Nye sangere i Oslo Damekor i 2021. Foto: Ingunn Gjørva.
I august kunne vi endelig returnere til Arbinsgate 1.
Etter snart 3 år som omstreifende kor var det godt å være hjemme igjen. Våre lokaler har vært renovert.
Her oppe i 4. etg i maskinistforeningen sine lokaler har Oslo Damekor har hatt base hver torsdag siden 1936.
Det er masse god historie i gjenklangen fra disse veggene.
Kvitring og latter fra kjøkkenet etter årevis med kaffetrakting og sladring rundt kaffebordet i pausene.
Men først og fremst vakker samklang fra øvingsrommet med pianoet i midten. Her har det vært sunget, terpet, prøvet, feilet og bannet, ledd brølt og hvisket i årevis.
Alt har vi sunget. Vi har noter som er så gamle og gule at de går i oppløsning hvis vi tar i dem. Mange av dem hører nok hjemme hos riksantikvaren.
Rommet selv er kledd i slitesterk, men muligens noe utrendy, brun panel. Over det hele. Visst er det blitt skrubbet litt, og portrettene av maskinistene har muligens fått ny glød etter at rammene er blitt pusset.
Men ellers er alt det samme. Heldigvis.
For det er i veggene historien sitter. Lyden av alle årene som er gått.
Og selv om rommet vårt ikke nødvendigvis sløser med akustikken «Her får vi ingenting gratis» sier dirigenten vår, så ender vi som regel opp opp i god samklang. Noen hører til og med overstemmer når vi virkelig får det til.
Og det gjør vi nå om dagen.
Får det til.
Kanskje låter det så fint nå fordi vi er blitt flinkere til å øve, pugge, lytte, fin-tune, ta imot instrukser fra dirigenten, notere, repetere. For vi er blitt flinke til det.
Kanskje er det fordi vi nå endelig kan synge sammen igjen etter tre år på loffen uten fast bopel. 2 av de 3 årene var rene digitale zoom øvinger.
Eller er det fordi vi plutselig er blitt så mange?
10 nye lys levende korister var vi blitt når vi alle møttes igjen over sommeren. Vi var rett og slett i ferd med å bli et stort kor.
Det skulle vise seg at mange av disse nok allerede hadde vært med en stund. Men vi hadde ikke fått møtt hverandre ennå. Vi hadde vært så digitale.
Felles for alle er at vi vil synge. Og vi vil synge sammen. Vi vil møtes fysisk, i samme rom og få lov til å utvikle sangen og klangen sammen.
Vi vil ha møteplasser der vi kan komme sammen og utrette noe sammen. Kombinere alle disse lydene, tonene og akkordene slik at det blir noe ærlig og ekte. Det er nok av fiksjon og støy og ellers i dagens samfunn. Slik finner vi samklangen. Sammen med hverandre.
Et kor skal ikke behøve å møtes digitalt.
Akkurat her akkurat i disse timene mellom 18:30 og 21:00 på torsdagene vil vi være «deilig analoge»
Fra et analogt korseminar i Bygdøy kirke høsten 2021. Foto: Anne Christine Dybwad.
“Årets mest gripende sangoppdrag for Oslo Damekor”
Også dette året sang Oslo Damekor under allehelgensgudstjenesten i Bygdøy kirke, som i år var søndag den 7. november. Hvert år samles menigheter i hele det kristne fellesskap verden over for å minnes sine helgener og sine døde. Dette var andre gangen jeg som korist deltok i Bygdøy kirke på allehelgensgudstjenesten, selv om koret og kirken har en lang tradisjon for dette samarbeidet. Det som har møtt meg begge gangene, er varmen og rausheten som kan føles i fellesskapet gjennom timene vi da har hatt sammen. Det beveget meg sterkt også denne gangen, å få synge salmer og korsanger i kirken nettopp denne kvelden. Vi sang sammen med menigheten og for de som selv ikke orket å synge. Prestene Arne Slørdahl, Margunn Sandal og Rut Ugland delte ord som gav rom for både savn, sorg og også de vonde følelsene for såre relasjoner som ved døden aldri kan leges i dette livet. Det var dette som var det fineste for meg; at kirkerommet fyltes av den samme sangen for oss alle. Uansett tro og uansett tvil over salmenes konkrete innhold om et kommende paradis, så ble lengselen etter fellesskap der og da oppfylt.
Foruten salmer så fremførte koret «Even when He is silent» for førstegang denne kvelden; en tekst som ble funnet rispet inn på en vegg av en jødisk fange under 2. verdenskrig. Kanskje er det den flotteste salmen som er skrevet har jeg tenkt, selv om den kanskje ikke fyller de stilistiske kravene til sjangeren. Under sangen stod koret spredt langs kirkens vegger, og mange av menighetens besøkende sa etterpå at det var en særlig sterk opplevelse å bli omkranset av korets sang under fremførelsen. Teksten er en trosbekjennelse, på et nærvær av lys og kjærlighet, også når det ikke kan føles. Og på alteret brant lysene for alle dem som var gått bort siden forrige gang vi mintes. For meg er allehelgensgudstjenesten den mest gripende av årets sangoppdrag i Bygdøy kirke. Det er den dagen vi kommer uten å være på vei noe sted. Vi skal ikke videre i store anledninger. Det er ingen julemiddag eller noen voldsomme forventninger eller planer som må lykkes. Det er akkurat dette vi da er samlet om og denne stunden som gjelder.
Da er det en særlig fryd å synge til organist Vetle Seland Halvorsen, som spiller med følelse og selvfølgelig også er en eksepsjonelt profesjonell musiker. Han stiller alltid under lange øvelser i forkant av gudstjenester, både før allehelgensgudstjenesten og andre gudstjenester som Oslo Damekor har i Bygdøy kirke. Vi retter en særlig takk til han, og som alltid gir koret et solid løft. Det gjorde han også denne gangen.
Organist Vetle Seland Halvorsen og dirigent Marianne Husby Berg.
Oslo Damekor synger fast i Bygdøy kirke ved ulike anledninger gjennom året. Som prestene sa unisont der de stod i utgangsdøren ved gudstjenestens slutt: Oslo Damekor er jo liksom vårt kor!
Etter å ha vært på vandring mellom ulike øvingslokaler siden tidlig på året i 2019, er Oslo Damekor nå tilbake i øvingslokalene i Arbinsgate 1. Selv for de av oss med kort fartstid i koret , er det med en viss andektighet vi har tatt i bruk igjen de historiske lokalene. Tradisjonen og historien er til å ta og føle på, slik Elizabeth har beskrevet her på ODK-siden.
Etter nøkkeloverrekkelse til Arbinsgate 1. Foto: Ingunn Gjørva
Oslo Damekor har vært gjennom en lang periode med sang på Zoom, så det å starte med fysiske korøvelser igjen var det mange som gledet seg til. Oppstarten av høstsemesteret var preget av fortsatte koronarestrikasjoner. Spesielt bød avstandskravet på noen utfordringer i et ikke alt for stort lokale og med mange nye medlemmer. Men drevne som vi nå har blitt til å holde avstand, vaske hender og hoste i albuekroken, fikk vi det til. Og da avstandskravet ble avviklet 25. september, ble alt så mye bedre.
Og jammen er det på tide å få fart på koraktivitetene igjen! Med den utsatte 150-årsjubileumskonserten i juni 2022 som det store målet, har vi en innholdsrik høst foran oss, I tillegg til de ukentlige øvelsene , er det mange aktiviteter på programmet: Søndag 7. november deltar Oslo Damekor i allehelgensgudstjenesten i Bygdøy kirke. Lørdag 11. desember er det tid for korets tradisjonelle julekonsert, også det i Bygdøy kirke. Og innimellom der skal vi klemme inn en årsfest, et seminar og en ny runde med sykehjemssang.
Så følg med på nettsiden vår og på Facebook, og kom gjerne og hør på oss i løpet av høsten!
Tekst skrevet av Gunhild Wøien
Oppvarming i solnedgang før minikonsert på Vinderenhjemmet 14.10.21. Foto: Ingunn Gjørva
Min venninne synger i kor. – Har de plass til meg i det koret tro? – Ja, du må prøvesynge altså. – Det går greit. – Vi kan jo møtes utenfor, det er Arbins gate 1, rundt hjørnet fra Ibsenmuseet. Torsdag klokken halv syv.
Det var mitt første møte med Arbins gate 1. En ærverdig bygård fra 1895, med stukkatur og smijern. Det står «selskapslokaler» på ringeklokken, og det er schwung over gelenderet som følger oss opp fire bratte etasjer. Vel oppe skyver venninnen opp en tung fyllingsdør. Vi er fremme i Oslo Damekors Rike.
-Vi leier av Maskinistforeningen, det er de som eier gården.
Og på veggen henger maskinistene: Alvorlige menn med dress og bart og gullramme stirrer ned på oss når vi synger.
Akustikken er kanskje ikke så mye å skryte av, men romslig er det: Gang, kjøkken (med fullt servise), balkong og to stuer (etter hvert måtte riktignok vi gi fra oss den ene). I gangen er et høyskap stappfullt av noter og Oslo damekors historiske papirer, i overskapene på kjøkkenet er det mere ODK-historie: Referater, bilder, diplomer, avisutklipp. Minner om forgangne tiders store og små koropplevelser.
Og hvorfor ligger Oslo Damekors historie her? Jo, fordi Oslo Damekor har øvd i Arbins gate 1, fjerde etasje, siden 1936. Det eneste avbrekket var våren 1945. Den 31. desember 1944 forsøkte nemlig allierte fly å bombe vår nesten-nabo Viktoria terrasse. Viktoria Terrasse kom nærmest uskadd fra angrepet, men 23 bygninger i nabolaget ble truffet. Arbins gate 1 ble ikke truffet, men bygningen fikk kanskje mindre skader? Eller det føltes rett og slett for utrygt å fortsette å øve der umiddelbart etter bomberegnet? Uansett: Krigstrette Damekor-damer måtte vinteren 1945 finne midlertidige øvingslokaler. Men de kom snart tilbake – de sang på Slottsplassen 13. juni 1945 – og har øvet i Arbins gate 1 siden.
Kort sagt: Oslo damekor hører hjemme i Arbins gate. Det er godt å høre hjemme et sted. Det er godt med ritualer og rutiner og faste holdepunkter i tilværelsen. Og det er veldig enkelt og greit.
Det var derfor med en viss uro at vi i 2012 hørte at maskinistene skulle selge gården. Salget ble omtalt i media, Ibsen hadde jo bodd her i gården de siste 11 årene av sitt liv. At Oslo Damekor hadde øvd her i 76 år stod det ingenting om, og da Christian Ringnes i desember 2012 kjøpte Arbins gate 1, visste han neppe at han fikk Nordens eldste damekor med på kjøpet.
Årene gikk, vi øvde hver torsdag, vi slo oss til ro med at den nye gårdeieren ikke utgjorde noen nevneverdig trussel mot våre vaner, tradisjoner og trygghet. Men så, i februar 2019, falt bomben – ikke akkurat som i desember 1944, men med det, for Oslo Damekor, samme resultatet: Arbinsgate 1 skal pusses opp fra innerst til ytterst, og Oslo Damekor må ut! Før neste torsdag! Faktisk i løpet av førstkommende helg!
Det ble selvfølgelig et voldsomt styr. Noter og papirer, pappkrus, og termokanner, den fine gongen som brukes ved hver generalforsamling, en gjenglemt champagneflaske og alt annet som damekorets damer gjennom 83 år hadde klart å stappe inn i tilgjengelige skap – og ikke tatt ut igjen – ble fraktet ned og ut på gaten. Der ble det stuet inn i en tilgjengelig bil for å kjøres til midlertidig lagring et sted.
Og der stod vi på gaten i vintermørket utenfor Arbins gate 1 og så på hverandre. Langsomt tok vi det inn over oss: Vi var fordrevet, utestengt, uønsket – på ubestemt tid. Hva nå? Hvordan skal vi greie oss uten øvingslokaler? Og enda verre: Vi skal jo feire 150-års jubileum om drøyt halvannet år. Hvordan skal vi klare det?
Denne teksten handler om Arbins gate 1, men for å virkelig forstå og kjenne et sted, må man også kjenne stedets motstykke, dets motsetning. Motstykket til Arbins gate 1 er for oss «Hjemløshet». I februar 2019 ble vi hjemløse og vi har vært det siden. Å være hjemløs betyr å ikke vite hvor vi hører til, å ikke vite hvor vi skal møtes. Å være hjemløs betyr å alltid være på flyttefot.
Styret kastet seg rundt, det ble forhandlet med maskinistene. Meldinger og eposter svirret frem og tilbake. Vi fikk tilbud om loftslokaler i Bygdø allé. Ok – du må ha kode for å komme inn, det er lavt under taket, og hele rommet må ommøbleres før og etter øvelser, men la gå – vi har et sted å øve. Siden flyttet vi til Marienlyst skole, der øvde vi i et lite musikkrom. Nestleder oppbevarte kaffetrakter med tilbehør under arbeidspulten sin, og kaffekos ble servert i et kott. Etter hvert fant vi veien til Hartvig Nissen skoles personalrom. Her var det bedre plass, riktig så koselig og bare halve rommet måtte ommøbleres. Det var her vi holdt til i mars 2020 da hele Norge stengte ned.
Nå var vi dobbelt hjemløse: Ikke hadde vi noe fast sted å synge sammen, og dessuten var jo korsang blitt ulovlig! Det vil si: Det var jo lov å synge på Zoom – alene sammen, den ultimate hjemløshet for kor. Tiden ruslet og gikk som vi vet. Etter hvert øvde vi mye ute i parker og hager og borettslag. Over halve byen, fra Bygdøynes til Vålerenga kirke har vi øvd og sunget så godt vi kunne, med to meters avstand, ulltrøye, lue og munnbind i veska. Vi kom tilbake til Nissens personalrom etter hvert, men dette lokalet er buet, og med to meters avstand viste det seg at korister på ytterfløyene ikke kunne se hverandre. Ikke ideelt. I august 2020 øvde vi en periode på «Perlen», en fordums bar – angivelig av det slibrige slaget – med inngang fra Ring 1 ved hovedbrannstasjonen.
Å være hjemløs betyr å være på flyttefot. Onsdag igjen, hvor skal vi øve? Sjekke epost, sjekke facebook, sms «Jeg kommer, trodde vi skulle være et annet sted», sms «Jeg finner dere ikke, jeg drar hjem igjen». Rotløse, vandrende, men vi glemmer ikke hvor vi kommer fra! I begynnelsen spurte vi rett som det var ansvarlig styremedlem: «Er det noe nytt om Arbins gate?» Etter hvert ble det lenger mellom hver gang vi spurte, helt forsiktig: «Kan det hende at det er noe nytt om Arbins gate…?»
Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. Ikke noe nytt. I to år og tre måneder det samme svaret: Ikke noe nytt om Arbins gate.
Men så, kjære damer, SÅ! Etter mer enn to år med ørkenvandring, mer enn to år med hvileløse korøvelser i øst og vest, med Zoom og to meters forsvarlige avstander, med hit og dit og opp og ned, SÅ kom beskjeden: I august kan dere komme tilbake til Arbins gate!
Etter en lang og kjedelig vinter på Zoom skulle vi endelig få synge sammen igjen.
5. mai meldte vårt hardtarbeidende styre, og med dårlig skjult begeistring: «nå kan vi øve sammen igjen»! Utendørs – i grupper av ti og ti – og med godt med avstand. Jippi!
Dermed ble det fysiske øvelser – det ble planlagt og arrangert. Vi fikk dedikerte plasser merket opp med kritt, i riktig avstand for hver sirkel, og med høy grad av intern selvjustis hvis noen skulle komme i skade for å skli ut av tilmålt plass.
Det var snart 17 mai, og vi var også i år invitert til å synge i forbindelse med den årlige kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet på Bygdøy. Nå skulle vi til og med få anledning til å øve sammen to til tre ganger først. For en luksus! For en nyvunnen frihet. Det føltes for godt til å være sant. Og det var det på sett og vis også.
Vi møttes i parken ved Vålerenga kirke dagen derpå, torsdag 6 mai, ved studentparlamentet på Blindern lørdag 8. mai i strålende sol. Vi sang to-stemt og flerstemt på våre opptegnede plasser. Vi pugget tekster og analyserte hvilken «herre det var som stille hadde lempet så vi vant vår rett? For var det helt sikkert at det var sjølveste skaperen, eller fantes det andre høye herrer som kunne hatt en finger med i spillet den gangen? Vi sang «JA vi elsker og Norge i rødt, hvitt og blått» – til intet øye var tørt. Solen skinte, studentene klappet. Dirigenten smilte fra øre til øre og sa: «dette blir en fin 17 mai».
Og alt lå jo til rette for det. Hadde det bare ikke vært for at det, atter en gang, kom nye retningslinjer to dager senere.
I tråd med at temperaturen sank i kjent takt med nedtellingen til 17. mai, hadde kulturdepartementet fått kalde føtter, og 11. mai kom beskjeden om at Oslo kommune skulle ha egne retningslinjer direkte fra kulturdepartementet. Vi fikk lov til å stille med maks 7 korister i tillegg til dirigenten. En liten strek i regninga der altså.
Tradisjonelt har Oslo Damekor alltid sunget på 17. mai, ett eller annet sted, og de siste årene med ydmykhet og glede under kransenedleggelsen ved krigsseilermonumentet ved Maritimt Museum på Bygdøy. Det er alltid helt spesielt å starte 17. maidagen med sang og flagg.
Heldigvis hadde vi brukt våre to felles, fysiske sangøvelser godt og dirigenten hadde en godt forberedt gruppe å velge fra. Kun sju korister… Klart vi klarer det!
17. mai 2021 kommer med tidenes dårligste vær. Sju korister, én stand in og én dirigent møtes klokken 09:00, og prøver å synge seg varme – og ikke minst holde seg varme – i de lusne sju gradene morgenen hadde å by på. Takk og lov for bunaden. Duskregnet legger seg som små krystaller pent utenpå kappen og volder ikke egentlig så stor skade. Men klokken er bare 09:00. Vi skal synge klokken 10:00!
Klokken 09:30 – Oppmøte ved monumentet. Ikke store oppmøtet er det vel lov å si, bortsett fra oss sju, pluss stand in’n og dirigenten. Det har jo ikke vært lov å skryte om noe som helst i forkant, og graden av hemmeligholdelse om hva som skjer hvor har vært tatt seriøst.
En lydmann og en kameramann smiler og nikker takk for sist. Det var jo ett år siden.
Så kom to kransenedleggere fra Maritimt museum. Så kom en representant fra 17. mai komiteen og så kom viseadmiral og sjef for forsvarsstaben.
Klokken er blitt 10 og det hele skal starte. Idet representanten fra 17 mai komiteen ønsker velkommen, og introduserer Viseadmiralen, åpner himmelen seg og introduserer høljeregn.
Hun taler ferdig, og hilser monumentet. Vinden øker med regnet. Der vi står er det ikke mulig å høre et ord. Kranser legges ned. Regnet dundrer mot plastkledde mikrofoner og etterlater seg en interessant tromming. Som spredt regn mot stramt telttak. Litt melankolsk der et lite øyeblikk med raske tilbakeblikk på barndommens campingturer, men det varer ikke lenge. (Heldigvis)
Vi forstår raskt at dette ikke nødvendigvis er et «komp» som kommer til å hjelpe vårt lille kor.
Det lukter en blanding av vått gress og fuktig ull fra ni bunader.
Det er snart vår tur… tror vi . Vi hører jo ingenting, men dirigenten som står inne i en busk på andre siden av monumentet ser ut til å ha løftet armene. Bak oss har Oslo seilerforening kommet godt i gang med sin kortesje fra Frognerkilen og utover i fjorden. Color Magic som har ligget i dokk hele året, og lengre til, vil være med et stykke på veien og tuter høyt av glede tre lange ganger akkurat i det vi får tonen til Brudemarsj fra Valsøyfjord 😊 Og som den dronningen hun er der hun ligger og deiser rolig i bølgene, brettes Freddy Mercury og Queen sin klassiske «It`s a kind og magic» ut i all sin genialitet over alle hennes høyttalere og tåkelurer. Endelig får hun lov til å bruse litt med propellen og være med i en felles hyllest. Det er 17. mai. La alle basuner blåse!
Så vi kjemper om oppmerksomheten gjennom hele Brudemarsjen. Mot selveste Queen og den jevne takten av tunge vanndråper mot plast på mikrofon.
Men rett skal være rett. Når «Norge i rødt, hvitt og blått» kommer er det ingen som tenker på det lenger. Jeg vet ikke om Color Magic fortsatt spiller eller ikke – For vi har pugget teksten, vi kan den utenat! Vi vet at flagget er som et regnbuens tegn UNDER skyen, og at det igjen glitrer OVER byen i det røde og hvite og blå.
Ja vi elsker. Det gjør vi jo, tross alt vær og vind. Vi kjenner jo dette landet, og vi kjenner sangen vår. Den kan vi! Og vi husker å ikke puste eller, jeg tror vi glemmer å puste fordi vi er så drillet på at det er bare lov etter avtale med sidekoristen.. Og, når var det min tur igjen?
Det er vakkert og godt selv om regnet pisker i ansiktet, og fingre og tær er istapper. Sminken renner som våt maling, og håret har ikke lenger krøller. Heldige er noen få som har hodeplagg til bunaden. Dirigenten dirigerer med store bevegelser under løvtreet sitt. Det skal flyte over alle punktumene. Hun fjern-dirigerer og har definitivt over tre meters avstand. Det gjør det hele veldig koronavennlig og vi kan være åtte korister i full samklang.
Så var det hele over. Og alt er glemt. Regnet, de følte minusgradene, brølene fra Color Line og plaskene og feedbacken fra våte mikrofoner.
Vi er glade og fornøyde. Kalde, ja. Våte, veldig. Men ingenting er nytt under skyen.
Du er vårt, du er vårt gamle Norge. Vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått. Og litt grått. Det er 17. mai. Det er sånn det skal være 😊.
Skrevet av Linda Bredal. Foto: Linda Bredal.
Oslo damekor – Nordens eldste damekor stiftet i 1870
