Kort oppsummering av en stor begivenhet og noen ord om da tiden sto stille.
De fleste i verden har fått med seg at Oslo Damekor har fylt 150 år. De aller fleste har også fått med seg at jubileumskonserten ble utsatt i ett og et halvt år på grunn av pandemi. Men så skjedde det endelig: 3. juni 2022 holdt Oslo Damekor sin jubileumskonsert i Oslo Rådhus – nøyaktig ett og et halvt år etter 150-årsdagen.
575 gratisbilletter var hentet ut før konserten, og vi var ganske så spente på hvordan dette skulle gå. Heldigvis hadde vi hatt god tid til å øve! Og da mener jeg ikke bare halvannet år som nevnt ovenfor. Marianne dirigent maste og gnålte nemlig så lenge på Oslo Rådhus at vi fikk tildelt to ganger fire timer øvetid i Rådhushallen. Det var nok lurt, for da vi kom inn i hallen for første gang, ble vi ganske satt ut de fleste av oss. Hallen er diger. Hele det store koret vårt var liksom bare en bitteliten klynge bortved veggen. Stemmene våre var bittesmå og forsvant oppover mot taket høyt, høyt over oss.
Men dirigenten visste råd. Hun lokket og skjøv oss ut i det: «Ikke vær redde, kast dere ut i det; det dere gir, gir rommet tilbake». Som vanlig smittet Mariannes begeistring, energi og overbevisning. Vi stilte opp og sang, og sang igjen, og stilte opp igjen. På et tidspunkt ble vi sendt til andre siden av den svære hallen, tre av gangen, for å observere koret. «Hva ser dere»? Ulla sa: «Jeg ble stolt. Vi er en helhet – ikke enkeltkorister. Vi er et instrument som dirigenten kan spille på». De siste ukene før konserten jobbet vi mye med helhet og formidling, det kunne vi se og høre nå.
3. juni klokken 13.00 stilte vi i Rådhuset for aller siste runde med forberedelser (og eneste øvelse med mikrofoner), og nå følte vi oss faktisk ganske som hjemme i det svære rommet!
«Spar på kreftene», sa dirigenten. «Nå handler det om lydprøver og Åse Kleveland». «Kan jeg få mer lys på manuset? Er dette virkelig 22 punkt?» sa Åse. «Ja, går det ikke, så får jeg bruke brillene». Kor og strykere og flygel, solist og lydteknikker – det klinger utrolig i det store rommet. Klokken 16 er prøvetiden over og vi går opp i skifterommet vårt. Jeg tror vi gleder oss alle sammen.
å skifte til bunad. Foto: Ingunn Gjørva.
Foto: Ingunn Gjørva.
Halvnakne damer i formannskapssalen. En matbit, kanskje? Vi kaver oss inn i bunadene. Søljer, strømper, kornål, sko. Drikke litt vann. Varme opp stemmen. Dirigenten har lovet en pep-talk klokken 16.50, men hun uteblir! Hva skjer? Vi må jo stille opp i riktig rekkefølge, men hvor og hvordan? Jeg kjenner et øyeblikks panikk og lukker øynene. Når jeg åpner dem et sekund senere, står alle, meg selv inkludert, på en sirlig rekke fra utgangsdøren og innover. Marianne dirigent ankommer kl. 17.01, og vi skrider frem på galleriet; rolig, verdig, skulle trodd vi aldri hadde gjort annet…
Konserten er i gang! Vi fordeler oss rundt galleriet, Marianne på trappeavsatsen under oss løfter armene, og vi synger Bruremarsj av Joachim Knoph. Her gjelder det å stirre på dirigenten. Klangene jager rundt i det store rommet, og alt blir forskjøvet. Dirigentens taktslag er eneste faste holdepunkt i verden. Så er stykket slutt, klangene legger seg og applausen stiger opp til oss. Greide vi det? Vi går smilende tilbake og ned den lange trappen, stadig like rolig og pent og smilende. Ja, det er sant! Det er bare å se på filmsnuttene fra anledningen om du tviler. Strykerne spiller Brudemarsj fra Sønderho, musikken egger og driver – perfekt for vår nedstigning. Ingen skal kjede seg mens vi går ned trappen!
Foto: Matilde Solsvik.
Foto: Matilde Solsvik.
Så står vi på podiet. Varaordføreren taler, Åse Kleveland taler, men det er musikken alt dreier seg om. Klangene stiger som en søyle rundt meg og fyller hele det store rommet. Og det er nå tiden stopper opp og står stille for meg. Hvor lenge varte konserten? De sa én time – jeg aner ikke. Den hadde ikke en utstrekning i tid, den var bare nå. Vi sang. Venners Vise, Cradle Hymn, Til deg, du hei og bleike myr med bukkeblad.… Sangene kom av seg selv (ja, vi hadde jo øvd mye). Innimellom sang jeg feil, og visst hørte jeg en s på feil sted en gang, og det peip borti andresopranen der de skulle vært heelt stille i takt 40 i Ord over grind, men det var ikke viktig, for klangen løftet og fylte rommet og tiden sto stille mens vi sang. På Hovedøen, Stille, Month after Month.…
Og så var det over. Applaus, utmarsj, fotografering og endelig tid til venner og familie i salen.
Man kan ikke anmelde sin egen konsert, aller minst når man har stått midt i et kor. Men jeg vil trekke frem to stykker som var særlig viktige for koret: Først, urfremføring (endelig!) av Ola Gjeilos Month after Month (til tekst av Emily Bronte) et bestillingsverk til Oslo Damekor. Og så: Til Kvinden med Ibsens tekst. Her fikk vi være med å applaudere vår egen komponist, Anne Aukrust, vår egen solist (samt styreleder før, under og etter pandemien), Anna Buverud. Og dessuten Marianne med ektemann som sto for arrangementet. Hat-trick, rett og slett: Tre mål i løpet av én sang! Og så kan vi med hånden på hjerte si at responsen etter konserten har vært overveldende positiv fra absolutt alle hold!! Jeg synes at denne kommentaren fra en venninne oppsummerer fint: «Ja, hele koret sto og skinte på langande lei!».
Etter konserten var det mottagelse. Styreleder holdt tale og takket oss alle sammen og især dirigenten – «korets hjerte». For sånn er det: Midt i den store klangen som skapes av strykere og klaver og Oslo Damekor og lydtekniker og litt Åse Kleveland, midt i den store klangen som kanskje får tiden til å stå stille en liten stund, står dirigenten og holder orden på det hele.
Takk til alle som var publikum. Takk til alle som bidro. Og en særlig takk til dirigenten som dro oss med hele veien til denne konserten.
Tekst: Elizabeth Nielsen
