Priset være kvinden

heter det så fint i sangen som vi skal synge på jubileumskonserten vår. Når den en gang i postcoronatid lar seg gjennomføre. Det vet vi at den gjør, og det gleder vi oss til!

Diktet ”til Kvinden”, er skrevet av Henrik Ibsen i 1859. I den tiden var slike lovord om kvinnen en heller sjelden kost.  Dette diktet ble til bare 11 år før Oslo damekor, eller Christiania  Arbeidersamfunds Kvinnesangforening som det ble kalt den gangen, ble grunnlagt.

Det skulle gå hele 14 år før kvinner fikk lov til å studere ved universitetene i Norge.

I 1882 het det i en uttalelse fra det medisinske fakultet at kvinner ikke, med visse unntak, egnet seg til å studere medisin. 

”Regelen er vel den, at kvinder, der komme ind paa disse aandslivets felter, der ligesom af naturen ikke ere anviste dem, taber deres kvindelighet, at deres intelligens udvikles paa bekostning af deres gemytsliv, saa at man ofte faar det indtryk, at der ved kvinder af denne art er noget abnormt, der ikke tillader nogen tvivl om, at kvinden her er udenfor sit naturlige felt».

Derimot, hevdet fakultetet, hadde kvinnen de egenskaper «… der gjør henne særlig skikket til den egentlige sygepleie, som er et felt, hvortil hun af naturen ligefrem er henvist”.

Det het også at kvinner verken hadde nervestystem eller helbredelse til omfattende studier og åndsarbeide. Kvinner manglet nemlig ro og likevekt i tankene, og likeså fasthet i karakter og vilje. Så konklusjonen her var at kvinner fra naturen av, ikke var skikket til å være leger.

Det er i grunnen ganske bra å tenke på at det i dag er nærmere 65 prosent av legestudentene i Norge, kvinner. Så da vet vi det! 

Og fra grunnleggelsesåret til Oslo Damekor, skulle det gå nesten femti år før kvinnene i Norge fikk stemmerett.  Det fantes riktignok et unntak. Enker kunne stemme i kommunale valg, i kraft av å være husholdsoverhodet, som det het.

Og i 1894 fikk kvinnene lov til å bli med å stemme over den nye brennevinsloven.

”Naar Drikken faar Indgang i Hjemmene, naar Manden, Faderen, Sønnen, Broderen henfalder til Drik, hvem er det da, det først og verst gaar ud over? Mon ikke netop Hustruen, Moderen, Datteren, Søsteren, med et Ord: Kvinden i Hjemmet”?

Men så var det slutt, helt fram til 1913, eller egentlig til 1919, først da fikk alle kvinner, inkludert de som var på fattigkassa, stemmerett i Norge.

Men hva med 1870, det året da Oslo damekor ble opprettet? Et lite søk på norske Wikipedia, avdekker noe som virker litt snodig.

Av 16 kjente og mindre kjente personer som ble født dette året, er det kun en kvinne som er nevnt. Og blant kongelige fødsler som Christian den tiende av Danmark/Norge, polarforskeren Nicolai Hansen, komponisten Franz Lehar og selveste Lenin, ble det også født ei dame som het Agnes Ozman. Hva hun var kjent som; jo hun var den første i verden til å tale i tunger.

Hva som ikke er nevnt, er at samme år ble Elise Sem født. Hun skulle bli landets første kvinnelige advokat, og Europas første kvinnelige høyesterettsadvokat.  

Nå skal det sies at Wikipedia kanskje ikke er det mest etterrettelige organ som finnes, men likevel, kanskje tidene ikke har forandret seg så mye som vi liker å tro?

Men tilbake til 1870 og damekoret vårt.  Det hadde ikke alltid vært selvsagt at kvinnene skulle få synge. Tidligere hadde vi kastratsangere. Det var den tidens lyse stemmer, i mangel av at kvinner fikk innta denne arenaen.

Da ble løsningen å kastrere unge gutter før de kom i stemmeskiftet.  Denne brutale tradisjonen holdt seg fra 1500 da det ble forbudt for kvinner å tale og ynge i romersk-katolske kirker. Kastratsangerne beholdt sine lyse stemmer, og fikk en rar, metallisk lyd, det var omtrent som å høre Pavarotti på helium.

Det var mange om ofret både genitalier og familieliv på kunstens alter.  For de som ble berømte, var det kanskje av og til verdt forsakelsen.  De fikk nemlig stjernestatus, og ble gjenstand for en nærmest hysterisk offentlig beundring. Og kanskje nettopp fordi stemmen var menneskeskapt, og ikke gitt av Gud. For slik var tidene da.

Det var 16- og 1700-tallet som var kastratsangernes glanstid. Utover 1800-tallet døde tradisjonen langsomt ut. Den siste rollen for en mannlig sopran, ble skrevet i 1824.

Men noen ble tilbake. Alessandro Moreschi var verdens siste kastratsanger. Han levde helt fram til 1922, og da han trakk sitt siste sukk i april i 1922, markerte det slutten på en musikalsk æra som aldri kom tilbake. Og godt var det. 

Og slik hørtes han ut, Alessandro Moreschi: https://www.youtube.com/watch?v=KLjvfqnD0ws

Så tilbake til Damekoret og stiftelsesåret 1870.  Det var det året som kastrering av unge gutter ble forbudt. Det var nok ingen sammenheng her, men på et vis er ringen litt sluttet. Og så må vi bøye oss i støvet og takke våre formødre som gikk foran og var pionerer i si tid, enten det gjaldt sang, stemmerett eller utdanning, og alt det andre! Og de ryddet veien for de neste generasjoner.

De som har spilt i korps kjenner nok til en marsj som heter ”Guttene kommer”. Den blir regnet som verdens eldste marsj skrevet for korps, men den kom først i 1901, altså over 30 år etter at Norges første damekor ble stiftet! Så kanskje skulle det ha vært en sang som heter jentene kommer også?

For nå er vi her, uansett, og vi har vært her i over 150 år, og her vil vi fortsatt bli! Hurra for oss!

Skrevet av Anne Aukrust

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.