkrom. Nestleder oppbevarte kaffetrakter med tilbehør under arbeidspulten sin, og kaffekos ble servert i et kott. Etter hvert fant vi veien til Hartvig Nissen skoles personalrom. Her var det bedre plass, riktig så koselig og bare halve rommet måtte ommøbleres. Det var her vi holdt til i mars 2020 da hele Norge stengte ned.

Nå var vi dobbelt hjemløse: Ikke hadde vi noe fast sted å synge sammen, og dessuten var jo korsang blitt ulovlig! Det vil si: Det var jo lov å synge på Zoom – alene sammen, den ultimate hjemløshet for kor. Tiden ruslet og gikk som vi vet. Etter hvert øvde vi mye ute i parker og hager og borettslag. Over halve byen, fra Bygdøynes til Vålerenga kirke har vi øvd og sunget så godt vi kunne, med to meters avstand, ulltrøye, lue og munnbind i veska. Vi kom tilbake til Nissens personalrom etter hvert, men dette lokalet er buet, og med to meters avstand viste det seg at korister på ytterfløyene ikke kunne se hverandre. Ikke ideelt.
I august 2020 øvde vi en periode på «Perlen», en fordums bar – angivelig av det slibrige slaget – med inngang fra Ring 1 ved hovedbrannstasjonen.

Å være hjemløs betyr å være på flyttefot. Onsdag igjen, hvor skal vi øve? Sjekke epost, sjekke facebook, sms «Jeg kommer, trodde vi skulle være et annet sted», sms «Jeg finner dere ikke, jeg drar hjem igjen». Rotløse, vandrende, men vi glemmer ikke hvor vi kommer fra! I begynnelsen spurte vi rett som det var ansvarlig styremedlem: «Er det noe nytt om Arbins gate?» Etter hvert ble det lenger mellom hver gang vi spurte, helt forsiktig: «Kan det hende at det er noe nytt om Arbins gate…?»

Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. I to år og tre måneder det samme svaret: Ikke noe nytt om Arbins gate.

Men så, kjære damer, SÅ! Etter mer enn to år med ørkenvandring, mer enn to år med hvileløse korøvelser i øst og vest, med Zoom og to meters forsvarlige avstander, med hit og dit og opp og ned, SÅ kom beskjeden: I august kan dere komme tilbake til Arbins gate!

Gratulerer alle sammen – og velkommen hjem!

Skrevet av Elizabeth Nielsen.

Priset være kvinden

heter det så fint i sangen som vi skal synge på jubileumskonserten vår. Når den en gang i postcoronatid lar seg gjennomføre. Det vet vi at den gjør, og det gleder vi oss til!

Diktet ”til Kvinden”, er skrevet av Henrik Ibsen i 1859. I den tiden var slike lovord om kvinnen en heller sjelden kost.  Dette diktet ble til bare 11 år før Oslo damekor, eller Christiania  Arbeidersamfunds Kvinnesangforening som det ble kalt den gangen, ble grunnlagt.

Det skulle gå hele 14 år før kvinner fikk lov til å studere ved universitetene i Norge.

I 1882 het det i en uttalelse fra det medisinske fakultet at kvinner ikke, med visse unntak, egnet seg til å studere medisin. 

”Regelen er vel den, at kvinder, der komme ind paa disse aandslivets felter, der ligesom af naturen ikke ere anviste dem, taber deres kvindelighet, at deres intelligens udvikles paa bekostning af deres gemytsliv, saa at man ofte faar det indtryk, at der ved kvinder af denne art er noget abnormt, der ikke tillader nogen tvivl om, at kvinden her er udenfor sit naturlige felt».

Derimot, hevdet fakultetet, hadde kvinnen de egenskaper «… der gjør henne særlig skikket til den egentlige sygepleie, som er et felt, hvortil hun af naturen ligefrem er henvist”.

Det het også at kvinner verken hadde nervestystem eller helbredelse til omfattende studier og åndsarbeide. Kvinner manglet nemlig ro og likevekt i tankene, og likeså fasthet i karakter og vilje. Så konklusjonen her var at kvinner fra naturen av, ikke var skikket til å være leger.

Det er i grunnen ganske bra å tenke på at det i dag er nærmere 65 prosent av legestudentene i Norge, kvinner. Så da vet vi det! 

Og fra grunnleggelsesåret til Oslo Damekor, skulle det gå nesten femti år før kvinnene i Norge fikk stemmerett.  Det fantes riktignok et unntak. Enker kunne stemme i kommunale valg, i kraft av å være husholdsoverhodet, som det het.

Og i 1894 fikk kvinnene lov til å bli med å stemme over den nye brennevinsloven.

”Naar Drikken faar Indgang i Hjemmene, naar Manden, Faderen, Sønnen, Broderen henfalder til Drik, hvem er det da, det først og verst gaar ud over? Mon ikke netop Hustruen, Moderen, Datteren, Søsteren, med et Ord: Kvinden i Hjemmet”?

Men så var det slutt, helt fram til 1913, eller egentlig til 1919, først da fikk alle kvinner, inkludert de som var på fattigkassa, stemmerett i Norge.

Men hva med 1870, det året da Oslo damekor ble opprettet? Et lite søk på norske Wikipedia, avdekker noe som virker litt snodig.

Av 16 kjente og mindre kjente personer som ble født dette året, er det kun en kvinne som er nevnt. Og blant kongelige fødsler som Christian den tiende av Danmark/Norge, polarforskeren Nicolai Hansen, komponisten Franz Lehar og selveste Lenin, ble det også født ei dame som het Agnes Ozman. Hva hun var kjent som; jo hun var den første i verden til å tale i tunger.

Hva som ikke er nevnt, er at samme år ble Elise Sem født. Hun skulle bli landets første kvinnelige advokat, og Europas første kvinnelige høyesterettsadvokat.  

Nå skal det sies at Wikipedia kanskje ikke er det mest etterrettelige organ som finnes, men likevel, kanskje tidene ikke har forandret seg så mye som vi liker å tro?

Men tilbake til 1870 og damekoret vårt.  Det hadde ikke alltid vært selvsagt at kvinnene skulle få synge. Tidligere hadde vi kastratsangere. Det var den tidens lyse stemmer, i mangel av at kvinner fikk innta denne arenaen.

Da ble løsningen å kastrere unge gutter før de kom i stemmeskiftet.  Denne brutale tradisjonen holdt seg fra 1500 da det ble forbudt for kvinner å tale og ynge i romersk-katolske kirker. Kastratsangerne beholdt sine lyse stemmer, og fikk en rar, metallisk lyd, det var omtrent som å høre Pavarotti på helium.

Det var mange om ofret både genitalier og familieliv på kunstens alter.  For de som ble berømte, var det kanskje av og til verdt forsakelsen.  De fikk nemlig stjernestatus, og ble gjenstand for en nærmest hysterisk offentlig beundring. Og kanskje nettopp fordi stemmen var menneskeskapt, og ikke gitt av Gud. For slik var tidene da.

Det var 16- og 1700-tallet som var kastratsangernes glanstid. Utover 1800-tallet døde tradisjonen langsomt ut. Den siste rollen for en mannlig sopran, ble skrevet i 1824.

Men noen ble tilbake. Alessandro Moreschi var verdens siste kastratsanger. Han levde helt fram til 1922, og da han trakk sitt siste sukk i april i 1922, markerte det slutten på en musikalsk æra som aldri kom tilbake. Og godt var det. 

Og slik hørtes han ut, Alessandro Moreschi: https://www.youtube.com/watch?v=KLjvfqnD0ws

Så tilbake til Damekoret og stiftelsesåret 1870.  Det var det året som kastrering av unge gutter ble forbudt. Det var nok ingen sammenheng her, men på et vis er ringen litt sluttet. Og så må vi bøye oss i støvet og takke våre formødre som gikk foran og var pionerer i si tid, enten det gjaldt sang, stemmerett eller utdanning, og alt det andre! Og de ryddet veien for de neste generasjoner.

De som har spilt i korps kjenner nok til en marsj som heter ”Guttene kommer”. Den blir regnet som verdens eldste marsj skrevet for korps, men den kom først i 1901, altså over 30 år etter at Norges første damekor ble stiftet! Så kanskje skulle det ha vært en sang som heter jentene kommer også?

For nå er vi her, uansett, og vi har vært her i over 150 år, og her vil vi fortsatt bli! Hurra for oss!

Skrevet av Anne Aukrust

God nytt år 2019 med oslo damekor!

Nytt år, nye muligheter. Oslo Damekor er i gang igjen med nytt repertoar og noen nye medlemmer, samme dirigent og samme gode stemning.

Vi startet friskt med opprydding i notearkivet. En hel torsdagsøvelse ble faktisk droppet til fordel for denne aktiviteten. Det var vel noen tiår siden siste generalopprydding, og med snart 150 års historie er det klart at notesamlingen lett blir uoversiktlig, særlig når alt skal få plass i ett høyskap. Vi tømte skapet.

Det var noter overalt, på alle ledige bord, på stoler og benker og selvsagt utover gulvet. Små grupper med damer tok ansvar for hver sin del av alfabetet og alle titler ble nitid innført i Oslo Damekors nye, digitale notearkiv. Mengder av kopier ble kastet, originalnoter hilst med begeistring. Og dirigenten jublet da vi avdekket en sjelden skatt: «Sangermotto» ved M. Opaker, tilegnet Oslo Damekor den 15/11 1945! Den gang var Opaker forøvrig dirigent for ODK.

Om vi ble ferdige med oppryddingen? Nei, dessverre. Og det hjalp jo heller ikke at et halvt glass rødvin fant veien ned i en pc uten back-up…

Men vi er i gang! En annen gang kan vi fortsette. Og i mellomtiden øver vi til konsert som skjer allerede 10. mars i Bygdøy kirke – hold av datoen! Tema for konserten er «kveldsmusikk», og det blir mye vemodig vakkert. Og mens vi øver tenker vi litt på gulnede originalnoter og datamaskiner med rødvin – uten back-up.

I september

«Äpplen mognar, det är höst. Äpplen börjar trilla», heter det i Laci Boldemanns nydelige sang I september. Her i øvingslokalene, derimot, råder det en helt annen stemning: Som alle korsangere vet, begynner juleforberedelsene så fort sommerferien er over!

Årets julekonsert vil trille gjennom kjente og kjære julesanger i gamle og nye arrangementer, noen sanger som hører vinteren til, og noen overraskelser (men vi kan røpe at de som er glad i filmen Frost får en egen slags juleglede i konsertgave). Hold av 1. desember – billetter kan bestilles snart!

I forrige semester mistet vi (forhåpentligvis bare midlertidig) flere verdsatte sangere til ellers velkomne graviditeter og andre omstendigheter utenfor vår kontroll. På den annen side: Så langt i høst har vi hele syv nye og dyktige sangere inne på prøve! Noen plasser er likevel ennå ledige, særlig for 1. sopraner.

«Det är sött, och det blir ditt i den rätta stunden,» heter det i Boldemanns sang. Kanskje det er rette stunden til å prøve å få en plass i landets første damekor? I så fall, send en mail til post@oslodamekor.no

Oslo damekor synger I september under 145 års jubileet i 2015