Kategoriarkiv: Oslo Damekor

Endelig jubileumskonsert!

Kort oppsummering av en stor begivenhet og noen ord om da tiden sto stille.

De fleste i verden har fått med seg at Oslo Damekor har fylt 150 år. De aller fleste har også fått med seg at jubileumskonserten ble utsatt i ett og et halvt år på grunn av pandemi. Men så skjedde det endelig: 3. juni 2022 holdt Oslo Damekor sin jubileumskonsert i Oslo Rådhus – nøyaktig ett og et halvt år etter 150-årsdagen.

575 gratisbilletter var hentet ut før konserten, og vi var ganske så spente på hvordan dette skulle gå. Heldigvis hadde vi hatt god tid til å øve! Og da mener jeg ikke bare halvannet år som nevnt ovenfor. Marianne dirigent maste og gnålte nemlig så lenge på Oslo Rådhus at vi fikk tildelt to ganger fire timer øvetid i Rådhushallen. Det var nok lurt, for da vi kom inn i hallen for første gang, ble vi ganske satt ut de fleste av oss. Hallen er diger. Hele det store koret vårt var liksom bare en bitteliten klynge bortved veggen. Stemmene våre var bittesmå og forsvant oppover mot taket høyt, høyt over oss.

Oppvarming under en tidligere øvelse i Rådhuset. Foto: Matilde Solsvik.
Småprat i pausen. Foto: Matilde Solsvik.

Men dirigenten visste råd. Hun lokket og skjøv oss ut i det: «Ikke vær redde, kast dere ut i det; det dere gir, gir rommet tilbake». Som vanlig smittet Mariannes begeistring, energi og overbevisning. Vi stilte opp og sang, og sang igjen, og stilte opp igjen. På et tidspunkt ble vi sendt til andre siden av den svære hallen, tre av gangen, for å observere koret. «Hva ser dere»? Ulla sa: «Jeg ble stolt. Vi er en helhet – ikke enkeltkorister. Vi er et instrument som dirigenten kan spille på». De siste ukene før konserten jobbet vi mye med helhet og formidling, det kunne vi se og høre nå.

3. juni klokken 13.00 stilte vi i Rådhuset for aller siste runde med forberedelser (og eneste øvelse med mikrofoner), og nå følte vi oss faktisk ganske som hjemme i det svære rommet!

«Spar på kreftene», sa dirigenten. «Nå handler det om lydprøver og Åse Kleveland». «Kan jeg få mer lys på manuset? Er dette virkelig 22 punkt?» sa Åse. «Ja, går det ikke, så får jeg bruke brillene». Kor og strykere og flygel, solist og lydteknikker – det klinger utrolig i det store rommet. Klokken 16 er prøvetiden over og vi går opp i skifterommet vårt. Jeg tror vi gleder oss alle sammen.

I formannskapssalen, klar for
å skifte til bunad. Foto: Ingunn Gjørva.
Publikum begynner å komme!
Foto: Ingunn Gjørva.
Den siste finpussen. Foto: Ingunn Gjørva.

Halvnakne damer i formannskapssalen. En matbit, kanskje? Vi kaver oss inn i bunadene. Søljer, strømper, kornål, sko. Drikke litt vann. Varme opp stemmen. Dirigenten har lovet en pep-talk klokken 16.50, men hun uteblir! Hva skjer? Vi må jo stille opp i riktig rekkefølge, men hvor og hvordan? Jeg kjenner et øyeblikks panikk og lukker øynene. Når jeg åpner dem et sekund senere, står alle, meg selv inkludert, på en sirlig rekke fra utgangsdøren og innover. Marianne dirigent ankommer kl. 17.01, og vi skrider frem på galleriet; rolig, verdig, skulle trodd vi aldri hadde gjort annet…

Konserten er i gang! Vi fordeler oss rundt galleriet, Marianne på trappeavsatsen under oss løfter armene, og vi synger Bruremarsj av Joachim Knoph. Her gjelder det å stirre på dirigenten. Klangene jager rundt i det store rommet, og alt blir forskjøvet. Dirigentens taktslag er eneste faste holdepunkt i verden. Så er stykket slutt, klangene legger seg og applausen stiger opp til oss. Greide vi det? Vi går smilende tilbake og ned den lange trappen, stadig like rolig og pent og smilende. Ja, det er sant! Det er bare å se på filmsnuttene fra anledningen om du tviler. Strykerne spiller Brudemarsj fra Sønderho, musikken egger og driver – perfekt for vår nedstigning. Ingen skal kjede seg mens vi går ned trappen!

Bruremarsj fra galleriet. Foto: Matilde Solsvik.
Damekorets marsj 1.
Foto: Matilde Solsvik.
Damekorets marsj 2.
Foto: Matilde Solsvik.

Så står vi på podiet. Varaordføreren taler, Åse Kleveland taler, men det er musikken alt dreier seg om. Klangene stiger som en søyle rundt meg og fyller hele det store rommet. Og det er nå tiden stopper opp og står stille for meg. Hvor lenge varte konserten? De sa én time – jeg aner ikke. Den hadde ikke en utstrekning i tid, den var bare nå. Vi sang. Venners Vise, Cradle Hymn, Til deg, du hei og bleike myr med bukkeblad.… Sangene kom av seg selv (ja, vi hadde jo øvd mye). Innimellom sang jeg feil, og visst hørte jeg en s på feil sted en gang, og det peip borti andresopranen der de skulle vært heelt stille i takt 40 i Ord over grind, men det var ikke viktig, for klangen løftet og fylte rommet og tiden sto stille mens vi sang. På Hovedøen, Stille, Month after Month.…

Varaordfører Abdullah Alsabeehg ønsket velkommen. Foto: Matilde Solsvik.
Vi hadde med oss fantastiske musikere. Foto: Matilde Solsvik.
Høytidsstemte korister. Foto: Matilde Solsvik.
Åse Kleveland presenterte engasjert sangene og korets historie, og bandt det hele sammen. Foto: Matilde Solsvik.

Og så var det over. Applaus, utmarsj, fotografering og endelig tid til venner og familie i salen.

Man kan ikke anmelde sin egen konsert, aller minst når man har stått midt i et kor. Men jeg vil trekke frem to stykker som var særlig viktige for koret: Først, urfremføring (endelig!) av Ola Gjeilos Month after Month (til tekst av Emily Bronte) et bestillingsverk til Oslo Damekor. Og så: Til Kvinden med Ibsens tekst. Her fikk vi være med å applaudere vår egen komponist, Anne Aukrust, vår egen solist (samt styreleder før, under og etter pandemien), Anna Buverud. Og dessuten Marianne med ektemann som sto for arrangementet. Hat-trick, rett og slett: Tre mål i løpet av én sang! Og så kan vi med hånden på hjerte si at responsen etter konserten har vært overveldende positiv fra absolutt alle hold!! Jeg synes at denne kommentaren fra en venninne oppsummerer fint: «Ja, hele koret sto og skinte på langande lei!».

Anna Buverud synger solo under Til Kvinden. Foto: Matilde Solsvik.

Etter konserten var det mottagelse. Styreleder holdt tale og takket oss alle sammen og især dirigenten – «korets hjerte». For sånn er det: Midt i den store klangen som skapes av strykere og klaver og Oslo Damekor og lydtekniker og litt Åse Kleveland, midt i den store klangen som kanskje får tiden til å stå stille en liten stund, står dirigenten og holder orden på det hele.

Takk til alle som var publikum. Takk til alle som bidro. Og en særlig takk til dirigenten som dro oss med hele veien til denne konserten.

Dirigent Marianne Husby Berg. Foto: Matilde Solsvik.

Tekst: Elizabeth Nielsen

Julehilsen fra en sliten korsanger

Kjære alle – takk for herlige stunder i høst!!

Så stod vi der da til slutt, mens klokkene ringte alt for lenge 😂😂😂, og jeg fikk prøvd meg på min aller første korkonsert. Cudos til alle dere som har gjort dette mye og lenge – fy fader jeg var sliten etterpå?? Og i løpet av settet fikk jeg jo god tid til å gjøre masse små skurrefeil – og god tid til å irritere meg og kjenne at jeg kunne gjort det bedre alltingen…men å stå der sammen og fylle det rommet med den klangen sammen ….

Julepynt fra årsfest 3/12

For meg er dette helt nye opplevelser og det føles helt helt unikt å få gjøre dette sammen med dere, damer!!Også tumler vi gjennom kulda og ned i kjellern etterpå også er jeg litt sånn «midt på treet» i min EGEN feeling (og bare den!) også kommer du Dagny helt opp i ansiktet mitt med det glitrende frekke smilet ditt, og sier tydelig og støttende: det gikk DRITBRAA! Det gikk F..n meg DRITBRAA!! Asså. Jeg sipper enda jeg når jeg tenker på det 🥰🤪🥰.

Og til info Anne : Stjerna som viste veg har «feste seg på hjernen»-kvalitet, eller den surrer i alle fall bra rundt i synapsegrøten oppi her disse rare avlysningsførjulsdagene.

Anne Aukrust: 2. sopran og komponist

Så bare: Takk takk og… takk alle sammen, masse kjærleik på gang her, til korsang generelt, til dere spesielt, og til Marianne Husby Berg til sist. Hvis strømprisene blir noe høyere tenker jeg vi kan prøve å koble Marianne til et eller annet og bli rike på å selge energien som kommer ut av den dama. «Lille – Hafslund».

Ha god høytid a dere!!!!

Skrevet av: Hanne Lindbæk

Videoen er et glimt fra Oslo Damekor sin julekonsert 11. desember 2021, og ufremføringen av Anne Aukrust sin sang “Stjerna som viste veg”. Hun har skrevet tekst og melodi, korarrangementet er ved Marianne Husby Berg.

Å være deilig analog i en digital hverdag

Gruppebilde med nye sangere
Nye sangere i Oslo Damekor i 2021. Foto: Ingunn Gjørva. 

I august kunne vi endelig returnere til Arbinsgate 1. 

 Etter snart 3 år som omstreifende kor var det godt å være hjemme igjen. Våre lokaler har vært renovert. 

Her oppe i 4. etg i maskinistforeningen sine lokaler har Oslo Damekor har hatt base hver torsdag siden 1936.  

Det er masse god historie i gjenklangen fra disse veggene. 

Kvitring og latter fra kjøkkenet etter årevis med kaffetrakting og sladring rundt kaffebordet i pausene.  

Men først og fremst vakker samklang fra øvingsrommet med pianoet i midten. Her har det vært sunget, terpet, prøvet, feilet og bannet, ledd brølt og hvisket i årevis.  

Alt har vi sunget. Vi har noter som er så gamle og gule at de går i oppløsning hvis vi tar i dem. Mange av dem hører nok hjemme hos riksantikvaren.  

Rommet selv er kledd i slitesterk, men muligens noe utrendy, brun panel. Over det hele. Visst er det blitt skrubbet litt, og portrettene av maskinistene har muligens fått ny glød etter at rammene er blitt pusset.  

Men ellers er alt det samme. Heldigvis.  

For det er i veggene historien sitter. Lyden av alle årene som er gått.  

Og selv om rommet vårt ikke nødvendigvis sløser med akustikken «Her får vi ingenting gratis» sier dirigenten vår, så ender vi som regel opp opp i god samklang. Noen hører til og med overstemmer når vi virkelig får det til.  

Og det gjør vi nå om dagen.  

Får det til.  

Kanskje låter det så fint nå fordi vi er blitt flinkere til å øve, pugge, lytte, fin-tune, ta imot instrukser fra dirigenten, notere, repetere. For vi er blitt flinke til det. 

Kanskje er det fordi vi nå endelig kan synge sammen igjen etter tre år på loffen uten fast bopel.  2 av de 3 årene var rene digitale zoom øvinger. 

Eller er det fordi vi plutselig er blitt så mange?  

10 nye lys levende korister var vi blitt når vi alle møttes igjen over sommeren. Vi var rett og slett i ferd med å bli et stort kor.  

Det skulle vise seg at mange av disse nok allerede hadde vært med en stund. Men vi hadde ikke fått møtt hverandre ennå. Vi hadde vært så digitale.  

Felles for alle er at vi vil synge. Og vi vil synge sammen. Vi vil møtes fysisk, i samme rom og få lov til å utvikle sangen og klangen sammen.  

Vi vil ha møteplasser der vi kan komme sammen og utrette noe sammen. Kombinere alle disse lydene, tonene og akkordene slik at det blir noe ærlig og ekte. Det er nok av fiksjon og støy og ellers i dagens samfunn. Slik finner vi samklangen. Sammen med hverandre.  

Et kor skal ikke behøve å møtes digitalt. 

Akkurat her akkurat i disse timene mellom 18:30 og 21:00 på torsdagene  vil vi være «deilig analoge» 

Fra et analogt korseminar i Bygdøy kirke høsten 2021. Foto: Anne Christine Dybwad.

Forfatter: Linda Bredal

Allehelgensgudstjeneste i Bygdøy kirke

“Årets mest gripende sangoppdrag for Oslo Damekor”

Også dette året sang Oslo Damekor under allehelgensgudstjenesten i Bygdøy kirke, som i år var søndag den 7. november. Hvert år samles menigheter i hele det kristne fellesskap verden over for å minnes sine helgener og sine døde. Dette var andre gangen jeg som korist deltok i Bygdøy kirke på allehelgensgudstjenesten, selv om koret og kirken har en lang tradisjon for dette samarbeidet. Det som har møtt meg begge gangene, er varmen og rausheten som kan føles i fellesskapet gjennom timene vi da har hatt sammen. Det beveget meg sterkt også denne gangen, å få synge salmer og korsanger i kirken nettopp denne kvelden. Vi sang sammen med menigheten og for de som selv ikke orket å synge. Prestene Arne Slørdahl, Margunn Sandal og Rut Ugland delte ord som gav rom for både savn, sorg og også de vonde følelsene for såre relasjoner som ved døden aldri kan leges i dette livet. Det var dette som var det fineste for meg; at kirkerommet fyltes av den samme sangen for oss alle. Uansett tro og uansett tvil over salmenes konkrete innhold om et kommende paradis, så ble lengselen etter fellesskap der og da oppfylt.

Foruten salmer så fremførte koret «Even when He is silent» for førstegang denne kvelden; en tekst som ble funnet rispet inn på en vegg av en jødisk fange under 2. verdenskrig. Kanskje er det den flotteste salmen som er skrevet har jeg tenkt, selv om den kanskje ikke fyller de stilistiske kravene til sjangeren. Under sangen stod koret spredt langs kirkens vegger, og mange av menighetens besøkende sa etterpå at det var en særlig sterk opplevelse å bli omkranset av korets sang under fremførelsen. Teksten er en trosbekjennelse, på et nærvær av lys og kjærlighet, også når det ikke kan føles. Og på alteret brant lysene for alle dem som var gått bort siden forrige gang vi mintes. For meg er allehelgensgudstjenesten den mest gripende av årets sangoppdrag i Bygdøy kirke. Det er den dagen vi kommer uten å være på vei noe sted. Vi skal ikke videre i store anledninger. Det er ingen julemiddag eller noen voldsomme forventninger eller planer som må lykkes. Det er akkurat dette vi da er samlet om og denne stunden som gjelder.

Da er det en særlig fryd å synge til organist Vetle Seland Halvorsen, som spiller med følelse og selvfølgelig også er en eksepsjonelt profesjonell musiker. Han stiller alltid under lange øvelser i forkant av gudstjenester, både før allehelgensgudstjenesten og andre gudstjenester som Oslo Damekor har i Bygdøy kirke. Vi retter en særlig takk til han, og som alltid gir koret et solid løft. Det gjorde han også denne gangen.

Organist Vetle Seland Halvorsen og dirigent Marianne Husby Berg.

Oslo Damekor synger fast i Bygdøy kirke ved ulike anledninger gjennom året. Som prestene sa unisont der de stod i utgangsdøren ved gudstjenestens slutt: Oslo Damekor er jo liksom vårt kor!    

Skrevet av Hilde Marie Rekstad.

Fotograf: Ingunn Gjørva.

Sanghøsten er i full gang

Etter å ha vært på vandring mellom ulike øvingslokaler siden tidlig på året i 2019, er Oslo Damekor nå tilbake i øvingslokalene i Arbinsgate 1. Selv for de av oss med kort fartstid i koret , er det med en viss andektighet vi har tatt i bruk igjen de historiske lokalene. Tradisjonen og historien er til å ta og føle på, slik Elizabeth har beskrevet her på ODK-siden.

Etter nøkkeloverrekkelse til Arbinsgate 1. Foto: Ingunn Gjørva

Oslo Damekor har vært gjennom en lang periode med sang på Zoom, så det å starte med fysiske korøvelser igjen var det mange som gledet seg til. Oppstarten av høstsemesteret var preget av fortsatte koronarestrikasjoner. Spesielt bød avstandskravet på noen utfordringer i et ikke alt for stort lokale og med mange nye medlemmer. Men drevne som vi nå har blitt til å holde avstand, vaske hender og hoste i albuekroken, fikk vi det til. Og da avstandskravet ble avviklet 25. september, ble alt så mye bedre.

Og jammen er det på tide å få fart på koraktivitetene igjen! Med den utsatte 150-årsjubileumskonserten i juni 2022 som det store målet, har vi en innholdsrik høst foran oss, I tillegg til de ukentlige øvelsene , er det mange aktiviteter på programmet: Søndag 7. november deltar Oslo Damekor i allehelgensgudstjenesten i Bygdøy kirke. Lørdag 11. desember er det tid for korets tradisjonelle julekonsert, også det i Bygdøy kirke. Og innimellom der skal vi klemme inn en årsfest, et seminar og en ny runde med sykehjemssang.

Så følg med på nettsiden vår og på Facebook, og kom gjerne og hør på oss i løpet av høsten!

Tekst skrevet av Gunhild Wøien

Oppvarming i solnedgang før minikonsert på Vinderenhjemmet 14.10.21. Foto: Ingunn Gjørva