Kategoriarkiv: Forfatter: Hilde Marie Rekstad

Arbinsgate, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Hilde Marie Rekstad, Nordens eldste damekor, ODK, Oslo Damekor

Sonja Jean Romsaas Korist i Oslo Damekor fra 1963 til 2013

Legg igjen en kommentar

I samtale med Marianne Husby Berg og Anna Buverud

Tekst og foto:  Hilde Marie Rekstad

Jeg har vært igjennom en tidsreise med koret, sier Sonja. Oslo Damekor har en historie som går tilbake til kong Oscars tid, og den bør tas vare på.

Og nettopp derfor er det med glede og takknemlighet at vi her deler noe av Sonjas lange historie i Oslo Damekor. I denne samtalen forteller Sonja om hennes store hobby og sterke engasjement for Oslo Damekor gjennom 50 år. Sonjas lange historie med koret gir et fantastisk innblikk i korets liv fra innsiden, med linjer helt tilbake til krigens dager. Hennes engasjement for fellesskap og medmenneskelighet, og hvordan deltakelse i koret var en måte å bruke dette engasjementet på, er inspirerende å lære om. Sonjas refleksjoner er viktige, ikke minst nå hvor verden oppleves urolig og utrygg.

Sonja tar imot Anna og Marianne med sprudlende gjensynsglede i sitt hjem i Bærum. Det er ikke så rart at stemningen er god, for her er det år av minner som møtes. Marianne ble dirigent mens Sonja fortsatt var aktiv korist i Oslo Damekor. Og tidligere formann Anna er jo nærmest som familie å regne. Hun er niesen til den dirigenten som ledet koret den gangen Sonja startet opp, Marit Tenfjord. Her er det referanser og kryssende bekjentskaper i alle retninger, så det er ikke noe å si på stemningen under denne samtalen.

Den gangen jeg begynte i koret, så var jeg så ung, sier Sonja. Jeg begynte først i «Oslo Blandakor», men det var ikke så moro der. Jeg og en venninne fant frem til Oslo Damekor, og fikk samtidig med oss enda flere venninner. Koret var stort, og det var flere grupperinger og mange familierelasjoner blant medlemmene. Vi ble en stor gruppe unge som var mye sammen sosialt også. Marit Tenfjord var dirigent, og årene med Marit var en utrolig fin tid. Kanskje minnes jeg disse årene som særlig gode også fordi jeg var så ung. Hun var dirigenten til koret i 36 år. Hun var fantastisk flink og en bauta.

TIDEN MED DIRIGENT MARIT TENFJORD

Da jeg begynte i koret var vi mer enn 80 stykker, som skulle øve i lokalet i Arbins gate. Vi brukte lokalene til øvelse, men vi kunne også låne dem til fester. En fantastisk tid! Og aldersblandingen var fascinerende! Det var kvinner i alle aldre. Mange av de eldre damene var livlige og morsomme å være i kor med. De var et muntrasjonsråd. Det å være i et damekor kan være forferdelig moro! Noe kunne det jo alltids være mellom så mange kvinner, men Marit hadde disiplin. Hun kunne gi et ordentlig skarpt blikk iblant. I tillegg til Marit, så hadde vi også stemmepedagoger innleid. Og Marit hadde et stort nedslagsfelt i korverdenen, så selv om vi ikke hadde mange konserter og slikt som dere har i dag, så gjorde vi flere ting. Vi sang blant annet en del med Håndverkerkoret. Og alle turene! En flott kordame, Marit! Og hun kjente så mange.

Sonja forteller at det største hun har vært med på som korist, var 100-års jubileet med både kong Olav og kronprinsparet Sonja og Harald til stede. Så må jo korets rolle ved åpningen av Oslo Konserthus i 1977 frem, så klart, med egen konsert i store sal. Utallige turer med både buss og fly var høydepunkter med veldig mye moro. Ved deltakelse i Landssangerstevnet i 1975, vant de Damekor-konkurransen, og seieren ble markert med konsert i Nidarosdomen. Men årsfestene for Oslo Damekor er uansett det Sonja gjenforteller med mest latter.

Det har vært så mange fine dager med koret. Det kan ikke beskrives, så mye moro som jeg har hatt i Oslo Damekor. Ja, det var ikke alltid det ble sang på øvelsene engang! Og festene, de var…legendariske! Årsfestene var alltid veldig festlige, og jeg var ikke hjemme før 3 om natten etter noen av dem. Da ble det drosjer fulle av korister, som kjørte kanossagang for å få alle hjem. Årsfestene var på den tiden på torsdager, som øvelsen. Endelig var det noen kloke hoder som flyttet årsfesten til fredag eller lørdag. Årsfesten hadde faste tradisjoner, med tale til dirigenten som ble holdt av formannen. Og så holdt dirigenten tale til koret. Denne var høytidelig og ble holdt tidlig, før det ble for mye alkohol, og Marits tale var alltid morsom, full av skrøner…  Så var det utdeling av nåler som markerer medlemmers jubileer. Alle som fikk nål, fikk også en egen sang som var skrevet for seg. Og selvsagt sang vi. Mye sang! Det var alltid noen som underholdt. Damer kan jo underholde, det vet alle…  Hvert 5. år hadde vi med mennene våre på Årsfesten, og festen ble alltid holdt i Arbins gate. Da hadde vi bar med drinker. Drinker var det i den tiden. Damedrinken sherry var det mye av.

ØVELSER I ARBINS GATE

Øvelser med Marit var terping ned til minste detalj. Grupper møttes på eget initiativ, men ikke stemmevis og organisert. Marit hadde god disiplin, for å si det sånn. På øvelsene satt hun ved pianoet. Hun sang ikke selv, men var nøye på plasseringen av koristene. Stemmene måtte utfylle hverandre. Hun var streng. Og dette var en annen tid. Noen var faktisk litt redd henne. Men fra 18:30 til 20:30 hadde vi mye vi skulle rekke, så da ble disiplinen viktig. Selv om hun var streng, så snakket hun godt med alle og var godt likt. Hun viste alle respekt. Hun hadde en autoritær stil, det kan man nok si. Da ble vi også veldig fokuserte. Dermed fikk vi nok mye gratis. Vi unge prøvde i begynnelsen å snakke litt bakerst. Vi var unge, og opptatt av at vi skulle ut etterpå, men skravlingen måtte vi slutte med.

Torsdager var alltid satt av til koret. Jeg kom ofte med stive skuldre etter slitsomme dager på kontoret, men når jeg gikk derfra, -åh! Under øvelsen forsvant «hele sekken», hver gang. Det var en veldig rar opplevelse. Man kobler helt ut. Korsang har en stor helsegevinst. Det er så lett å tenke at man sløyfer koret når man kjenner seg utslitt. Da gjelder det å komme seg ut døren. Det er mange år siden jeg forsto at sang er en vitamininnsprøytning. Og så er det jo det å få treffe damene, høre siste nytt – i det hele tatt en veldig fin hobby!

Da jeg begynte, var vi over 80 medlemmer. Og mange røkte, inne i lokalene hvor vi skulle synge! Tenk så idiotisk. Det var et tåkehav der inne i salen. Etter øvelsene måtte jeg henge ut alle klærne til lufting. Vi tenkte ikke noe mer over helseskadene ved det, men jeg fikk jo etter hvert påvist astma og allergi. Heldigvis kunne jeg fortsette i koret.

Jeg sang første sopran i 40 år, og jeg elsket det. Så gikk jeg over til andre sopran, og det var ikke lett. All ære til de som synger understemmer, det er ikke enkelt. Og litt prestisje er det jo også, å synge første sopran i Oslo Damekor. De siste årene kom jeg ned i første alt. «Ja, nå må jeg lære noe nytt!» sa jeg til meg selv da. Det var krevende, men en flott stemme å synge. Det krever at en tenker en del. Jeg måtte øve ganske mye, det var hjernetrim. Da hadde jeg god hjelp av pianoet til å øve med. Jeg vokste opp med mye sang og orgel. Sang var viktig i tidligere tider. Dette har blitt mye borte nå, og det er synd.

VARIERENDE MEDLEMSTALL  OG JAKT PÅ DIRIGENTER

På 1990-tallet var vi nede i ni medlemmer. Da var vi på nippet til å gi opp. Den gang var det Heidi Karin Lundelie som dirigerte. I 1991 hadde vi et medlemsmøte. «Hva gjør vi?». Det var krise. Drivkraften var korets historie. Og historien til de av oss som var igjen, som alle hadde vært der i mange år. Nei, vi kunne ikke legge ned koret, men det var like før. Heidi hadde vel egentlig gitt oss litt opp, hun hadde ikke mer tålmodighet med koret. Hun gav seg i 1997, etter korturen som vi hadde til Bergen det året. Da begynte tiden for å bygge koret opp igjen, og for å finne en ny dirigent. Det gjaldt å ivareta og verdsette alle medlemmene for de menneskene de var, og ikke bare fokusere på det musikalske. Skal et kor fungere, så må det sosiale og det menneskelige være til stede. Ragnhild Groven Holmboe Nykmark kom inn som dirigent. Et fyrverkeri av ei dame, men hun ble i bare ett år. Så måtte vi ut å lete igjen. Det var vanskelig å finne en god dirigent, men etter hvert fikk vi Helene Haarr, en nydelig dame. Og så flink! Da skjedde det noe, og koret ble veldig glade i Helene.

Styreformenn kom og gikk. Det var mye rot i koret i disse årene, og mange konflikter. Ulik stil hos de forskjellige dirigentene, og ulike prioriteringer. Det ble utrygt, medlemmer forsvant, og dette kunne ha blitt slutten på Oslo Damekor. Det var tungt i mange år. Ulike formenn forsøkte å rydde opp, men det var styret som tok tak og skapte harmoni. Det tok tid. Og det krevdes mange samtaler før det ordnet seg. Uro og konflikter går i lengden ut over sangen også. Når man er få medlemmer i et kor, så er konflikter mer fremtredende enn i et kor med mange medlemmer. Men uansett er det en indre justis i et kor, og man skal være litt hardhudet for å være i et kor med så mange damer.

MARIANNE HUSBY BERG SOM DIRIGENT

Men så kom du, Marianne. Og sammen med det driftige styret la alt det utrivelige seg til ro. Du, Marianne, likner mye på Marit som dirigent, sier Sonja. Det var det første jeg la merke til. Vi angret aldri på at vi ansatte deg! sier Sonja videre. Valg av dirigent var alltid vanskelig, selv om ikke det var så mange å velge mellom. Da Marianne begynte i koret, pleide hun å ta frem to, tre stykker som skulle synge foran under øvelsen. Det synes Sonja var fantastisk lærerikt.

«Det er jo veldig hyggelig å høre at dere ikke angret! Jeg var en ubarmhjertig dirigent i begynnelsen», sukker Marianne, og sier at slikt har hun sluttet med.  «Huff. Menneskekunnskapen har kommet med alderen. Jeg var veldig ung og gjorde mange feil som ny dirigent. Jeg hadde jo veldig liten forståelse for det sosiale i starten. Det har kommet med alderen».

Du var så levende! Karisma vil jeg kalle det, repliserer Sonja. Vi var jo spente. Vi hadde rotet mye med dirigent-bytter, noe som hadde ført til lengre perioder med handlingslammelser og stort frafall. Ved tidspunktet for Mariannes start, bestod koret av 13-14 stykker. Snart var flere på plass, blant annet en del som hadde tatt permisjon i påvente av bedre tider. Sangen er jo bare en av de tingene som må fungere i et kor. Folk må kjenne at koret vil meg vel.  

Og med Marianne skulle vi synge uten noter, og det var helt nytt. Vi kunne jo det vi skulle synge under Marit også, men vi la aldri fra oss notene. Men vi kunne det jo! Fortsatt dukker plutselig gamle sanger opp i hukommelsen. Sanger og hele vers som jeg fortsatt kan og husker. Det ligger fortsatt i minnet mitt.

UNIFORMER OG ANTREKK

Uniformer har vært en kilde til evige krangler, herre min gud, at det kan være så vanskelig! Det blir et problem når alle skal bestemme. Man bør kanskje tilbake til slik det var før, hvor styret eller en nedsatt gruppe, la frem to eller tre forslag som man kunne stemme over. Da jeg startet i koret hadde vi jo disse kjolene med prinsessesnitt, med en liten jakke og lue til. De var i flyblått, en lys blå farge. Tradisjonen sa at korets farger skulle være i en nyanse av Osloblått. Denne regelen ble senere brutt, og koret tok i bruk marineblått i stede, noe som førte til mye krangel. Ingen av disse draktene er spart dessverre. De marineblå draktene var laget i et stoff som het crimplene. De krøllet aldri, og kunne rulles sammen i kofferten. Disse ble borte på 1980-tallet, og det ble bestemt at alle kunne kle seg som de ville, bare de holdt seg til marineblå. I år 2000 reiste koret til York, og da ble det en ny runde med drakt. Med èn stemme overvekt, ble det besluttet å lage drakter i vikingtradisjon, designet av en av koristene. Disse ble brukt av koret helt til Marianne Husby Berg ble korets dirigent i 2009.

Marianne skyter inn at «Kordrakter med Oslofarger, det må vi tilbake til!». Anna repliserer at «Nei, skal vi virkelig tilbake til den diskusjonen allerede nå? Vi har jo nylig landet forrige runde! Etter mye styr endte vi opp med å tillate bukser på konsert!»

Oj, nei noe sånt har jeg aldri vært med på, svarer Sonja da! Guri meg, nå skal jo alle mene noe. Men man må se stort på ting. Bukser går det også, men bukser som uniform er noe annet. Folk kan velge en del ulikt, etter hva de selv kler, så lenge stoffet sitter pent. Godt stoff er det viktigste! Men å drive med drakter, akkurat det misunner jeg dere ikke.

KORET UNDER ANNEN VERDENSKRIG

Sonjas far var en ung mann som hadde tatt et kort arbeid som sjømann rett før krigen. Da krigen begynte, måtte alle som var på sjøen, bli værende. Transport var livsnødvendig. Krigen førte til at Sonjas far og mor traff hverandre i Skottland i 1941. Sonjas mor er skotte, og de giftet seg raskt fordi faren ville være gift før han dro ut igjen. Sonja ble født i 1944, og familien flyttet fra Glasgow til Oslo i 1946. I 1963 begynte Sonja i Oslo damekor. Mange av de som var korister den gangen, hadde gått i koret under krigen. Slik har korets historie fra krigstiden også blitt en del av Sonjas fortelling.  

Under krigen reiste koristene til øvelser gjennom en by som lå svart, med nedrullede blendingsgardiner foran vinduene. Øvelsene ble holdt, og koret hadde aktiviteter da også. Det var nok en rar tid, men mennesker er elastiske. Og vet vi ikke hva vi skal være redde for, så fortsetter vi med våre gjøremål som før. Det var med livet som innsats å dra på koret den gangen. Det var først i 1944, da Vika ble bombet, at øvelser ble avlyst. Det var en bombe som traff en trikk full av passasjerer rett ved Arbins gate, hvor koret hadde hatt sine øvelser siden 1936. Kanskje var folk tøffere før. Hvorfor var de ikke reddere? Det har jeg tenkt på mange ganger. Folk tenkte nok at «Det skjer ikke». De visste ikke like mye den gangen, og levde sine hverdager.

Vi skal vel kanskje ikke tenke for mye på gamledager, men det er jo arven vår. Vi må ikke ta ting for gitt. Det sies at nordmenn er for naive. Kanskje har vi ikke lært av historien. Man skulle ikke tro at vi skulle oppleve det Europa opplever i dag. Kan dette virkelig skje i vår tid? Vi må vokte oss, i dag også. Alle som skiller seg ut blir angrepet. Vi har levd i sus og dus lenge nå. Vi må være klar over at det kan ta slutt.

I korsammenheng betyr det at alle medlemmer må sees. Reglene må være klare, og innenfor de rammene er vi bare mennesker. Og det er veldig viktig i foreningslivet å forstå betydningen av at man trenger mange ulike talenter og egenskaper. Noen har en flott stemme. Andre har et bedre gehør. Noen er flinke til å samle inn penger. Ingen melder seg inn i et kor, består opptaksprøven, for deretter å ikke duge. Etter opptak i koret, må alle medlemmene ivaretas. Det må legges til rette. Å gå i kor er en skole, hvor koristene trener. Det er det viktig å huske.

I dag er Sonja fortsatt en svært aktiv dame i sitt nærmiljø, både som korist i Rykkinn seniorkor, i pensjonistforeningen, og som bestemor. Hun holder seg aktiv og engasjert, og har fortsatt et brennende engasjement for andre mennesker. Vi takker Sonja for årene i Oslo Damekor, og for at hun har delt sine minner og erfaringer med oss.

Marianne Husby Berg sammen med Sonja Jean Romsaas. Foto ved Anna Buverud

Oslo Damekors navn og opprinnelse Kristiania Arbeidersamfunns Kvindesangforening ble opprettet 3. desember 1870, på initiativ fra fattigforstander Johnson. I 1924 skiftet koret navn til Kristiania Damekor av 1870, etter å ha løsrevet seg fra Kristiania Arbeidersamfunn i 1922. I 1925 endret koret navnet igjen, til dagens Oslo Damekor, stiftet i 1870.   Korets dirigenter: Hoff 1870-1873 Christian Teilman 1873-1875 I.G. Conradi 1875-1893 Jens Berntsen (operasanger) 1893-1899 Alfred Russ, M. Opaker 1919-1949 Wilhelm Schwarzott 1948-1952 Marit Tenfjord, 1952-1988 Heidi Karin Lundelie, 1988-1997 Ragnhild Groven Holmboe Nykmark 1997 Helene Haarr 1998-2009 Marianne Huseby Berg 2009  (nåværende dirigent)     Lokalitet for øvelser Fra opprettelsen øvde koret i Logen en gang per uke, hvor også herrene i Kristiania Arbeidersamfunns sangforening holdt sine øvelser. Etter løsrivelsen i 1922, flyttet koret sine øvelser til Vaterland skole. Fra 1936 har koret hatt sine øvelser i Arbins gate.    

Allehelgensgudstjeneste, Forfatter: Hilde Marie Rekstad, Oslo Damekor, Ukategorisert

Allehelgensgudstjeneste i Bygdøy kirke

Legg igjen en kommentar

«Årets mest gripende sangoppdrag for Oslo Damekor»

Også dette året sang Oslo Damekor under allehelgensgudstjenesten i Bygdøy kirke, som i år var søndag den 7. november. Hvert år samles menigheter i hele det kristne fellesskap verden over for å minnes sine helgener og sine døde. Dette var andre gangen jeg som korist deltok i Bygdøy kirke på allehelgensgudstjenesten, selv om koret og kirken har en lang tradisjon for dette samarbeidet. Det som har møtt meg begge gangene, er varmen og rausheten som kan føles i fellesskapet gjennom timene vi da har hatt sammen. Det beveget meg sterkt også denne gangen, å få synge salmer og korsanger i kirken nettopp denne kvelden. Vi sang sammen med menigheten og for de som selv ikke orket å synge. Prestene Arne Slørdahl, Margunn Sandal og Rut Ugland delte ord som gav rom for både savn, sorg og også de vonde følelsene for såre relasjoner som ved døden aldri kan leges i dette livet. Det var dette som var det fineste for meg; at kirkerommet fyltes av den samme sangen for oss alle. Uansett tro og uansett tvil over salmenes konkrete innhold om et kommende paradis, så ble lengselen etter fellesskap der og da oppfylt.

Foruten salmer så fremførte koret «Even when He is silent» for førstegang denne kvelden; en tekst som ble funnet rispet inn på en vegg av en jødisk fange under 2. verdenskrig. Kanskje er det den flotteste salmen som er skrevet har jeg tenkt, selv om den kanskje ikke fyller de stilistiske kravene til sjangeren. Under sangen stod koret spredt langs kirkens vegger, og mange av menighetens besøkende sa etterpå at det var en særlig sterk opplevelse å bli omkranset av korets sang under fremførelsen. Teksten er en trosbekjennelse, på et nærvær av lys og kjærlighet, også når det ikke kan føles. Og på alteret brant lysene for alle dem som var gått bort siden forrige gang vi mintes. For meg er allehelgensgudstjenesten den mest gripende av årets sangoppdrag i Bygdøy kirke. Det er den dagen vi kommer uten å være på vei noe sted. Vi skal ikke videre i store anledninger. Det er ingen julemiddag eller noen voldsomme forventninger eller planer som må lykkes. Det er akkurat dette vi da er samlet om og denne stunden som gjelder.

Da er det en særlig fryd å synge til organist Vetle Seland Halvorsen, som spiller med følelse og selvfølgelig også er en eksepsjonelt profesjonell musiker. Han stiller alltid under lange øvelser i forkant av gudstjenester, både før allehelgensgudstjenesten og andre gudstjenester som Oslo Damekor har i Bygdøy kirke. Vi retter en særlig takk til han, og som alltid gir koret et solid løft. Det gjorde han også denne gangen.

Organist Vetle Seland Halvorsen og dirigent Marianne Husby Berg.

Oslo Damekor synger fast i Bygdøy kirke ved ulike anledninger gjennom året. Som prestene sa unisont der de stod i utgangsdøren ved gudstjenestens slutt: Oslo Damekor er jo liksom vårt kor!    

Skrevet av Hilde Marie Rekstad.

Fotograf: Ingunn Gjørva.

150 års jubileum, Damekor, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Hilde Marie Rekstad

Portrett av Marianne Husby Berg – dirigent i Norges eldste damekor

3 kommentarer
Marianne Husby Berg dirigerer Oslo Damekor ved 145 års jubileet.

Hun er en strålende og kunnskapsrik inspirator. En god leder og pedagog. En dame med både glimt i øynene og bein i nesa. Som hører alle nyanser og som ikke gir seg før vi leverer.

Jeg er spent på hvem Marianne er, den unge dirigenten og musikeren som er musikalsk ansvarlig for Oslo damekor. Jeg vet hvem hun er som dirigent. Nå vil jeg vite hvem dirigenten vår er som menneske. Jeg ønsker meg den store historien, om hennes valg og betraktninger som har ført henne hit.

Prøvesang i Vålerenga kirke
Første gang jeg møtte Marianne var jeg helt uten sangerfaring. Jeg møtte for prøvesang i Vålerenga kirke, hjemmet til ett av hennes andre kor. Det var forsommer, året 2019. Den gangen kom hun målrettet og i farta, før hun tok meg med inn i kirkerommet og satte seg ved pianoet. I samme øyeblikk som hun slo de første notene, så hun opp på meg med det største smilet jeg hadde fått på lenge. Det høye tempoet på vei inn i kirken var strøket vekk på et øyeblikk. Hun sang noen toner, smilte på nytt, og ba meg gjenta med henne. Tilstedeværelse og varme blikk som nesten gnistret, blandet med en trillende latter, er fortsatt Marianne. Det var en nesten besynderlig opplevelse, en helt vanlig ettermiddag i en tom kirke. Hennes store stemme fylte kirkerommet da hun sang. For en stemme! Stemmen hennes straff meg langt ut over den musikalske prestasjonen. Allikevel føltes det lett å synge med. Tryggheten i møtet, med den lille og den store stemmen, var det som preget meg mest da jeg gikk.

Nå, 1 ½ år og mange øvelser senere, møtes vi igjen på tomannshånd. Hun kommer gående ut av bussen der vi skal møtes på Vålerenga denne gangen også. Nå med munnbind og et mye lavere tempo. Det er lørdag formiddag. Hun hadde spurt om vi kunne møtes ti eller elleve, jeg spurte om tolv gikk greit? Klokka er tolv presis. Hun bærer på noen poser med gaver, de har hun allerede handlet.

Sang fra arbeidsrommet på Lørenskog
Vi setter oss ved det høye bordet, vendt rett ut mot Strømsveien på Galgen. Som mellom gamle venner løper samtalen uavbrutt av sted fra før vi setter oss. Korona- hva skjer nå! Hva har jeg gjort med livet mitt? Jeg valgte musikken! Blandet med latter forteller Marianne om den kaotiske opplevelsen det var da Norge stengte ned i mars. Om to kunstnerliv som skulle leves på 90 m2 der hjemme på Lørenskog. Hvor to jobber skulle organiseres og utøves, sammen med nye oppgaver som foreldre for de to døtrene på 7 og 4 1/2 år. Hvor usikkerheten slo ned. Det har vært krevende, sier Marianne. Installert på Marcus’ arbeidsrom har hun styrt teknikken, koplet seg på Zoom, og samtidig spilt på det elektriske orgelet. Hun har sunget hele kvelder med, eller rettere sagt, for korene sine. Før korøvelsene på Zoom har hun måttet øve selv også. Det har ikke vært en vanlig arbeidsmengde, forteller Marianne. Ekteskap, små barn og to utøvende musikere er en egen øvelse under epidemien. Marianne fortsetter. Jeg er så utrolig takknemlig for jobbene mine; at jeg har jobb og har hatt det hele tiden. Servitøren kommer til bordet. Han flytter på telefonen som ligger mellom oss for å fjerne menyen. Vi bryter ut i latter, han tok på telefonen! Marianne finner frem antibacen fra veska, jeg henter en serviett. Så vanskelig livet har blitt. Nå tar vi en antibac i stedet for en tyggis, ler Marianne. Jeg har blitt helt avhengig!

Hørelære?
Marcus er kantor i Oslo domkirke og mer til. Marianne er dirigent for tre kor, i tillegg til å lede babysangen i Fjellhamar kirke. Oslo damekor har vært med henne lengst. Hun og Marcus traff hverandre under studietiden ved Norges musikkhøyskole. Begge studerte kirkemusikk, men valgte hver sin retning etter det. Hun valgte dirigering og hørelære. Hørelære, utbryter jeg, som ikke visste at det var et eget emne. Som kormedlem har jeg lagt merke til at hun kjenner stemmene våre enkeltvis, selv om hun nesten utelukkende har hørt oss synge sammen som kor. Hørselen kan trenes, forklarer Marianne. Det er en viktig del av korfaget å kunne høre. På hver øvelse, øver du på å kunne høre. Jeg ber dere lytte.

Jo, jeg kjenner at det skjer noe nesten fysisk, et sted mellom øret og hjernen, når jeg lytter under øvelsen. Stemmen min justerer seg automatisk mot de andre stemmene jeg hører. Ikke det at jeg sang surt før jeg hørte, men justeringen som kommer automatisk ved å lytte, gjør at stemmen glir inn i den store kor-stemmen. Jeg skulle akkurat til å be om en mer dyptgående forklaring, da servitøren kommer tilbake med lunsj og kaffe. Kanskje like greit. Det er Marianne som menneske jeg først og fremst vil bli kjent med nå.

Korsang er å prestere sammen
Marianne har uten tvil vært blant de som har måtte omstille seg mye under koronaepidemien. Det slår meg hvor utrolig støttende og tålmodig hun har vært. Korister har uteblitt fra zoom. Vi har uteblitt fra øvelser når de endelig kom i gang. Fellesskapet i Oslo damekor er en sterk drivkraft bak virksomheten. Zoom, avstand og en og annen karantene gjorde rekkene slanke. En del var redde. Noen følte et stress som satte seg i kroppen og sangen ville ikke ut. Marianne holdt koken. Like entusiastisk. Like støttende. Det virket som hun hadde fått opplæring i dette, hvilket var umulig. Jeg er et følelsesmenneske, sier Marianne. Jeg vet jo hvordan det er, fortsetter hun. Når det setter seg i kroppen. Har du det ikke bra så påvirker det stemmen og sangen. Jeg beundrer de som orket Zoom! De som ikke orket, måtte få lov til å slippe. Det var ikke et musikalsk høydepunkt, helt klart. Men det var godt å møtes. Kroppen er sangerens instrument. Korsang er å prestere sammen. Medlemmene i Oslo damekor er ikke solister, men sammen skaper vi en klang som kan gi stor musikk. Vi løfter oss sammen, sier Marianne med den vante, rause gløden i både blikket og stemmen. Jeg er så glad for å få jobbe med mennesker! Jeg skyter inn spørsmålet om verden går glipp av en stor soliststemme? Marianne ler, synes du? Tusen takk! Hun ler høyt og fritt igjen. Vil du høre hvorfor det ble kor, og ikke en solistkarriere? Hele historien? Veldig gjerne, sier jeg.

En barnefamilie kan ikke ha to organister
Ved Musikkhøyskolen valgte hun bachelor i kirkemusikk. På denne tiden var det dette som gav mest opplæring i korledelse. Menighetsbakgrunnen fra Indremisjonen på Nordmøre gjorde at hun trivdes med kirkemusikken. Hun kunne absolutt ha valgt den retningen også sier hun. Marianne har jobbet med korarbeid i Skårer kirke i Lørenskog. I en periode ledet hun også Gamle Aker kirkekor hvor hennes lærer Olaf Buverud tidligere var kantor. Her var det tunge og solide tradisjoner som var lærerikt å få ta del i, sier Marianne. Men så var det Marcus; Marcus André Berg som hun hadde truffet på Musikkhøyskolen. Allerede før valg av master var tanken på familieplanlegging der, på vei et sted opp mot bevisstheten. En barnefamilie kan ikke ha to organister, forteller hun. Kalenderen vil ikke kunne gå opp hvis begge skal jobbe på samme tider. Nei, det var ikke et offer, så absolutt ikke! Samtalen behøvde de ikke en gang å ta. Det var ikke Mariannes lidenskap å bli organist, men det var det for Marcus. Fortsatt ganske nygift, i midten av 20-årene og gravid med første barn, valgte hun bort arbeid i kirke. Hun satset på korledelse.

Fra en stor søskenflokk
Hvor tradisjonell er du når det kommer til roller og kvinneliv, undrer jeg? Jeg vil gjerne høre mer om bakgrunnen for dette valget. Var kjønnsroller ledende, et sted i den unge Marianne? Et sted i tradisjonene, et sted fra oppveksten? Jeg har ikke tenkt på dette egentlig! Hun ler igjen, ser ut av vinduet og ut på asfalten som vi ser ut på fra caféen som ligger i en halv kjelleretasje. Hun grer håret bakover over hodet med fingrene, tenker noen øyeblikk, før hun forteller at mor var sykepleier. Det var ganske utradisjonelt for en gårdskvinne den gangen. Mariannes foreldre er i 70-årene nå. Selv om moren var utdannet, var hun hjemme med barna og jobbet på gården. Jo, egentlig levde Mariannes foreldre ganske tradisjonelt. Men foreldrene fikk fem barn på seks år. Deretter en pause på fem år, før de to siste jentene ble født. Syv barn i alt, hvor Marianne er nest yngst. Nei, hun er ikke sikker på foreldrenes familieplanlegging, men hun tenker at hun har en mor som fulgte sine interesser.

Inspirasjonen i barndommen
Selv har hun hatt en veldig god barndom som hun føler takknemlighet for. Musikk var viktig i familien. På sengekanten ble det sunget lokker og salmer. Gitaren slang rundt og ble spilt av alle. Trommer og alle slags småinstrumenter hørte med. Familien hadde en platespiller hvor hun hørte på The Golden Gate Quartet. Igjen og igjen, i hele barndommen. Dette var musikk som traff henne veldig. Bedehuset var en del av familiens liv, hvor Mariannes bestemor var hobbymusiker. Salmene derfra ble en del av det musikalske fundamentet i Marianne.

Filmmusikk og torader
Etter hvert som de eldste søsknene måtte flytte for å gå på skole i en alder av 15-16 år, kom de tilbake i helgene med ny og spennende musikk på cd. Marianne ble introdusert for progrock, instrumentell musikk, etnisk musikk og filmmusikk. Hun lyttet, mye. Filmmusikk var spennende og variert. Musikken hørte hun på cd, uten å ha sett filmene. Lillefot og vennene hans, Lion King, Bram Stoker`s Dracula og Terminator 2 hadde filmmusikk som satte spor. Og så var det torader, så klart. Det var ikke alltid like godt å høre på, når sant skal sies! Jeg vet ikke om du skal skrive dette, ler hun igjen. Torader og trekkspill har sterke tradisjoner på Nordmøre og var en naturlig del av musikkbildet i oppveksten. Ikke alt var like bra. Men sånn er det jo med alt, ikke sant? Det er musikalitet som er viktigst. Formidlingsevne. Det er ikke nok at musikken er teknisk bra. Det må være en vilje bak, forteller hun. Det spør Marianne døtrene sin om også, enten den eldste øver på fiolinen eller barna øver på å fremføre Blinke lille Stjernelill. Hva vil du formidle?

Ungdomsidoler
Tilbake til oppveksten. Marianne og en venninne på ungdomskolen laget sanger sammen. Nå var det viktig å likne på andre. Selv om hun likte mye gammel musikk, gjaldt det å høre på det de andre gjorde nå. Spicegirls for eksempel! De sangene kan jeg fortsatt, kanskje vi skal ta en karaokekveld, ler Marianne. Det var store avstander der hun vokste opp. Det ble mye tid hjemme og med familien, men klassevenner var ikke et veldig stort savn på fritiden. Det var søsknene som var hennes største inspirasjon. De var mine idoler, sier hun. De kom hjem med musikk, og de laget konserter for storfamilien og på bedehuset. De var familiens eget band.

Lyttet og øvde på egen hånd
Det tok tid før Marianne kom i gang med pianoundervisning. Det var ingen organist på hjemstedet da hun var stor nok for å starte opplæringen. Først på slutten av barneskolen begynte hun med pianotimer. Grunnlaget var akkurat lagt, da læreren forsvant og Marianne igjen var overlatt til å lytte. Vel, det ble kanskje mer hamring enn lytting i begynnelsen, sier hun. Stakkars de som bodde hjemme da jeg satte i gang med det altfor vanskelige stykket Bryllupsdag på Trollhaugen! Dette skulle jeg lære meg! Jeg elsket de åpne kvintene. Jeg spilte og spilte for meg selv, eller hamret på pianoet, som sagt. Etter hvert ble det mer lytting også. Jeg gav meg ikke, og denne tiden uten lærer gav meg kanskje den største utviklingen.

Fra folkehøgskole til hjelpedirigent
Da det kom til hennes tur å flytte hjemmefra for å gå på skole, ble det først ett år på folkehøgskole. Veien til et liv med musikk har ikke vært krystallklar. På folkehøgskolen valgte hun musikklinjen så klart, men ladet egentlig opp til videregående med toppkarakterer. Det var dyrlege som var barndommens yrkesdrøm, etter å ha vokst opp på gård med melkekyr. På videregående var valg av fordypning enkelt. Hun valgte det samme som søsknene og tok musikklinjen her også. I sin tid hadde faren spurt søsknene om musikk var et godt valg? Da det var Mariannes tur, hadde søsknene allerede gått opp veien. Fordelen med å være av de yngste i en så stor flokk og med foreldre som arbeidet mye, var frihet. Planen for videre studier var klar, men musikken ble for viktig. Hun nølte etter videregående. Dyrlegedrømmen var der fortsatt. Og hva med litteratur, norsk og norrønt? Hun så i flere retninger. Hun trengte mer tid for å velge og tok en årsenhet på Høgskolen i Staffeldtsgate. På studiet her fikk hun læreren Britt Karin Wetteland som avgjorde valget. Marianne fikk praksisplass som hjelpedirigent sammen med denne læreren og ble bergtatt av hennes arbeid med koret. Det er dette med bevegelse, utvikling, pedagogikk. Det er det menneskelige aspektet, forklarer Marianne. Det måtte bli musikk og korledelse.

Spirivippen som kom til intervju

Marianne kom til intervju for dirigentjobben ved Oslo damekor i 2008. Jeg avslører at hun beskrives som en ung, liten spirrevipp, den gang hun kom til intervju. Litt research må jeg innrømme å ha gjort, til dette veldig åpne intervjuet. Latteren tar Marianne. Hun ler like vakkert som hun synger, tenker jeg. Er det sant? Ja, det kan nok stemme! Jeg husker øyeblikket hvor jeg oppdaget hva jeg hadde på meg! Hun ler høyt igjen, og sier at da tenkte jeg at denne jobben får jeg ikke! Der sto jeg, i Henrik Ibsens bakgård så å si, i det ærverdige lokalet som koret alltid har brukt i Arbins gate 1. Damene var veldig pene damer. Du vet, den typen. Men det er jo ikke sånn i det hele tatt, det var bare hele settingen! Da oppdaget jeg at jeg stod midt i dette, i en hettegenser, med et eller annet behagelig nedenfor. Selvsagt passet ingen farger, det har det aldri gjort. Da tenkte jeg at her er det bare å kjøre på. Hun var helt i begynnelsen av 20 årene. Kanskje var det fordi det ikke var noen grunn til å holde tilbake? Jobben fikk hun jo ikke uansett.

Hun lærte korkultur i Damekoret

Hun fikk jobben. Hun startet opp med store ambisjoner og et voldsomt driv. Hun stilte krav. Det må ha vært tøft for koret tenker hun nå. Men de klarte det! Kanskje forsvant noen i dragsuget, jeg vet ikke, og ikke var det mitt fokus heller. Jeg kjørte virkelig på. Det er ikke alt man gjør i et kor. Som da styret og jeg tenkte vi kunne dra inn penger til koret ved å la enkelte ta noen oppdrag på korets vegne. I effektivitetens tegn valgte jeg ut noen som jeg tenkte kunne gjøre dette. Andre kunne like gjerne blitt valgt. Jeg forstod ikke hvilket granatfelt jeg beveget meg i. Huff, dette er kanskje fortsatt vondt. Nå tenker jeg annerledes. Nå kjenner jeg jo alle! De er venner. De største øyeblikkene jeg har hatt med koret, er når vi har sunget i medlemmers bryllup og begravelser. Som den gang vi sang for Erna. Erna sang i koret helt til hun døde. I begravelsen sang vi Stille. Det er en sang vi har slitt mye med rent teknisk. Da vi sang strofen Tirilill er her ikke lenger, så kjente jeg den lange tradisjonen jeg stod i. Jeg kjente at jeg var tatt opp i en familie i Oslo damekor. Historien ligger i arrangementer og i repertoar. De 150 år gamle tradisjonene ligger der fortsatt og gjør koret til det som det er i dag. Koret har en identitet som er verdifull. Jeg har lært selve korkulturen av Oslo damekor, alt rundt det å være i et kor. Kor er jo å gjøre det sammen. Som nyutdannet er det mye du ikke kan. Historien om Ernas begravelse har fylt Mariannes øyne med tårer nå. Hun er til stede med hele seg. Det er akkurat sånn jeg kjenner Marianne.

Ambisjoner og gjensidig fleksibilitet

Hun sitter litt urolig på stolen nå. Ja, hun er et følelsesmenneske. Prosessen hvor iveren etter mer inntekter til koret gjorde at hun plukket ut noen korister fremfor andre, plager henne fortsatt. År med korglede, samhold, reiser og en stor variasjon av drikkeviser har begravet dette for lengst tenker jeg. Marianne beskrives av de som kjenner henne best, som en dirigent som gir uendelig mye av seg selv. Som er tilgjengelig. Som er varm. Som fortsatt stiller krav og har faglige ambisjoner. Hun kom inn i koret med en klar strategi da koret ikke lenger hadde noen tydelig retning. Repertoaret var ikke tilpasset de som sang og passet bare halvparten. Musikk handler som sagt om formidling, gjentar hun. Derfor må repertoaret passe til medlemmene. De må kunne leve seg inn i tekstene. De må ha en personlig driv til å synge nettopp den sangen. Vi kan ikke gape over alt, men det vi gjør skal vi gjøre godt. Marianne hjalp koret til en identitet som passet. Ambisjonene er fortsatt høye, men nå har hun litt bedre tid til å ta oss dit. Nå er jeg jo bare en sliten småbarnsmor ler Marianne. Da lurer jeg på hva hun var før, tenker jeg. Jeg er fascinert av Oslo damekor, legger hun til. At de tålte den unge spirrevippen som jeg var. Da jeg kom inn i koret, brydde jeg meg ikke om motstand. Den fleksibiliteten som koret viste, ligger der enda. Koret imponerer meg.

Musisering og innsikt

Da Marianne tok over koret, var det bare tolv korister tilbake, fra det som før hadde vært et stort kor for arbeiderkvinner i Oslo. Den gang tok hun inn nærmest samtlige som ønsket å bli med. Fortsatt stilles det ikke krav til å være en dreven korist med en veltrent stemme. Det viktigste er å kunne lytte, forklarer Marianne. Musiseringen hos den som synger er det jeg ser etter. Det gjelder å ikke bare dure på. Koristen må ha innsikt i eget bidrag til klang og formidling. De gangene jeg gir avslag, sier jeg alltid at vedkommende må fortsette å synge. Det finnes kor for alt slags bruk og sanggleden er det viktigste. For den ruskete stemmen er det bare å øve. Alderen setter seg på stemmen, spesielt hos kvinner. Stemmen er hele tiden i utvikling og den trenger ikke å forfalle. Syng hver dag, det er som jogging! Hvor god du vil bli, handler om innsats. Husk bare at det ikke handler utelukkende om hvor mye du synger, men at du også er målbevisst i treningen. Du må kople på hodet og trene de ulike komponentene som korsang krever. Pust, ansats, jording; alle disse momentene som vi jobber med på øvelsene. Ellers anbefaler jeg alle noen timer hos sangpedagog siden vi alle er forskjellige. Da får du veiledning på den treningen som akkurat du trenger mest.

«Jeg var naiv. Nå har jeg kjent på andre dybder»

Marianne beskriver seg selv som en sliten småbarnsmor, der hun er i livet nå. Sliten, tenker jeg, hun virker ikke sånn. Kanskje hun bare har blitt voksen? På nytt ser hun ettertenksomt ut av vinduet mot gaten. Småbarnsfasen har ikke vært en rosa sky for meg, sier hun med et annet alvor. Dette livet som jeg tilbyr barna mine, er så veldig annerledes fra det jeg selv fikk. De får aldri den friheten, heller ikke den naturen. Naturen, vinden og utsikten savner jeg. Ja, det er et savn. Men kulturtilbudet på små steder er gjerne fattig. Større steder setter heller ikke folk i bås på samme måte som på bygdene. Det kunne jeg kjenne på i egen oppvekst, selv om jeg hadde en sterk tilhørighet og identitet i. Jeg hadde det utrolig bra.

Har du lest Gunvor Hofmo, spør hun meg, før hun begynner å sitere          «I en mørk natt».                                                                                                                                 Jeg elsker ingen Stjernetomme natt.  Jeg elsker ingen!   Du stumme mørke, vet hva det vil si .Forlatt av stjerner, forlatt av lyset  over vei og sti……..

Deler av diktet siterte hun utenat, resten fikk jeg som analyse. Kontrasten til den energiske Marianne med glimtet og latteren, er sterk. Jeg var naiv, sier hun. Nå har jeg kjent på andre dybder. Hofmo er fortsatt aktuell, selv om det er tung lesning. Hofmo beskriver hvordan det er å stå utenfor alt. Om angst og depresjon. Som ung mor kom nye tanker til Marianne. Tanker som «Er dette alt?». Jeg kjenner på utilstrekkeligheten nå, sier hun videre. Jeg trekkes mot det mørkere i litteraturen. Ikke det at jeg leser så mye lenger! Hun ler litt og himler med øynene. Det har jeg ikke tid til. Men dikt har jeg alltids noen minutter til. Jeg liker Rolf Jacobsen. Haldis Moren Vesaas. Kanskje enda bedre Tarjei Vesaas egentlig. Å lese er noe av det jeg gleder meg til når barna blir større. Da skal jeg ta frem noen av de gamle klassikerne. Jeg liker særlig godt realismen. Johan Falkberget skal bli et gledelig gjensyn. Enn så lenge blir det dikt. Jeg følger en Instagramdikter, Trygve Skaug. Han skriver om hverdagen. Gjenkjennelige ting. Det liker jeg.

Å holde balansen

Og så gleder jeg meg veldig til å få tid til en hobby, fortsetter Marianne. Kanskje kan jeg lære meg et nytt instrument. Nå er det noen år med arbeid. Bare arbeid faktisk. Jeg dirigerer tre kor, før hadde jeg fire. Å ha ansvar for to små mennesker er mye. Jeg prøver å begrense skjermtiden for jentene, men alt er en balanse. Hver sommer reiser vi på gårdsferie nordpå, hvor broren min driver familiegården. Jeg vil så gjerne gi dem noe av det jeg selv fikk, sier hun. Alvoret preger Marianne nå. Det er tydelig at hun tar morsoppgaven med største alvor. Samtalen bærer preg av tunge verdivalg. Kanskje vet hun ikke helt vet hvilke ben hun skal stå på. Hun formulerer det best selv. Hun holder balansen. Ikke fritid og ingen tid for hobbyer, sånn er livet hennes nå. Hva inspirerer deg Marianne? For inspirert er hun! Jeg får påfyll av å være med venner og med søstrene mine som bor her i området, sier hun med mer energi og entusiasme. Sosiale ting inspirerer meg. En god korøvelse gir meg mye! Naturen også. Men å gå tur for turens skyld, det gidder jeg ikke! Nå ler hun igjen, med den herlige og vakre latteren sin. For en stemme! tenker jeg igjen.

Helst dirigerer hun barbent

Vi har snakket i langt over to timer på en lørdag. Hjemme venter trolig familien. Avslutningsvis sporer jeg over på de mer humoristiske sidene ved dirigentutøvelsen hennes gjennom årene. Hva er det med deg og sko, Marianne? Sko? spør Marianne. Latteren sitter løst enda en gang. Jeg har ingen problemer med sko! Aller helst dirigerer jeg barbent, så her er det kanskje litt avstand i stilen til Oslo damekor. Antrekk har jeg ingen meninger om, men for all del. Jeg er jo enig at det bør se pent ut også, musikalske fremføringer handler også om estetikk. Jeg har bare ikke øyne for sånt. Og antrekk og damekor kan fort lede til intriger, så sånt tar jeg ikke i. Men du tenker på den gangen jeg glemte sko? Marianne flirer spørrende. Ja, det gjør jeg. Det var den gangen på tur til Budapest, hvor koret skulle holde konsert i et fancy lokale. Koret var pent antrukket. Foran stilte Marianne opp, i sokkelesten. Hun har glemt sko andre ganger også. Etter fremføring i Domkirkeruinene på Hamar tok koret grep. Sko ble innkjøpt og disse er Marianne veldig glad for, innrømmer hun. Nå slipper jeg å tenke på hva jeg skal ha på bena. Dirigentskoene er gode og alltid med. Men du vet, forklarer Marianne, jeg er jo bare opptatt av komfort. Det må være behagelig! Jeg har aldri gått i en dongeribukse. Jeg hiver på meg noe deilig. Det viktige er å stå godt. Jording betyr alt. Og forresten, koret fikk veldig mye skryt for den konserten i Budapest!

Hun overrasker

Ute venter høstværet. Bussen hennes kommer snart. Tilbake hos meg selv finner jeg The Golden Gate Quartet på Spotify.  Det svinger av svart, spirituell musikk hjemme i stua nå. Gruppen fra Virginia, USA og det tidlige 30-tallet synger gospel, blues og mye annet. Noen låter bruker flere sjangre på en gang, etter hva jeg kan bedømme. Musikken hun er så glad i har preget henne, tenker jeg. Hun overrasker. Hun hadde en søkende vei inn i yrkeslivet. Dette ser ut til å være et tydelig trekk ved henne, også ellers i livet. Hun har ikke satt grenser for hvor hun kan finne gjenklang langs sjelens krokete veier, det er åpenbart.

Skrevet av Hilde Marie Rekstad

150 års jubileum, Damekor, Dirigent: Marianne Husby Berg, Forfatter: Hilde Marie Rekstad, Foto Ingunn Gjørva, Kor, Nordens eldste damekor, ODK

Jubileumstur til Hvaler

Legg igjen en kommentar

La la lala lala la…. Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt. Mmmm mm.. Små fugler sang i busk og kratt, så jeg ble helt betatt! Det hender så.. da da vada da vada da …laa aaa aaa! En midtsommer natt.

Først la meg korrigere. Det hele hendte på Kirkeøy på Hvaler 21.-24. juni 2020. Vi tok inn på Sandbrekke gjestegård, en idyll med koronavennlige muligheter for både korseminar, jubileumsmiddag som holdt ypperste kvalitet laget av personalet, uteplasser under tak langs den vakre gårdsbygningen omkranset av roser og en velpleid have, en sangglad hane, og hester som lyttet oppmerksomt når vi ved noen anledninger valgte å synge ute.

Vi glemte raskt at vi på denne tiden skulle ha vært på den greske øya Tinos hvor grønn sjø og hvite strender, blandet med historiske opplevelser og samklang med et gresk kor, skulle kronet vårt 150-års jubileum dette året. Pandemiens krav om spriting av hender mellom håndtering av noteblader og kaffekopper la ikke en demper for lykken av å være sammen igjen; synge sammen, le sammen og til og med opptre for Hvalerturister og kirkefolk. Nye og gamle kormedlemmer ble enda bedre kjent, og repertoaret ble studert og innstudert til både latter og alvor. Balansen mellom punktlighet og seriøse anstrengelser fra både dirigent og medlemmer, og til tider vill latter og sure toner i de sene timer, er fantastisk i vårt kor. Det slår meg hvordan vårt kor har et øyeblikk for alle, og hvordan alle klarer å samle seg om øyeblikket.

Ja, nå bør det vel nevnes at Kjerringa med staven ikke var høydepunktet ved vår fremførelse på kirkebakken utenfor Hvaler kirke, men hva skal vi egentlig med den kjerringa? Ingen av oss har hverken stav eller meieri. Famlende, og enkelte øyeblikk med uteblivelse av nesten samtlige stemmer gjorde vår dirigent en smule alvorlig, men hun hentet seg fort inn. Vi satset i stedet alt på formidlingsevnen, og folk klappet uansett begeistret. De andre sangene ble vakkert fremført, skal vi tro tilbakemeldingen.

Og Gud vet hvor lenge slik vi satt og så utover sjø`n. Små fugler sang i busk og kratt så jeg ble ganske matt! Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt!

Sankthansaften ble feiret på familiehytta til Anna, bare noen få kilometer fra gjestegården. En sommerdag av de beste med gradestokken opp mot de 30, tilbrakte vi først på stranden. Her var vannet på den langgrunne stranden overraskende varmt og for de badeglade inspirerte dette både til kollbøtter, synkronsvømming og mer ordinære aktiviteter. Hele tiden akkompagnert av latter og sang, men også av de gode mellommenneskelige samtalene. Oslo damekor er en spennende blanding av kvinner med stort aldersspenn, ulik sosial bakgrunn og et vidt spekter av arbeids- og livserfaringer. Kanskje i kontrast til arbeiderkvinnene som en gang var starten for vårt kor. Felles for alle nåværende korister ser ut til å være nysgjerrig livsutfoldelse og interesse for fellesskap. Folk med sammenfallende humor har også vært lett å finne.

Etter en helt fantastiske middag laget av Anne og Kjersti, tok humoren helt overhånd i Annas hage. Gro Anita satte i gang med treklemming for å beklage at hun hadde kommet borti en trestamme med den skarpe plaststolen, da hytteeier Anna kunne informere om at treet heter Bente. De usedvanlige kvinnelige formene på treet Bente var ikke til å unngå å se, og Bente fortjente en ekte korskål (en av de sangene vi kan aller best), og slik fortsatte det. Det ble gjort videopptak av en usedvanlig fremføring av Oppi Lauåsen, men den ble krevd sensurert og ikke delt. Det kan informeres om at hemmelige kopier fortsatt eksisterer.

Derfor ber og råder jeg enhver pike fjern og nær: gå aldri en deilig sommernatt i land på Hovedø`n, sitt aldri forelsket og betatt og se utover sjø`n. Sky alt som heter busk og kratt og husk for alltid at: Det hender så mangt på Hovedø`n en midtsommer natt.

Enda en korreksjon må gjøres. Piker som følges opp av en mann bør være advart, men dette er altså et damekor. Det er ingen fare forbundet med medlemskap i Oslo Damekor. Du kan fritt vandre blant busk og kratt, utfolde dine vokale og sosiale drømmer, og delta i utallige minneverdige opplevelser som korist hos oss. I jubileumsåret tar vi ikke imot nye medlemmer, men fra 2021 ønsker vi deg hjertelig velkommen! I mellomtiden kan du følge oss på facebook, og ikke minst sette av ettermiddagen den 3. desember for vår jubileumskonsert i Oslo rådhus. Der blir det et allsidig repertoar med blant annet et nyskrevet verk til Oslo Damekor av Ola Gjeilo.

Skrevet av Hilde Marie Rekstad.

Foto: Ingunn Gjørva

Bygdøy, Damekor, Forfatter: Hilde Marie Rekstad, Julekonsert, Konsert, Kor, Nordens eldste damekor, ODK, Oslodamekor, Ukategorisert

En nybegynners oppsummering

Legg igjen en kommentar

Oslo damekor, Nordens eldste, med lange og solide tradisjoner; selvsagt var ikke dette noe for meg. Det var en sovende drøm gjennom hele livet å ha en plass i et kor, men var det mulig å finne et kor hvor lista lå lavt nok? Selvsagt ikke ærverdige Oslo damekor, hvor man til og med må prøvesynge. Repertoaret er ganske imponerende, og til og med «Bæ bæ lille lam» synges på en så kunstferdig måte at denne lista var himmelhøy. Notekunnskapen fra tiden i Lørenskog skolekorps for juniorer kunne neppe holde til å følge disse damene. Disse damene representerte sikkert en standard av kvalitet og kunnskap hvor min utrente lille stemme i beste fall kunne skjules godt.

Heldigvis var mitt sosiale behov som nyinnflyttet til Oslo tilstrekkelig stort til at min venninne fikk overbevist meg om at dette måtte forsøkes. Hun gikk der allerede. I seg selv var ikke det en trøst med tanke på det faglige nivået. Min venninne har lang fartstid som korist og har en nydelig stemme. Som sagt, sosiale behov kan gi mot. Men var det over evne?

Prøvesangen for dirigent Marianne var skjør og ruskete. Det handler om å kunne lytte, justere seg inn, og øve. Velkommen til koret! Første øvelse var et møte med smil, interesse og varme. Gjensynsgleden blant damene var påtagelig, selv om det bare var en uke siden sist. Eller mindre. På slaget 18:45 skar Mariannes stemme skarpt igjennom, og disiplinen var imponerende. Så skulle det vanskelige begynne, men sammen med disse damene har alt vært lett. Det er lett å spørre, og svarene tilpasses nivået (=lavt). Ikke minst støtten fra sidemannen som peker og forklarer, og det heldigvis fraværende dultet når jeg synger feil, får meg trygt igjennom samtlige øvelser. Og synge feil gjør jeg jo stadig. Annas og Mariannes lyttefiler på nett er en uunnværlig støtte.

Julekonserten i Bygdøy kirke 30. november i år var en stor opplevelse for meg. Det var min første opptreden, og jeg hadde mest lyst til å klamre meg fast til en av de andre sopranene. Marianne tok sjansen på å la meg stå først og ytterst. Skrekken tok meg nesten, men så var det det motet igjen. Jeg sto først og ytterst. Idèt klokkene slo og Marianne gjorde oss klare til første note, så forvandlet Marianne seg til et noteark for meg. Ved å se på henne; mimikken, kroppsspråket, og den lysende trua hun utstrålte, så kunne jeg alt jeg trengte å kunne. «Og er du usikker så bare mim! Vis at du koser deg, for det handler om formidling!». Jeg følte meg så trygg! Og til sammen var vi verdt billettprisen. Vi klarte formidlingen av julehøytid og fellesskap. Det siste behøver vi ikke engang å mime.

Opptreden i Gamle logen i årets førjulstid ble enda morsommere. Her var vi leid inn av et eventbyrå til et julebord med 250 deltagere. Vi bidro med stemningsfulle sanger, koring og samkjørt wowìng til firmaets leders tale. Til og med «Herrenes tale» ble levert av en av oss. Det viser seg at vi har utrolige ressurser blant korets medlemmer, og til sammen kan vi både synge, improvisere og underholde intellektuelt.

Oslo Damekor er ærverdig og seriøst, og like fullt morsomt og moderne. Lista ligger både høyt og lavt på en gang. Det handler om å lytte, være en del av, og å stille opp. Ved årets slutt og som ny i koret oppsummerer jeg det som en stor personlig opplevelse å få være en del av dette. Til og med min skjøre stemme har begynt å blomstre. I 2020 feirer Oslo Damekor 150 år. Mange begivenheter venter, og sammen med disse damene vet jeg at jeg får et godt nytt år!

Bli med oss inn i jubileumsåret!

Vi starter 2020 med venner, vin og sang i Fredriksborg selskapslokale på Bygdøy (30-bussen stanser rett utenfor), torsdag 9. januar kl. 19. Meld deg på her! eller HER!